oss 100 kroner!
Delinga mellom øst og vest i Europa er tilbake med en hevn.
Av Thomas Fazi.
Emmanuel Macrons oppfordring til Europa om å redusere sin avhengighet av USA og utvikle sin egen «strategiske autonomi» forårsaket et transatlantisk raserianfall. Det atlantiske etablissementet, like mye i USA som i Europa, reagerte på en typisk uhemmet måte – og gikk dermed glipp av noe avgjørende: Macrons ord avslørte mindre om tilstanden til de euro-amerikanske relasjonene enn de gjorde om de intra-europeiske relasjonene . .
Veldig enkelt, det «Europa» Macron snakker om eksisterer ikke lenger, hvis det noen gang har gjort det. På papiret er nesten hele kontinentet forent under ett overnasjonalt flagg – EUs flagg. Men det er mer hullete enn noen gang. På toppen av de økonomiske og kulturelle skillelinjene som alltid har plaget blokken, har krigen i Ukraina ført til at en massiv bruddlinje har dukket opp igjen langs grensene til jernteppet. Delinga mellom øst og vest er tilbake med hevn.
Dette ble understreket av reaksjonen på Macrons uttalelser. På den ene siden antydet Charles Michel, den belgiske presidenten for Det europeiske råd, at den franske presidentens posisjon gjenspeiler synspunktene til flere vesteuropeiske ledere, inkludert i Tyskland. På den andre talte Mateusz Morawiecki, Polens statsminister, for de fleste sentral- og østeuropeiske (CEE)-land da han uttalte: «Alliansen med USA er det absolutte grunnlaget for vår sikkerhet… I stedet for å bygge strategisk autonomi fra USA, foreslår jeg et strategisk partnerskap med USA.» Dette er ikke en taktisk eller en gang en strategisk uenighet; dette er to eksistensielt motstridende visjoner.
Kanskje vi ikke burde bli overrasket. Øst-vest-skillet har vært et av Europas definerende geografiske og politiske paradigmer i århundrer. Slutten på den kalde krigen og deretter CEE-landenes tiltredelse til EU litt over et tiår senere ble begge varslet som de postkommunistiske landenes etterlengtede «tilbakekomst til Europa«. Det var en utbredt oppfatning at EUs universalistiske prosjekt ville utjevne alle store sosiale og kulturelle forskjeller mellom Vest- og Sentral-Øst-Europa – noe som betyr at sistnevnte sakte ville bli mer lik førstnevnte. Et slikt hubristisk (og uten tvil imperialistisk) prosjekt var nødt til å mislykkes; ja, spenninger og motsetninger ble raskt tydelige mellom de to Europa.
Et tidlig tema for uenighet var, uunngåelig, Russland. Siden de kom ut av den sovjetiske okkupasjonen, har flere CEE-stater, spesielt de på eller nær grensen til Russland, vært mistenksomme overfor Moskvas geostrategiske intensjoner. Derimot styrket vesteuropeiske nasjoner, med Tyskland i spissen, de økonomiske båndene med Russland, spesielt på energiområdet. Noen så til og med for seg å bygge en integrert eurasisk geopolitisk blokk som teoretisk strekker seg fra Lisboa til Vladivostok. Fra et sentral-øst-europeisk perspektiv kan dette ha virket sprøtt, men fra et vest-europeisk perspektiv ga det perfekt mening, gitt de sterke historiske, kulturelle og til og med ideologiske båndene (spesielt i de landene med en gang mektige kommunistpartier) mellom Vest-Europa og Russland.
Gjennom årene har Amerika forsterket disse splittelsene. I 2003, for eksempel, på tampen av Irak-krigen, hånet Donald Rumsfeld som kjent Frankrike og Tyskland som det «gamle Europa», som han kontrasterte med vitaliteten til det «nye Europa» – CEE-statene som like etter ble inkludert i Nato. «Tyngepunktet flytter seg mot øst,» sa han.
Flere CEE-land – spesielt Polen, av åpenbare grunner – hadde også historiske klager mot Tyskland, og alvorlige bekymringer om framveksten av en potensiell russisk-tysk akse. Dette er grunnen til at Nord Stream-prosjektet nesten ble enstemmig motarbeidet av CEE-statene. Øst-Europas integrering i den tyske verdikjeden ble regnet som en av EUs suksesshistorier, forsterket regionens ambivalente forhold til Tyskland: mens Sentral-Øst-Europa tjente på å være en del av Tysklands mektige «samlebånd», vekket det også frykten for EU-Tysklands økonomiske imperialisme (i denne forbindelse var mange CEE-land smarte nok til ikke å slutte seg til eurosonen).
De mest uttalte øst-vest-spaltningene dukket imidlertid opp langs kulturelle linjer, snarere enn økonomiske eller geopolitiske. I 1993 var Samuel Huntington den første som spådde at jernteppet, som politisk og ideologisk hadde delt Europa i et halvt århundre, ville bli erstattet av kulturens «fløyelsteppet». Vest-Europa, skrev han, har hovedsakelig vært katolsk, protestantisk og anglikansk, mens Øst-Europa har vært overveiende ortodokse – og dette har ført til framveksten av svært forskjellige sosiale verdier. Der Vest-Europa utviklet en mer individualistisk og sekulær kultur som verdsetter «liberale» rettigheter og friheter, har Øst-Europa historisk sett hatt en mer kollektivistisk og familieorientert kultur, med større vekt på familie, fellesskap, sosiale relasjoner og religion. Etter den kalde krigen forsøkte CEE-statene å være mer politisk og sosialt på linje med Vesten. Men viktige forskjeller vedvarte på spørsmål som immigrasjon, abort og homofiles rettigheter, så vel som nasjonal suverenitet.
De siste årene har EUs aggressive forsøk på å påtvinge sine integrasjonistiske og sosialt progressive verdier på tvers av Sentral- og Øst-Europa ført til et stadig mer selvsikkert tilbakeslag. Resultatet har vært en forringelse av forholdet mellom EU og CEE, og økt koordinering mellom CEE-stater – for eksempel med Visegrád Group og Three Seas Initiative – for å øke deres autonomi.
Inntil nylig ble vendinga mot «illiberalt» eller «postliberalt» demokrati i forskjellige CEE-land – spesielt Ungarn og Polen – beskrevet som en av de største truslene mot EU, med disse nasjonene stemplet som blokkens bêtes noires (svarte får, o.a.). Men Russlands invasjon av Ukraina har endret dette. Over natta ble Polen, Slovakia, Ungarn og Romania EUs direkte grense mot en krigssone. Invasjonen forsterket også den geostrategiske betydninga til land som grenser til Russland eller russisk-kontrollerte Hviterussland (Litauen, Latvia, Estland og Finland), samt de som overser den strategisk avgjørende Northern Sea Route (Norge og Sverige). Konflikten har med andre ord dramatisk forskjøvet Europas geopolitiske maktbalanse fra vest til øst (og delvis til nord). Disse landene har fått enestående internasjonal oppmerksomhet, finansiering og, viktigst, militærutstyr.
Antall amerikanske soldater i Sentral-Øst-Europa, for eksempel, har mer enn doblet seg til over 14.000. De fleste av dem – rundt 10.000 – er i Polen, som også er det landet som har hatt størst fordel av denne utviklinga. Som den største og rikeste nasjonen i CEE (og den sjette største økonomien i EU), har den lenge etterstrebet en ledende rolle i den sentrale og nordøstlige kvadranten, i stand til å motvirke både Russland og den fransk-tyske aksen. Konflikten har gitt dette prosjektet et enormt løft.
Polen, som alltid har vært sterkt pro-USA og pro-Nato, hadde allerede før konflikten en av de mest formidable hærene i Europa. Og det siste året har den lansert en massiv opprustningsplan for å bygge en 300.000 mann sterk høyteknologisk hær og forvandle landet til Europas militære supermakt. Avgjørende er at denne strategien er rettet mot Tyskland (og EU) like mye som den er mot Russland: i august i fjor sammenlignet den polske utenriksministeren Zbigniew Rau «russisk imperialisme» med «imperialistisk praksis innen EU», spesielt i Tyskland.
I mellomtida har Polen tatt imot millioner av ukrainske flyktninger og gitt Ukraina hundrevis av stridsvogner og andre våpensystemer (inkludert noen MiG-29 jagerfly). Etter USAs beslutning om å gjøre Polen til en permanent base for den amerikanske hærens V Corps, som kommanderer den østlige flankens amerikanske landstyrker, har landet i realiteten blitt det logistiske knutepunktet for Natos krigsinnsats i Ukraina. Som et resultat blir Polens selvoppfatning som en aspirerende regional makt også mer uttalt. Forrige måned foreslo den polske ambassadøren i Frankrike at Polen kunne «gå inn i konflikten» hvis nødvendig. Og det er til og med en livlig debatt i Polen om hvorvidt landet skal slå seg sammen med Ukraina til en føderal eller konføderal stat.
Polens ambisjon stemmer helt klart overens med USAs mål om å flytte Europas maktbalanse mot det «nye Europa», noe som forklarer hvorfor USA har vært raskt ute med å gi det betydelig støtte, selv på bekostning av å så ytterligere splittelser på kontinentet. «Polen har blitt vår viktigste partner på det kontinentale Europa,» sa en høytstående amerikansk hærtjenestemann i Europa til Politico. Viktig nok: etter å ha besøkt Ukraina forrige måned, gjorde Biden bare ett ekstra stopp på sin europeiske reise: Warszawa.
Hvorvidt dette vil slå ut i et langsiktig skifte i politisk makt mot øst vil også avhenge av økonomisk dynamikk. Vest-Europa fortsetter å ha forrang på denne fronten, men dets økonomier, spesielt Tysklands, har fått et alvorlig slag som følge av konflikten og relaterte sanksjoner. Mye vil henge på om re-militariseringa av Europa blir et permanent innslag i de kommende årene, i så fall vil CEE og de baltiske landene – som for tiden investerer mest i sine forsvars- og teknologisektorer – også ha økonomisk fordel ved å skaffe seg en sentral rolle i EUs langsiktige forsvarsindustripolitikk.
En annen faktor vil være de økende bruddene forårsaket av konflikten i CEE. Ungarn, tidligere Polens nærmeste allierte i Visegrád-gruppen, har nektet å sende våpen til Ukraina, og har opprettholdt tette økonomiske bånd med Moskva, inkludert å fortsette å importere russisk energi på gunstige vilkår. Viktor Orbán har eksplisitt tatt side med Macron i spørsmålet om relasjoner mellom Europa og USA. «For øyeblikket vedtar EU ukritisk USAs posisjon, og amerikanske interesser blir ganske enkelt presentert som europeiske interesser,» sa Orbán i oktober i fjor. «Dette er nettopp derfor Europa i dag er en av taperne i denne krigen og USA er en av vinnerne.»
Ingenting av dette endrer imidlertid i vesentlig grad det faktum at øst-vest-skillet i Europa er større enn det har vært på flere tiår – og vil forbli det i overskuelig framtid. Til syvende og sist har Vest-Europa all interesse i å redusere sin avhengighet av USA og Nato, komme fram til en diplomatisk løsning på konflikten og, som Macron hevdet, å normalisere sikkerhet og økonomiske forbindelser med Russland. Sentral- og Øst-Europa har på sin side all grunn til å være redde for Russland og å favorisere tettere forhold til USA og Nato.
Det er derfor vanskelig å se hvordan interessene og ambisjonene til de to underblokkene noen gang kan forenes, spesielt i EU-politikken. Hvis land som Frankrike mener alvor med «strategisk autonomi», ser det ut til at de må gå alene.
Denne artikkelen ble først publisert på UnHerd:
Does Europe need to split?
Les også: Polens doble agenda i Ukraina
USA vil blåse liv i imperialistprosjekt fra trettitallet
USA og balkanisering av Europa
Kommenter: Intermarium
I Polen finnes det en reaksjonær, nasjonalistisk drøm om å skape et såkalt międzymorze, «mellom havene» – det vil si en gjenreising av Polen-Litauen fra den gangen det strakk seg fra Østersjøen til Svartehavet. Denne ideen går tilbake til den polske lederen Józef Piłsudski , og det dreier seg om det såkalte «intermarium»-konseptet.
Det Pilsudski ønsket var å gjenreise storhertugdømmet Polen-Litauen fra dets glansdager da det strakk seg fra Østersjøen til Svartehavet. Det var etter undertegninga av Unionen av Krevo i august 1385, og forsterket etter freden i Dywilino i 1618. Det omfattet de østlige delene av dagens Polen, Ukraina (uten Donbass), Hviterussland, en snipp av Russland, det som i dag er Kaliningrad-eksklaven, samt det meste av Estland-Latvia og Litauen. Den mest ekstreme varianten av Intermarium tok også med seg Italia pluss Finland og Skandinavia.
Pilsudski var den første europeiske lederen som sendte gratulasjoner til Adolf Hitler da han ble kansler i 1933. Da Pilsudski døde sendte Hitler utenriksminister Ribbentropp til Warszawa som Nazi-Tysklands representant i begravelsen.
