oss 100 kroner!
Propaganda har mange former, ikke alle er like lette å identifisere. Ofte fordi mediene allerede har klart å lure befolkningen til å tro at visse personer og organisasjoner kun fortjener god omtale (mens andre kun fortjener dårlig omtale).
«Jonas Gahr Støre sliter på meningsmålingene. Jo lavere oppslutning partiet får, desto høyere går spekulasjonene om det sitter en frelser i Brussel. En som skal løfte Arbeiderpartiet til gamle høyder» – Aftenposten ved Eirin Hurum og Thomas Spence 13. mars. Hvem er «frelseren» de håper på? Det viser seg snart at det er Jens Stoltenberg.
I Norge regnes ikke persondyrkning som del av gode sosialdemokratiske verdier. Og det er nærmest opplest og vedtatt at slikt kun foregår i «land vi ikke liker å sammenligne oss med», som Nord Korea. Men Aftenposten og andre NATO-mediers smisking og kryping for Jens Stoltenberg fører til at det har blitt umulig å unngå å se parallellene til nettopp «land vi ikke liker å sammenligne oss med».
«Spørsmålet alle vil ha svar på: Kommer han tilbake i norsk politikk? Vil han bli statsminister igjen? Det svarer han på i dette eksklusive intervjuet med Aftenposten (…………) Vi møter Stoltenberg i pittoreske Brugge. Denne uken fikk han en invitasjon han ikke kunne si nei til: Å tale til elitestudentene ved College of Europe (…….) det sikreste springbrettet til en toppkarriere i EU-systemet i Brussel (……..) Stoltenberg klarer å skape en uformell stemning gjennom spørsmål & svar-runden».
Og når Aftenposten spør andre mennesker om hva de mener om Stoltenberg spør de sjølsagt sånne som de vet vil skryte av ham:
«Han er en av de smarteste politikerne i Europa i dag» – Federica Mogherini, tidligere italiensk utenriksminister og EUs tidligere «utenriksminister». «Jeg tror både Norge og det internasjonale samfunnet kommer til ha nytte av Jens Stoltenberg i mange år også etter Nato» -Jonas Gahr Støre.
«Jeg har aldri hatt noen plan med noe, og så endte jeg opp her, ler Stoltenberg». Sannheten skal tvert imot være at Stoltenberg bestemte seg for å bli «sjef» for NATO allerede fire år før han ble det, altså i 2010. Dette ifølge «Seierherren», en biografi om Jonas Gahr Støre fra 2014. Det virket som om Stoltenberg kjedet seg store deler av den tiden han var statsminister for den rødgrønne regjeringen, særlig de siste åra fram til 2013. Flere mediekommentarer undret seg over det, noe som samsvarer godt med at han allerede hadde tatt sikte på å bli «sjef» for NATO.
Stoltenberg hadde ikke fått stillingen som «sjef» for NATO hvis han ikke hadde blitt med USA/NATO/EU på krigene mot Libya og Syria. Han har til og med sagt at han ville ha bomba Libya på nytt. Disse faktorene burde ha diskvalifisert Stoltenberg fra all makt for all framtid, men ble altså det som sikret ham 1. denne stillingen nær toppen i USAs NATO 2. norske/vestlige mediers heltedyrkning av ham. NATO-mediene, som de også kalles.
En kritisk journalist ville ha konfrontert Stoltenberg med nevnte faktorer. Men det ville ha ødelagt hyggen, så det gjorde ikke Hurum og Spence. Hurum har smisket med Stoltenberg tidligere. Blant annet da hun var på smøretur med ham under valgkamp for NATO i 2018, for å lure makedonerne til å stemme for NATO-medlemskap.
Mytene går ut på at NATO-utvidelsene siden 1999 skyldes at landene har søkt NATO-medlemskap som beskyttelse mot Russland. Men hvis det hadde vært så enkelt hadde det naturligvis ikke vært nødvendig å drive valgkamp og annen propaganda for NATO, samt skremselspropaganda mot Russland i disse landene. I Ukraina aleine har det blitt brukt over 50 milliarder kroner, hittil. Og både der og i Georgia har det blitt gjennomført USA-støttede «revolusjoner». Mye tyder på at de har forsøkt det samme i Hviterussland siden august i fjor.
Hurums og Spences artikkel er som våkne lesere vet kun et av utallige andre eksempler på heltedyrkningen av Jens Stoltenberg. Det farlige med slike glansbilder av folk som Stoltenberg og organisasjoner som NATO, samt det jeg vil kalle demonisering av land som Russland, Kina og Syria, er at folk (inkludert journalister og andre politikere) lettere aksepterer krig, opprustning og annen fiendskap mot slike land. Man trenger bare litt trening for å kunne identifisere det som nettopp propaganda. Dette som sagt fordi mediene allerede har klart å lure befolkningen til å tro at visse personer og organisasjoner kun fortjener god omtale (mens andre kun fortjener dårlig omtale).
Det at de kaller Jens for NATOs «sjef» er del av propagandaen. For det er NATOs militære leder som er sjef for NATO. Og han er alltid amerikansk. Jens er sekretæren hans, NATOs ansikt utad. Verdens best betalte sekretær? I alle fall en av verdens mest berømte.
Om ca halvannet år er Stoltenbergs tid som «sjef» for NATO over. Det minner meg om at Harald Stanghelle kalte forgjengeren Anders Fogh Rasmussen for løgner og bløffmaker, men først i det han skulle gå av. Stoltenberg har også bløffet og jugd mye som NATO-sjef. Så la oss i alle fall håpe på noe mer kritiske spørsmål til Stoltenberg fra og med neste høst.
