oss 100 kroner!
Det er et paradoks at NATO valgte en generalsekretær som, i alle fall inntil da, i 2014, var såpass lite interessert i forsvars-, utenriks- og geopolitikk. Eller var det nettopp derfor han ble valgt, en som var lett å forme? Lett å lede?
Hans kampsaker siden tiden i AUF 1970/80-tallet har vært saker som miljø, fordeling, skolepolitikk, likestilling, full barnehagedekning, homofiles rettigheter, vaksiner og ansvarlig økonomisk styring (han er sosialøkonom, med en kort yrkeskarriere i Statistisk Sentralbyrå). Men noe har forandret seg; som AUF-medlem tidlig på 80-tallet arbeidet han faktisk med nedrustningsspørsmål, sammen med Thorbjørn Jagland, som NATOs generalsekretær har opprustning vært hans mantra.
Vi kommer nok ikke til bunns i gåten Jens Stoltenberg i denne artikkelen heller, som er en omtale av Min Historie, Stoltenbergs sjølbiografi fra 2016 (555 sider). Er han bare naiv eller kun opportunistisk, kynisk og sleip, som man også kan få inntrykk av?
Det siste fordrer usannsynlig gode talenter som skuespiller over mange år, og han har tatt noen politiske kamper han ikke hadde trengt å ta. Han har gått mot strømmen i enkelte saker, vel og merke før han ble NATOs ‘sjef’. Han gikk mot at «fossekraften vår (…) sløses bort på milliardoverføringer til europeiske strømkunder» (side 420).
Det at han ikke vant fram i denne saken i den rødgrønne regjeringen tok han tungt. Så han er ikke bare opportunistisk. Men han synes svært naiv i sin tiltro til det man gjerne kaller ‘vestlige liberale demokratier’, deres fortreffelighet og overlegenhet. En farlig bivirkning av denne naiviteten er at den ofte medfører tro på at Vesten, dvs USA/NATO/EU, har visse priviliegier når det gjelder å ta seg til rette, å herske over andre land. USA kaller seg sjøl for uunværlig/eksepsjonell og dette har smittet mye over på norske politikere etter 75 år i allianse med USA.
Denne sterke overbevisningen, som synes å prege Stoltenberg, fikk han nok inn med ‘morsmelka’ gjennom sin oppvekst med foreldre som var trygt ‘innafor’ i norske/vestlige eliter allerede da han ble født, i 1959. Oppvokst i et hjem der «all verdens diplomater kom og gikk», som Stoltenberg sier (side 48).
Dette bidro nok til at han på et tidlig tidspunkt ble sterk i troen på at vi, «de snille», demokratiene, har særlige priveligier på bekostning av, «de slemme», eller diktaturer, som de ofte blir kalt. Men Folkeretten skiller ikke mellom ‘demokratier’ og ‘diktaturer’ når det gjelder hvilke rettigheter og plikter stater har i verdenssamfunnet, som mange synes å tro. Folkeretten poengterer tvert i mot alle staters rett til indre sjølstyre uten inblanding verken fra ‘demokratier’ eller ‘diktaturer’. Dette med mindre FN opphever denne grunnregelen gjennom særskilte resulosjoner, som da NATO etter initiativ fra NATO-land, ble gitt tillatelse til å bombe Libya for å beskytte sivile (et mandat som NATO overskred).
Har Stoltenberg noen som helst bevissthet om at store deler av verden ser på Vesten/NATO/EU som heller lite snill og at det er gode grunner til det? Det var tross alt kolonimakter som stiftet NATO og EU og som norske politikere valgte å alliere seg med.
I alle fall hadde NATOs ledelse, som i praksis vil si USA, gode grunner til å regne Jens Stoltenberg som pålitelig, muligens allerede fra tenårene og i alle fall etter at han fikk AUF til å gå inn for NATO-medlemskap i 1987. Ja, det var viktig for ham. Men han gir ikke annet enn en fraseaktig begrunnelse for at det var riktig å gjøre det. En begrunnelse som ligner mye på hans argument for EU-medlemskap: at det er viktig å være der beslutningene fattes, for å kunne påvirke valgene NATO og EU tar. Men så viser det seg tvert i mot at han liker at EU påvirker Norge. Mer om det snart.
Stoltenberg har aldri sagt noe om hvordan han som AUF-leder ønsket å påvirke NATO. Men han har heller ikke uttrykt misnøye med hvordan NATO faktisk utviklet seg etter den kalde krigen: i mer aggresiv/ekspansiv retning. I sitt virke som NATOs generalsekretær kan vi dessuten slå fast at han har operert som hauk, som USAs mann. Det var jo tross alt USA som ga ham jobben, som takk for at han fikk Norge til å kjøpe F-35, for at han fikk Norge med på krigene mot Libya og Syria? Alt dette bidro naturligvis til at USA/NATO så på ham som pålitelig, og lett å lede.
Bildet som pryder bokas omslag sier noe om hvordan Jens Stoltenberg ønsker å portrettere seg sjøl, som snill og god gutt, på samme måte som han i boka legger vekt på å framstille seg sjøl som medfølende, empatisk og omsorgsfull. Det kan hende han er det også, i alle fall overfor sine egne. Men andre har kritisert ham for ikke å ha vært tilstrekkelig støttende overfor kolleger/underordnede som havnet i politisk trøbbel, som Tore Tønne, som begikk sjølmord.
I alle fall mente norske pressefotografers klubb at Stoltenberg var snill gutt da de i 2012 kåret ham til «Årets snill gutt» for hans opptreden i etterkant av 22. juli. Klubben begrunnet imidlertid avgjørelsen med at han var «en sterk, trygg og bestemt leder i etterkant av de tragiske hendelsene» (NRK 22. feb. 2012). Min historie fikk forøvrig god medieomtale da den kom vel fire år seinere og da Stoltenberg fikk NATO-jobben prøvde de ikke en gang å skjule sin stolthet.
Stoltenberg lyktes aldri med å få Norge med i EU. Men EØS-avtalen hegner han om, med en oppsikstvekkende begrunnelse. For på side 127 sier han at den «har vært en trojansk hest inn i norsk strukturkonservatisme. Avtalen har tvunget oss til å gjennomføre omstillinger det ellers ikke hadde vært mulig å få tilslutning til».
«Trojansk hest» brukes vanligvis om inntrengere eller infiltratører med skumle hensikter. Om fiender. Men her gir altså Stoltenberg begrepet en positiv vri. Og det fordi EØS-avtalen har endret Norge på måter som HAN ønsket seg, gjennom tvang. Vi snakker om endringer som det i mange tilfeller ikke hadde vært mulig å få til på demokratisk vis, gjennom Stortinget, og langt mindre med folkeavstemninger. SV omtaler han som «for demokratisk» (side 245).
EØS-avtalen ble «mer radikal enn noen kunne forestille seg (…) Statstøtte ble ikke lenger tillatt, monopoler sto for fall, og det ble en omfattende arbeidsinnvandring». Men det er delvis feil, da mange advarte mot at EØS-avtalen ville bli nettopp drastisk/radikal.
De siste årene har det vært en økende EØS-motstand, med krav om å si opp avtalen eller i det minste reforhandle den. Men Stoltenberg mener at det er umulig å få en bedre EØS-avtale enn det Norge har. Politikk har blitt kalt «det muliges kunst», og Stoltenberg har blitt kalt en mester i pragmatisme. Men EØS-avtalen vil han beholde som den er, som EUs trojanske hest i Norge. «En reforhandling som skulle gi Norge et vesentlig bedre resultat, var en ønskedrøm», hevder han på side 520. I dag, mens EU skriker etter Norges gass og olje, mer høylydt enn noensinne, har Norge naturligvis en langt sterkere forhandlinsgsposisjon vis a vis EU enn da avtalen ble framforhandlet for ca 30 år siden.
Det er ikke nødvendigvis så stor forskjell på demokratier og diktaturer. Det at norske politikere blir demokratisk valgt er ingen garanti for at de er demokratiske og enda mindre en garanti for at de fører en politikk med stor oppslutning i folket.
Min historie har relativt mye omtale av familien samt av konfliktene med Thorbjørn Jagland og LO-leder Gerd Liv Valla. Jens Stoltenberg legger ikke skjul på at Valla ble for mektig for ham. Det syntes åpenbart norske medier også, som nærmest drev henne til vanvidd inntil hun ikke orket mer og trakk seg som LO-leder. Denne prosessen framsto som en konspirasjon mellom Stoltenberg og norske medier for å bli kvitt Valla etter at hun ydmyket Stoltenberg da han foreslo å svekke sykelønnsordningen.
Stoltenberg tar sjølkritikk på noe av det han gjorde før han ble statsminister, da han var ung og uerfaren og lot seg irrettesette av eldre og mer erfarne politikere, som Gro Harlem Brundland. Men ellers er det lite sjølkritikk å spore. Han forsvarer også det katastrofale ‘månelandingsprosjektet’, som han var pådriver for og som tok sikte på å utvikle en teknologi som gjør det mulig å rense klimagassutslipp, men som ble et pengesluk der mange milliarder kroner forsvant uten at noen av de konkrete målsetningene ble oppnådd. Stoltenberg legger allikevel vekt på at man lærte mye av prosessen, men angrer på at han ga den et navn, «Månelandingen», som førte til ekstremt høye forventninger. «Månelandingsbegrepet ble derfor feil. Jeg burde ha valgt et annet begrep» (side 293).
«Det har vært nødvendig å gjøre en rekke vanskelige valg om hva som skulle med. Mange små og store saker fra mitt politiske liv er ikke omtalt. Jeg har prøvd å gjøre et utvalg som viser spennvidden og hovedtrekkene i det jeg har drevet med. Til syvende og sist er dette min historie» (side 555).
Hva bygger jeg på når jeg påstår at Stoltenberg har/hadde liten interesse for forsvars- og utenrikspolitikk? Vel, det er det som slår meg etter ha lest Min historie, der han vier liten plass til omtale av slike saker, samt at han demonstrerer svært overfladisk kunnskap.
Norges støtte til USAs invasjon av Afghanistan omtaler han som selvfølgelig. «Det var åpenbart at Norge skulle delta i det angrepet som måtte komme» (side 411). Vet han ikke at Taliban på det tidspunktet viste forhandlingsvilje og at det å invadere et land er en høyst uvanlig måte å reagere på etter en terrorhandling? En meningsmåling rett etter 9/11 viste at flertallet av USAs befolkning mente at USA skulle sette i gang med en internasjonal etterforskning av saken. Men Stoltenberg så altså ikke alternativer til krig.
Når det gjelder den katastrofale avgjørelsen om å bombe Libya sier Stoltenberg i essens ikke stort mer enn at det måtte gjøres fordi Gaddafi var slem. Gaddafi var faktisk så slem at Libya under hans styre utviklet seg til å bli Afrikas beste velferdstat, bedre en flere europeiske land. Ja, Libya kunne ha utviklet seg til å bli «Afrikas Norge», ifølge Anthony Gibbens, en kjent britisk samfunnsforsker:
«Libya er til ettparti-stat å være ikke spesielt undertrykkende. Det virker som om Gaddafi er genuint populær (…) Jeg tror (…) at Libya i løpet av to til tre tiår vil kunne bli Afrikas Norge: velstående, egalitært og framtidsretta. Det er ikke lett å oppnå, men heller ikke umulig» – The Guardian, 9. mars 2007. My chat with the colonel | Anthony Giddens | The Guardian
Var Stoltenberg klar over dette da han besluttet å bombe Libya? I så fall hadde han vel ikke ødelagt landet og i så fall hadde han vel ikke fortsatt ment at det var riktig å gjøre det? På side 443 sier han: «Den reelle beslutningen om Norges deltagelse ble tatt gjennom møter på mitt kontor, og noen telefonsamtaler denne fredagsettermiddagen. Det hadde vært fint om vi hadde hatt bedre tid, med det hadde vi ikke».
Hvis han hadde tatt seg tid kunne han ha lært at mange av opprørerne i Libya faktisk var Al Qaeda, noe han blånekter for i boka, at påstandene om at Gaddafi bedrev et folkemord var en propagandaløgn som han ble lurt av, og at Libya faktisk var en temmelig velfungerende stat. I alle fall langt bedre enn de vrakrestene av en stat som NATO etterlot seg i 2011. For i Libya er det fortsatt krig og landet blir, grunnet NATO, aldri Afrikas Norge: «55 døde og 146 ble skadet etter sammenstøt i Libyas hovedstad mandag og tirsdag, opplyste talspersonen for Tripolis akuttmedisinske og støttesenter onsdag», meldte Reuters 16. august. Libya clashes toll hits 55 dead – medical agency | Nasdaq
Når det gjelder Syria presterer Stoltenberg å si at det ikke ble gjort noe fra norsk/vestlig side. «Der grep man ikke inn. Vi fikk en stor humanitær katastrofe og massive overgrep mot befolkningen (…) Hundretusener av mennesker har mistet livet» (side 448). Han vil altså at vi skal tro at dette kunne ha blitt hindret hvis Norge/NATO hadde grepet inn militært, som i Libya, når faktum er at USA med andre NATO-land, samt diktaturer som Saudi Arabia og Qatar, skapte denne situasjonen ved å støtte islamistiske opprørere/terrorister i Syria (som i Libya). Norge sluttet seg til sanksjonene mot Syria allerede i april 2011 og begynte å støtte slike opprørsgrupper der fra desember 2012. USA begynte å forberede dette fra ca 2006, da George Bush var president, mens Barack Obama fortsatte politikken.
Hybris, den sterke overbevisningen om Vestens overlegenhet moralsk, materielt, menneskerettslig og på andre måter – har Stoltenberg og andre vestlige ledere til felles med ledere for tidligere imperier. Og det var hybrisen som førte til deres undergang. De overvurderte seg sjøl og undervurderte sine motstandere.
Hovmod står igjen for fall. For krigen i Ukraina er nok et tilfelle av at vestlige kolonimakter har undervurdert et annet land, Russland. Dessuten overvurderte de sin egen evne til å få med seg verden på krigen mot Russland (i Ukraina). Et stort flertall av verdens land forholder seg enten støttende til Russland eller nøytralt til krigen, mens de i økende grad ser på Kina som den nye globale lederen, et Kina alliert med Russland.
Handlingen i Min historie slutter omtrent på det tidspunktet Jens Stoltenberg ble NATOs generalsekretær. Så den historien kommer han nok tilbake til i en annen bok. Da vil han få mye å bortforklare.
Andre artikler om Jens Stoltenberg:
Jens Stoltenberg, en trojansk hest? – steigan.no
Faktasjekk av Jens Stoltenberg – steigan.no
