oss 100 kroner!
Samtale med den italienske forfatteren og kritikeren Thomas Fazi.
Sjefredaktør Pål Steigan diskuterer de nygamle splittelsene i Europa med Thomas Fazi.
Thomas er journalist/skribent/oversetter/sosialist. Han tilbringer mesteparten av tida i Roma, Italia. Blant annet er han medregissør for Standing Army (2010), en prisvinnende dokumentar-langfilm om amerikanske militærbaser med Gore Vidal og Noam Chomsky. Han har også skrevet The Battle for Europe: How an Elite Hijacked a Continent – and How We Can Take It Back (Pluto Press, 2014) og Reclaiming the State: A Progressive Vision of Sovereignty for a Post-Neoliberal World (medforfattet med Bill Mitchell; Pluto Press, 2017). I fjor publiserte han sammen med Toby Green boka The Covid Consensus – The Global Assault on Democracy and the Poor—A Critique from the Left.
Vi har overstatt og publisert en god del artikler av Thomas Fazi på steigan.no.
Thomas Fazi er utvilsomt en av mest interessante stemmene i Italia for tida, og vi vil gå så langt som til å si at han er en av de mest interessante stemmene i Europa.
Nylig publiserte vi hans artikkel Trenger Europa å dele seg?
Denne artikkelen danner grunnlaget for denne samtalen:
Et av temaene vi drøfter i samtalen er USAs og Storbritannias langvarige og intense kamp for å hindre en akse mellom Berlin og Moskva. Dette er også drøftet i artikkelen:
«Det hviler et Rapallo over Europa»
Et annet tema vi diskuterer er Polens rolle i dagens Europa, ikke minst med utgangspunkt i krigen i Ukraina. Dette er også belyst her:
«Det hviler et Rapallo over Europa»
I 2003, på tampen av Irak-krigen, hånet Donald Rumsfeld Frankrike og Tyskland som det «gamle Europa», som han kontrasterte med vitaliteten til det «nye Europa» – de sentral- og østeuropeiske landene som like etter ble inkludert i Nato. «Tyngepunktet flytter seg mot øst,» sa han.
Les: USA trekker 9500 soldater ut av Tyskland – og flytter de fleste til Polen
USA og balkanisering av Europa
Vi drøfter også den polske høyrenasjonalismen og landets stormaktsambisjoner. De kommer til uttrykk i planene om «to hav» og «tre hav» som har røtter tilbake til den polske høyrenasjonalismen på 1930-tallet.
Intermarium
I Polen finnes det en reaksjonær, nasjonalistisk drøm om å skape et såkalt międzymorze, «mellom havene» – det vil si en gjenreising av Polen-Litauen fra den gangen det strakk seg fra Østersjøen til Svartehavet. Denne ideen går tilbake til den polske lederen Józef Piłsudski , og det dreier seg om det såkalte «intermarium»-konseptet.
Det Pilsudski ønsket var å gjenreise storhertugdømmet Polen-Litauen fra dets glansdager da det strakk seg fra Østersjøen til Svartehavet. Det var etter undertegninga av Unionen av Krevo i august 1385, og forsterket etter freden i Dywilino i 1618. Det omfattet de østlige delene av dagens Polen, Ukraina (uten Donbass), Hviterussland, en snipp av Russland, det som i dag er Kaliningrad-eksklaven, samt det meste av Estland-Latvia og Litauen. Den mest ekstreme varianten av Intermarium tok også med seg Italia pluss Finland og Skandinavia.
Pilsudski var den første europeiske lederen som sendte gratulasjoner til Adolf Hitler da han ble kansler i 1933. Da Pilsudski døde sendte Hitler utenriksminister Ribbentropp til Warszawa som Nazi-Tysklands representant i begravelsen.
Den amerikanske tenketanken Atlantic Council har applaudert denne planen og mener at den bør være en strategisk prioritering for USA.
Pensjonert marinegeneral James L. Jones, som er en sentral figur i Atlantic Council, sier entusiastisk at ”den måten sentral- og østeuropeerne ser på verden og de truslene de står overfor samsvarer bedre med slik vi amerikanere ser på verden … enn våre tradisjonelle vesteuropeiske allierte.”
”Tre hav initiativet” omfatter Polen, Estland, Latvia, Litauen, Tsjekkia, Østerrike, Romania, Bulgaria, Ungarn og Slovakia. En kjerne i dette samarbeidet er de Brussel-kritiske Visegrád-landene Tsjekkia, Ungarn, Polen og Slovakia.
Følger vi denne linja sørover finner vi Albania og Kosovo. Albania er i dag fullstendig militært kontrollert av USA og Kosovo har den kjempemessige amerikanske Bondsteel-basen, så de ville begge passe inn i en amerikansk variant av de tre hav. Om Polen ville være så begeistret for det, er en annen sak.
