Hovedfiendekameratene – Høyre og Arbeiderpartiet kompiser på Sørlandet

0

En bedre illustrasjon på lagtempoen til Høyre og Arbeiderpartiet kunne man knapt få.

Avisa Lindesnes skriver:

Onsdag kveld ble de fleste innbyggerne i Lindesnes overrasket. Plutselig stod Alf Erik Andersen (Frp) sammen med Even Tronstad Sagebakken (Ap) på Ballastbrygga og smilte. De fortalte at Andersen er kommunens nye ordfører og at Tronstad Sagebakken blir varaordfører. Som om det var en helt naturlig og god løsning for de fire neste årene. Sammen med dem stod Paal Pedersen i Høyre og nikket. Han var nettopp blitt lovet at når og hvis Andersen kommer på Stortinget etter neste valg, så skal han få lov til å bære ordførerkjedet de resterende to årene av samarbeidet.

Hele valgkampen har den såkalte «venstresida» agitert mot sin angivelige «hovedfiende» Høyre. Og så snart valget er over går Ap og Høyre sammen om å dele ordførervervet.

Og det er egentlig slik Norge styres også. Den virkelige regjeringa i Norge er Arbeiderpartiet/Høyre. Det fungerer ofte sånn at Arbeiderpartiet legger til rette for en kapitalvennlig og folkefiendtlig reform, slik som privatisering av jernbanen. Og så gjennomfører Høyre det:

I 1989 ble NSB delt i en såkalt kjørevei- og en trafikkdel med adskilt økonomi. Dette møtte stor motstand i jernbanens fagorganisasjoner og prosessen tok tid. Grunnen til at Ap-regjeringa ville dele NSB i to på denne måten, på tross av motstand fra sitt eget grunnplan, var at departementet og Stortinget ønsket dette av hensyn til et kommende EU-krav om å legge til rette for økt konkurranse på kjøreveien.

Dette direktivet kom i 1991. I direktivet kreves det at alle jernbaneselskaper skal kunne drifte jernbane på skinnene til alle medlemsland, både når det gjelder person- og godstransport.

I en større artikkel om privatisering av NSB skriver Erik Plahte på steigan.no: Oppsplittinga av det opprinnelige NSB i trafikkselskapet NSB og infrastrukturetaten Jernbaneverket i 1996 var Arbeiderpartiets verk. Det er åpenbart hva hensikten var: å gjøre det mulig å konkurranseutsette eller privatisere jernbanedriften.

– Jens Stoltenberg er en markedsentusiast. Det er trist å se at Arbeiderpartiet ødelegger offentlig sektor med sin fascinasjon for primitiv markedsøkonomi, sa den tidligere industriministeren og Ap-veteranen Finn Lied til Klassekampen 14. februar 2009.

Og så gjennomføres det av Høyre:

Og som vi har pekt på i Den nye norske modellen fører reformen til at en drøss med direktører blir veldig rike. Da HR-avdelingen i Bane Nor ble omorganisert, ble 11 ledere plassert i nye roller. To av dem ble etter kort tid oppjustert til direktørnivå i nyetablerte enheter. Nå er det totalt 44 direktører i Bane Nor.

Privatisering – lagtempo i flere etapper

Frislippet av apotekene skjedde under Jens Stoltenbergs første regjering. Et av formålene med loven var å skape økt konkurranse. I virkeligheten førte den til monopolisering. Etter reformen ble 99 % av de privateide apotekene kontrollert av tre internasjonale kjeder: Apotek 1 (heleid av tyske Phoenix Group) 49 %, Vitusapotek (heleid av tyske Celesio Group) 27 % og Alliance Boots (multinasjonalt selskap med hovedkvarter i Sveits) 23 %.

Barnehager

barnehageforliket fra 2003 ble Ap, SV, FRP og Sp enige om å sikre full barnehagedekning innen tre år. I følge forliket skulle det innføres en makspris og kommunene skulle være forpliktet til å likebehandle private og offentlige aktører. SV regner dette som en av sine største politiske seire, men det var private investorer som hadde grunn til å juble. For eksempel Norlandia Health & Care Group.

Det var Willochs regjeringer som innledet privatiseringa, men de fikk absolutt følge av Arbeiderpartiet. Hvis vi ser på de siste førti åra under ett, har privatisering, konkurranseutsetting, selskapifisering, plan og målstyring med mer vært en lagtempo der de borgerlige partiene og Arbeiderpartiet har vekslet på å dra. Og de har holdt stø kurs i samme retning.

Et typisk eksempel: I 1998 åpnet Bondevik I-regjeringa for privatisering av Telenor gjennom børsnotering, men det var den påfølgende Stoltenberg I-regjeringa som i juni 2000 la frem forslaget om at staten skulle selge seg ned til 51 % eierskap i Telenor.

Arbeiderpartiet har stort sett sagt “hit, men ikke lenger” hver gang partiet har stått i spissen for et nytt skritt i retning privatisering. Da Televerket ble til Telenor forsikret Arbeiderpartiet at selskapet skulle være 100% statlig eid. Men likevel ble det arbeiderpartimannen Tormod Hermansen som skulle gjennomføre omdannelsen av Telenor fra etat til et multinasjonalt kapitalistisk konsern etter forbilder fra Tony Blairs Storbritannia.

Ødeleggelsen av det norske kraftmarkedet er stjerneeksempelet

Norge hadde et velfungerende, regulert karftmarked som vår velferd i stor grad er bygd på. Det koster ca. 10 øre å produsere en kWh i Norge og denne grønne krafta har tjent forbrukerne og industrien godt. Men etter direktiv fra EU har som kjent Høyre og Arbeiderpartiet ødelagt også denne resten av det sosialdemokratiske velferdsnorge. Som Bjarne Berg Wig skriver:

Strøm er ikke en vare som alle andre. Strøm er varenes vare:

Historien om vannkrafta er sosialdemokratiets grunnfortelling. Arven etter den gamle venstrehøvdingen Gunnar Knudsen og sosialdemokratiske ledere opp gjennom vår nyere historie, er knyttet til utvikling og forsvar av denne unike ressursen!  Det er derfor det treffer sosialdemokrater så hardt når Arbeiderpartiet står fram som det børsbaserte kraftmarkedets fremste forsvarer. Og det samme partiet i sak etter sak underlegger Norge EUs mange tusen direktiver og systemer.

Partiets fremste strateger for nedbygging av den sosialdemokratiske staten har vært Gro Harlem Brundtland, Jens Stoltenberg og nettopp Tormod Hermansen.

Rødt: «Nesten ikke til å tro»

Rødts førstekandidat på fylkeslista i Agder Lisbeth Raanes Hansen reagerte på Høyre/Ap-samarbeidet i Lindesnes ved å skrive:

Noen tar ikke nei for et nei. Nesten ikke til å tro. Skal folks tro på demokrati kortsluttes?

Vi vet jo ikke hva Hansen hadde trodd eller hvilke forestillinger hun har om demokratiet i Norge, men folk flest har nok skjønt mer av hvor råttent det politiske spillet er enn hun later til å gjøre.

Demokratiet i Norge er stort sett et skinndemokrati. Den virkelige makta er i hendene til multinasjonale selskaper, EU og NATO. Så brukes det rundt en halv milliard på å finansiere et partisystem som skal gi folk inntrykk av at de har noe å si.

Forrige artikkelSenator Warren krever gransking av Musk for å hindre angrep på russisk flåte
Neste artikkelLynn Forester de Rothschild: På tide å dumpe ESG
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).