oss 100 kroner!
Av Isak Mamen Finne.
Under de politiske omveltningene verden gjennomgår i disse tider er favorittmantraet vestlige opinionsledere tyr til at verden står i en verdikamp mellom autokrati og demokrati. Det har metafysiske overtoner, der de fremtredende aktørene blir tildelt roller som passer inn i en manikeisk grunnfortelling der det gode kjemper mot det onde, i en kamp som vil avgjøre den vestlige sivilisasjons skjebne. En typisk utlegning av denne dikotomien vil være at “det ene samfunnet er bygd rundt individuell frihet, det andre rundt en allmektig hersker.” I panegyriske taler, intervjuer og aviskommentarer er dette fortellingen statsintelektuelle, medieintelektuelle og karrierepolitikere gratulerer hverandre med.
Den russiske invasjonen av Ukraina ga styrke til dette narrativet, og med det vestlige lederes selvtillit og følelse av mening – som lar dem samles mot en felles fiende som kan ta oppmerksomheten vekk fra problemene som river og sliter i egne samfunn, i alle fall for en stakket stund. Ja, etter at invasjonen var et faktum kunne man skimte en slags oppstemthet, begeistringen som inntreffer når spenningsøyeblikket får sin forløsning og konfliktlinjene åpenbarer seg med umiskjennelig klarhet.
Hos deres klakører i hovedstrømpressa kommer hybris og redsel vekselvis til uttrykk, alt ettersom hvordan siste nytt fra slagmarken presenteres – Putin er en trussel mot hele Europa, men hordene som blir kastet mot de ukrainske stillingene som kanonføde er visstnok utstyrt med spader. I krigspsykosen betyr det ikke så mye at disse motstridende framstillingene vanskelig lar seg forene.
Regimet i Kiev og dets frontfigur Zelensky – skuespilleren som amerikanske pr-byråer har klart å iscenesette som en moderne frigjøringshelt – får i en mediekonstruert virkelighet aksle rollen som det liberale demokratiets bolverk, mens landet utkjemper NATO sin stedfortrederkrig mot Russland med det den amerikanske senatoren Lindsey Grahams henrykte uttalelse er en kamp til den siste ukrainer. At dette regimet i realiteten er en gjennomkorrupt politistat som kom til makten gjennom et USA-orkestrert statskupp, at høyreekstreme paramilitære grupper har blitt integrert i landets regulære væpnede styrker, og at regimet med sin ekskluderende form for nasjonalisme aktivt fremmedgjorde en betydelig del av landets befolkning og med det rev bort grunnlaget for noe som kan ligne et liberalt demokrati – er det bare å se bort ifra. Ei heller betyr det noe at NATO i over 20 år hadde innsirklet Russland, noe som ikke bare russiske ledere, men også en rekke vestlige diplomater og akademikere har advart mot i en årrekke. For hvis man ser bort i fra alt som skjedde før 24. Februar 2022, var “Putin sin” invasjon et uprovosert angrep. “Uprovosert” – merk deg ordet – det må gjentas så ofte at folk får banka inn det enestående maktbegjæret det er som driver Den frie verdens største nemesis.
Belønningen som venter det som er igjen av den ukrainske staten når krigshandlingene opphører, ble avslørt på konferansen “Rebuilding Ukraine”, der vestlige kapitalgrupper – lik gribber som sirkler seg inn over et åtsel – sjenerøst avdekket sine planer om å plyndre det som gjenstår av landet.
At USA har en lang og rik historie med å støtte de mest undertrykkende regimer så lenge det tjener dets imperiale agenda – Pinochet i Chile, Suharto i Indonesia, Shaen i Iran, Syngmann Rhee i Sør-Korea og Somoza-dynastiet i Nicaragua – bare for å nevne en håndfull, gjør selvfølgelig forestillingen om at forsvar av demokratiet er en utenrikspolitisk prioritet der i gården til en stor vits. Og når representanter for NATO-landene innbiller seg at de har moralsk autoritet til å fordømme Russlands folkerettsbrudd etter å ha gjort det samme i Jugoslavia, Irak og Libya bare i løpet av de siste drøye tjue år, paraderer de bare sin grenseløse arroganse og dobbeltmoral for en hel verden. Eller er det sånn at det er regelbasert orden når vi gjør det, og brudd på FN-pakten når de gjør det?
Spriket mellom retorikk og realitet
I grell kontrast til den liberaldemokratiske medie-diskursen står den konkrete politikken vestlige makthavere fører på hjemmebane. I det britiske høysikkerhetsfengselet Belmarsh vansmekter journalisten og samvittighetsfangen Julian Assange etter over ti år med frihetsberøvelse uten lov og dom. Forbrytelsen han er anklaget for? Å ha avslørt krigsforbrytelser og statlig kriminalitet, noe som ifølge amerikanske påtalemyndigheter kvalifiserer den australske statsborgeren for tiltale under den infamøse loven espionage act, en lov som i sin tid ble vedtatt for å stilne kritikere av amerikansk intervensjon under første verdenskrig, og som for første gang blir benyttet for å forfølge en utenlandsk statsborger. Blir Assange utlevert og dømt etter alle tiltalepunktene er strafferammen på 175 år. Reaksjonene fra våre hjemlige politikere og presse har vekslet mellom stillhet og noen spredte og ytterst dempede uttrykk for bekymring, på tross av presedensen en eventuell dom vil sette. Hva sier det om pressefrihetens tilstand at en så alvorlig og prinsipiell sak ikke vekker større bestyrtelse hos institusjonen som skal være samfunnets vaktbikkje?
Avsløringene av at amerikanske sikkerhetstjenester, føderale myndigheter og tenketanker som finansieres av utenriksdepartementet har lagt press på og samarbeidet med Twitter for å sensurere ytringer og kontoer, under påskuddet at disse sprer “desinformasjon”, “falske nyheter” og “truer demokratiet” – blir stort sett møtt med stillhet av mediene. Når de en sjelden gang nevner elefanten i rommet blir avsløringene bortforklart eller bagatellisert. Den mest profilerte av journalistene som har bistått med å formidle opplysningene, Matt Taibbi, fikk sin integritet trukket i tvil da han ble kalt inn for en kongresshøring – bekymret som de var over at virksomheten hans undergraver, ja nettopp, “demokratiet”. Den ufunderte konspirasjonsteorien om russisk innblanding i det amerikanske presidentvalget i 2016, som etter påstanden hadde hjulpet Donald Trump til å innta presidentvervet, og som ble brukt av for det den var verdt til å undergrave legitimiteten til presidentskapet hans, ble også utlagt som forsvar av demokratiet.
I skrivende stund er det her hjemme et lovforslag som forberedes for avstemning i Stortinget, og som det er varslet flertall for. Loven vil gi PST anledning til å overvåke og lagre alt som foregår på det åpne internettet i Norge. En allerede vedtatt lov gir E-tjenesten lov til å tappe, lagre og analysere all datatrafikk som går inn og ut av landet. Dette føyer seg inn i et mønster, som har vært klart i hvert fall siden Edward Snowden sine avsløringer i 2013. Borgere i vestlige land blir utsatt for stadig mer overvåking.
Det er sikkert mange som allerede har glemt, men det er heller altså ikke lenge siden – faktisk er det bare litt over et år – at myndigheter i flere europeiske land skrev ut bøter og påla portforbud for innbyggere som ikke ville la seg injisere av en eksperimentell medisin (her og her). Påskuddet, at det var for å hindre smitteoverføring, var det fra første sekund klart at var en blank løgn. Frihet over egen kropp er ikke lenger noe man kan ta for gitt.
Når slike forhold som skildret ovenfor foregår i land utenfor den amerikanske maktsfæren nøler ikke våre hjemlige politikere og kommentatorer med å kalle det for hva det er i klare ordelag – statlig undertrykking.
Den indre fiende
I det liberale standardverket The open society and its enemies beskrev filosofen Karl Popper det han kalte for toleransens paradoks – at toleranse for intolerante ideer undergraver den politiske ordenen som garanterer for den selvsamme toleransen. I det som i stadig større grad minner om en cargokult rundt de liberale verdiene vestlige samfunn i realiteten beveger seg vekk fra i høyt tempo, kan det se ut til at vestlige samfunnseliter utleder følgende prinsipp fra dette paradokset: står du for noe som bryter med rammene myndigheter og medier setter for akseptabel debatt, vil du ha noe mer enn det den rådende samfunnsorden kan tilby, da er du en fiende av fellesskapet og må behandles deretter.
I den liberale intelligentsiaens verdensbilde blir trusselen fra autoritære regimer ledsaget av en trussel innenfra, fra mangfoldet av misnøye til høyre og til venstre som blir plassert under rubrikken populisme. I praksis innbefatter det alle som står utenfor sentrum-venstre og sentrum-høyre, som i praktisk politikk er så like at man kort og godt kunne kalt dem for “sentrum”, hadde det ikke vært for at de deler seg i to forskjellige politiske partier som veksler mellom å sitte i regjering, der de fører den samme politikken i alle saker av betydning. Er man mot overnasjonal styring under EU, rasering av uberørte naturområder for bygging av vindturbiner eller økte avgifter på nødvendighetsvarer, for å ta et par eksempler, nører man opp under “uansvarlighet.” “Ansvarlig økonomisk styring” er den teknokratiske eufemismen for at insolvente banker skal få tilført midler fra skattebetalerne og at arbeidsfolk skal få mindre lønn for mer arbeid. Så lenge de uansvarlige blir holdt langt unna maktens korridorer er det tilstrekkelig å omtale dem med nedlatende forakt. Men hvis de står i fare for å havne i en posisjon der de kan få gjennomslag for sine uakseptable ønsker reagerer herskerklassen raskt og resolutt.
Den siste ti-årsperioden har gitt noen talende eksempler på hva som skjer med den demokratiske prosessen når makteliten i vestlige samfunn føler seg truet. I 2015 ble sosialisten og menneskerettighetsforkjemperen Jeremy Corbyn valgt til ny leder av det britiske labour-partiet på en bølge av entusiasme fra mange nyinnmeldte partimedlemmer. Det som fulgte var en storstilt hetskampanje der Israel-lobbyen, de store mediene, Tory-partiet, rike donorer og assosierte av Labour i samarbeid med parlamentsmedlemmer og ansatte funksjonærer i partiet malte et bilde av den milde og anstendige antirasisten Corbyn som en fordekt antisemitt som lot antisemittistiske holdninger florere i partiet. Høytstående medlemmer av partiet gikk effektivt inn for å sabotere det påfølgende valget. I USA ble presidentkampanjen til Bernie Sanders, som på ingen måte er noen radikal figur, sabotert av det demokratiske partiet som på forhånd hadde avgjort at det var Hillary Clinton som skulle få stille som Trump sin motkandidat. Daværende direktør i investeringsbanken Goldman Sachs uttalte da også at i tilfelle et kandidatur for Sanders ville de støtte Trump. Donorene som kontrollerer begge partier foretrakk naturligvis en kandidat med et mer spiselig image enn den oransje busemannen, men motviljen mot Trump strakk seg ikke lenger enn det.
Strukturelle utviklingstrekk
Hvis man avgrenser seg til å studere de siste ti årenes hendelser og utviklingstrekk slik de fremtrer på overflaten, kan det framstå som at de alene skyldes inkompetente ledere drevet av maktbegjær. Men under det som skjer i overbygningen ligger en strukturell økonomisk krise, som over lengre tid har innskrenket handlingsrommet til administratorene av systemet, og som derfor har ført til en slags permanent unntakstilstand der en krise avløser den neste. Den liberaldemokratiske modellen forutsetter økonomisk vekst, og når veksten avtar og levestandarden til en økende del av befolkningen faller samtidig som rikdom hoper seg opp blant et mindretall, destabiliserer det, og etter hvert river vekk fundamentet for, det politiske systemet. Som ordtaket går: Når krybben er tom bites hestene.
Kapitalismen er et historisk betinget system som drives fremover av sine innebygde motsetninger. I perioden fra 80-tallet og fram til i dag – perioden som ofte benevnes som “nyliberalismen” – har det vært deregulering, gjeldsopphoping og utflagging til lavkostland som har sikret profitt for eierne og kjøpekraft for arbeiderne. Nå er ikke disse virkemidlene tilstrekkelige lenger. Derfor tar legger staten nå til rette for at kapitalen skal få en større rolle i styringen av samfunnet og tar selv en mer aktiv rolle i økonomien ved å legge til rette for større overføringer av fellesskapsverdier til kapitaleierne – det var det som skjedde under pandemi-håndteringen og det er det vi ser utspille seg i energisektoren. Kampen om tilegnelsen av verdiproduksjonen vil tilta i styrke, det finnes ingen vei tilbake til etterkrigstidens klassekompromiss og kapitalismens såkalte gullalder.
I det som kanskje er i ferd med å bli den største krisa siden den store depresjonen på 30-tallet har flere NATO-land annonsert kraftige økninger i forsvarsutgiftene. Hvordan vil dette slå an hos befolkninger som er rammet av dyrtid og er i ferd med å vise tegn til krigstretthet?
I storpolitikken har Kinas formidable vekst de siste tiårene gjort landet til en fullverdig konkurrent av USA, økonomisk, men også i økende grad militært – det er i alle fall slik de ser det i Washington. Landet er nå definert som USA sin strategiske fiende nummer èn. USA sine bestrebelser etter å isolere Russland fra imperiets vasaller i Vest-Europa har båret frukter, men med den konsekvens at Kina og Russland har søkt nærmere sammen. Hvis de verste krigshaukene – som ofte er de med minst militær erfaring og kompetanse – vinner fram, vil den neste store krigsskueplassen etter alle solemerker være Taiwan, en krig som vil få det som skjer i Ukraina til å framstå som småtteri i forhold. Planer for å bombe i filler infrastruktur og fabrikker for å hindre at de skal falle i kinesiske hender blir nå drøftet åpent blant tidligere topptjenestemenn, tenketanker og militærakademier hos demokratiets globale forsvarer.
Den forutsigbare reaksjonen fra et imperium og en maktelite som ser sin posisjon truet er å bruke de maktmidler som tilgjengelig er for å forsvare denne.
Med et demokrati som er redusert til en fasade, der rettsstaten sakte forvitrer og en fri presse hvis funksjon i teorien er å opplyse om og kritisere denne utviklingen i praksis ikke eksisterer, er det klart at den definerende konfliktlinjen i dag ikke er mellom demokratier og autokratier.
De virkelige konfliktlinjene
Det er imidlertid andre skillelinjer som er i ferd med å framtre med større og større klarhet. Krigen i Ukraina har akselerert utviklingen mot en multipolar orden. Sanksjoner mot Russland er det bare landene i det vestlige imperiet som slutter opp om. I en FN-resolusjon som fordømte invasjonen stemte land som representerer halvparten av verdens befolkning seg ikke bak. I Afrika avsto nesten halvparten av landene på kontinentet å stemme, et kontinent der Russland er i ferd med å inngå samarbeid med en rekke land, og hvor mange husker den positive rollen Sovjetunionen spilte under kampen mot de gamle kolonimaktene. Dette er imidlertid ikke først og fremst uttrykk for nostalgi, men for deres objektive interesser. Som svake stater er allmenn respekt for folkerettens spilleregler viktig for deres sikkerhet, men folkeretten har ligget på sotteseng lenge, og en multipolar verdensorden med flere maktsentre gir mindre stater større handlingsrom. Sågar er deres posisjon i en verdensøkonomi dominert av Nord-Amerika, Vest-Europa og Japan deres største hinder for utvikling.
Ikke bare representanter for myndighetene, men også politiske aktivister har gitt uttrykk for samme syn.
Russland og Kina har brukt det siste året på aktivt diplomati i flere verdensdeler, og videreutviklet relasjonene til store- og mellomstore makter som India, Brasil, Iran, Saudi Arabia, Tyrkia og Sør-Afrika, flere av dem styrt av eliter med tette bånd til Vesten.
Til felles har de alle at de uttrykker ønske om fredsforhandlinger, men nekter å fordømme Russland. I en artikkel skrevet av tidligere president i Malaysia, veteranen Mahatir Mohamad, åpner han med disse ord:
“Jeg har nølt med å skrive denne artikkelen. Jeg kan komme til å bli beskylt for å forsvare russerne. Det gjør jeg ikke. Jeg tror den nåværende krigen mellom Russland og Ukraina ble forårsaket av europeernes kjærlighet for krig, for hegemoni, for dominans.”
I den grad tre setninger kan oppsummere 80 prosent av jordens befolkning sitt syn på krigen, kan det godt være at denne uttalelsen er ganske dekkende.
Tonen var en ganske annen på sikkerhetskonferansen i Munchen, der Tysklands utenriksminister Annalena Baerbock erklærte at:
“Nøytralitet er ikke et alternativ, for da stiller du deg på aggressoren sin side. Vær vennlig og ta side … og i disse tider betyr det også å sende ammunisjon så Ukraina kan forsvare seg.”
Mens vestlige ledere forventer at verdens land skal ta side i den nye stormaktkonfrontasjonen, aksepterer ikke store deler av Det globale sør å underkaste seg denne logikken.
Motviljen mot Vesten i store deler av verden skyldes så klart ikke bare århundrer med kolonialisme og ny-kolonialisme, men også den nedlatende og paternalistiske holdningen disse landene blir møtt med – å pisse på folk for så å fortelle dem at de lukter vondt etterpå er ingen oppskrift på å bygge gode relasjoner. Et illustrerende eksempel var når EU sin høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk Josep Borell sa at Europa er en hage og resten av verden en jungel. Når Frankrikes president Emmanuel Macron nylig avsluttet sin fiasko av en Afrika-turne i Kongo, ble han kraftig irettesatt etter å ha forsøkt seg på en leksjon i demokratiske prosedyrer. I Kongo, et av verdens rikeste og på samme tid verdens fattigste land, der militser, bander og multinasjonale selskaper herjer fritt. På demokrati-fronten har i alle fall Macron nok å stri med hjemme, der hundretusener har demonstrert i ukevis mot den såkalte pensjonsreformen han nå har lykkes med å banke igjennom, etter en presidentperiode hvor gateslag mellom opprørspoliti og rasende demonstranter har vært en jevnlig foreteelse.
Verden står ikke i en verdikamp mellom demokrati og autokrati, men i en interessekamp. Det er en interessekamp mellom land som vil styre seg selv uten ytre innblanding og et USA-sentrert imperium, som kjemper for å bevare sitt hegemoni.
Og det er en interessekamp mellom arbeidsfolk, bønder og mindre næringsdrivende som forsvarer sin verdighet og sine tilkjempede rettigheter mot et oligarki.
Veien videre
Disse interessekampene vil definere den politiske orden i årene fremover. Utfallet er åpent, men man trenger ikke å være i besittelse av noen særskilt profetiske evner for å forutse at verdenspolitikken vil gå gjennom opprivende konflikter i overgangen til en ny verdensorden. Her hjemme vil makthaverne, deres håndlangere og kulturindustrien gjøre sitt for å avlede massene fra problemene som tårner seg opp, ved å nøre opp under kulturkrig og identitetspolitikk, og piske opp stemningen rundt det som i øyeblikket er the current thing. Den svulstige retorikken om våre såkalte demokratiske verdier vil fortsette med uforminsket styrke, parallelt med at denne blir stadig mer i utakt med virkeligheten. Den falske toleransen og forherligelsen av “mangfold”, markedsideologien som har trengt inn i kjønnsfeltets sfære, den gjennomgripende forestillingen om at man kan konstruere seg en identitet ved hjelp av materielt forbruk, tilslutning til overfladiske subkulturer og nå også kirurgiske inngrep, vil dyrkes videre for å holde liv i en illusorisk frihet. Dissidenter vil latterliggjøres og stemples som forskrudde, gale. Politistat-metoder vil begrunnes med henvisning til konstruerte indre fiender, som da den norske justisministeren forsvarte den nye overvåkingsloven ved å vise til “… en eventuell utvikling mot voldelig klimaekstremisme”. Konfrontasjon med land som ikke er villige til å danse etter Vestens pipe vil omtales i kjent orwellisk stil, som da NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg uttalte at “mer våpen er veien til fred.”
Når våre økonomier ikke lenger vil være i stand til å bære den narsissistiske forbrukerkulturen som våre liv er sentrert rundt og som har holdt mennesker i passiv likegyldighet – og interessekampen trer klarere fram – vil til slutt naken makt være det som står igjen.
