oss 100 kroner!
Det kan ta flere år før krigen i Ukraina er over og «kostnadene blir høye» sa nylig han som var Norges statsminister da Norge bomba Libya og som seinere sa at han ville ha gjort det igjen.
Ja, de krigene som USA, NATO og Norge er involvert i blir langvarige. Afghanistan, Irak, Libya og Syria vitner om det. Og nå Ukraina. For ved å pøse våpen inn til Ukraina sikrer Jens Stoltenberg at også krigen i Ukraina blir langvarig. Det var altså en sjøloppfyllende profeti han kom med. Og 3. juni sa han til og med at Ukraina bør holde fast ved målet om å drive Russland ut fra Krim. Har Stoltenberg tenkt gjennom hvor kostbart det vil bli, menneskelig, økonomisk og økologisk, å forsøke og tvinge Krim tilbake til Ukraina, mot både Krim-boernes og atommakten Russlands vilje? Neppe, for da ville han vel ikke ha foreslått det?
Flere ‘forbudte’ spørsmål i USA/NATOs Norge: Hvorfor sende våpen til Ukrainas kamp mot Russland (som er i strid med et norsk prinsipp fra 1959 om ikke å sende våpen til land i krig) når vi ikke sender våpen til Palestinas kamp mot Israel, Yemens kamp mot Saudi Arabia og ikke minst Syrias kamp mot USA, Tyrkia, Israel og andre okkupanter?
Hvor lenge vil europeiske velgere akseptere å betale med dårligere levekår for sine lederes uansvarlige og farlige politikk, som allerede har pågått i mange år? Økte priser på energi, mat og annet er naturligvis lett å bære for Stoltenberg og andre vestlige ledere. Men ikke for de som allerede lever på sultegrensen.
Hvorfor risikere sult, nød og i verste fall verdenskrig ved å gi våpen til et land som langt på vei kan takke seg sjøl for at Russland invaderte? Ja, ukrainske ledere har siden 2014 sagt at de fører krig mot Russland mens de har indoktrinert sine barn til å hate russere, forbudt politiske partier og medier som vil ha bedre forbindelser til Russland mm. Og nylig sa Ukrainas tidligere president Petro Poroshenko det som mange lenge har hatt en anelse om: at Ukraina aldri mente alvor med Minsk-avtalene fra 2014 og 2015, som tok sikte på å stanse voldshandlingene og å innføre selvstyre for visse områder i Donetsk og Luhansk. Poroshenko sa at avtalene ble inngått for å vinne tid til å ruste opp mot Russland.
Dette har så USA/NATO/EU hjulpet Ukraina med. Det viser blant annet denne videoen:
Vi vet også at USA/NATO/EU kunne ha presset Ukraina til å implementere Minsk-avtalene, men at heller ikke det ble gjort. De var heller ikke villige til andre kompromisser med Russland.
Det er ikke smart å skjelle ut de man er avhengig av å få hjelp av. Så hvorfor gjør allikevel Volodymyr Zelenskyj og andre ukrainske ledere det, der de klager over at de får for lite våpen fra NATO-land og at vestlige ledere svikter dem? Jeg tror det er fordi de føler seg snytt. For USA har jo tidligere, i alle fall så tidlig som 2016, lovet dem all den hjelp de trenger i krigen mot Russland, mens andre NATO-land kan ha gitt dem grunn til å tro det samme.
Zelensky & co spiller altså på vestlige lederes dårlige samvittighet (i den grad de har noe sånt). Jfr det at Jens Stoltenberg sa til NRK at han syns det var «smertefullt å si nei til Zelenskyj» (det gjaldt Zelenskyjs ønske om flyforbudssone). Situasjonen minner om da Mikheil Saakasjvili (den georgiske presidenten som kom til makta etter en USA/NATO/EU-støttet ‘revolusjon’) i 2008 angrep Sør-Osettia, i håp om å innlemme denne utbryterrepublikken i Georgia. Saakasjvili hadde da nylig fått løfter om fremtidig NATO-medlemskap, noe som tilsynelatende fikk ham til å tro at NATO ville støtte ham hvis Russland svarte på dette angrepet, der også ti russiske soldater ble drept. Slik gikk det ikke, da Russland invaderte Georgia og ‘gjenopprettet ro og orden’ i løpet av en uke, for så å trekke seg ut av Georgia. Dernest anerkjente Russland Sør-Osettia som uavhengig av Georgia.
Vestlige lederes hybris, som inkluderer en urokkelig tro på at de og bare de utgjør de gode kreftene i verden, har tilsynelatende ført til at de ikke ser eller vil se at de sjøl har bidratt til voldsspiralen i verden. Dette bidrar så til at krigene blir lange. For hvis de hadde sett sine egne feil hadde de vært langt mer villige til å inngå de kompromissene som er nødvendige for å få fred.
Det at Stoltenberg presser på for å få flere land inn i NATO styrker russernes visshet om at USA/NATO ikke vil dem vel og dermed deres vilje til oppofrelser. Stoltenbergs evige krav om mer opprustning viser intet annet enn at han er en god tjener for USAs militærindustrielle kompleks, det som avtroppende president Eisenhower advarte mot i 1961.
En meningsmåling omtalt av TV 2 27. juni viser forøvrig at et klart flertall av finnene (70 prosent) ikke vil at regjeringen skal inngå kompromisser for å innfri Tyrkias krav for å slippe landet inn i Nato. Det betyr at finnene ikke kan være så veldig redde for Russland allikevel. For i så fall hadde de vel vært villige til å inngå kompromisser? Forøvrig har også Kroatia uttrykt at de er mot at Sverige og Finland skal bli NATO-medlemmer uten at det har ført til overskrifter i NATOs medier.
Det finnes neppe gode løsninger på krigen i Ukraina. I alle fall ikke løsninger som er gode for alle. Men det er ikke alle løsningene som er like dårlige. Det dreier seg altså om å finne de kompromissene, den løsningen som er minst dårlig. Men klarer våre ‘idealistiske’ politikere det? Intet tyder på det det så langt. For når man har et sjølbilde som går ut på at man er god og snill forhandler man ikke med Ondskapen, slik vestlige politikere definerer den. Enten er dere med oss eller så er dere med terroristene, som George Bush sa. Da han sa dette for 20 år siden ble han ansett som ekstrem, nå har denne mentaliteten blitt den nye normalen blant politikere som ikke er i stand til å se sine egne feil, kun andres.
