oss 100 kroner!
Når Beijings belte- og veiinitiativ går inn i sitt 10. år, har et sterkt kinesisk-russisk geostrategisk partnerskap revitalisert BRI over hele det globale sør.
Av Pepe Escobar, The Cradle, 6. januar 2023.
Året 2022 ble avsluttet med en Zoom-samtale for å avslutte alle Zoom-samtaler: Presidentene Vladimir Putin og Xi Jinping diskuterte alle aspekter av det strategiske partnerskapet mellom Russland og Kina i en eksklusiv videosamtale.
Putin fortalte Xi hvordan «Russland og Kina klarte å sikre rekordhøye vekstrater for gjensidig handel», noe som betyr at «vi vil være i stand til å nå målet vårt på 200 milliarder dollar innen 2024, før tidsplanen».
Når det gjelder deres koordinering for å «forme en rettferdig verdensorden basert på internasjonal lov», understreket Putin hvordan «vi deler de samme syn på årsakene, forløpet og logikken til den pågående omformingen av det globale geopolitiske landskapet».
Overfor «enestående press og provokasjoner fra vest» bemerket Putin hvordan Russland-Kina ikke bare forsvarer sine egne interesser «men også alle de som står for en virkelig demokratisk verdensorden og landenes rett til fritt å bestemme sin egen skjebne».
Tidligere hadde Xi kunngjort at Beijing vil holde det tredje belte- og veiforumet i 2023. Dette har blitt bekreftet, off the record, av diplomatiske kilder. Forumet ble opprinnelig designet for å være halvårlig, først avholdt i 2017 og deretter 2019. 2021 skjedde ikke på grunn av Covid-19.
Les om BRI eller silkeveibeltet på steigan.no
Tilbakekomsten til forumet signaliserer ikke bare en fornyet innsats, men et ekstremt viktig landemerke, da Belt and Road Initiative (BRI), som ble lansert i Astana og deretter Jakarta i 2013, vil feire sitt 10-årsjubileum.
BRI versjon 2.0
Det satte tonen for 2023 over hele det geopolitiske og geoøkonomiske spekteret. Parallelt med sin geoøkonomiske bredde og rekkevidde, har BRI blitt tenkt som Kinas overordnede utenrikspolitiske konsept fram til midten av århundret. Nå er tida inne for å finpusse ting. BRI 2.0-prosjekter, langs de flere tilkoblingskorridorene, er nødt til å bli dimensjonert om for å tilpasse seg post-Covid-miljøet, følgene av krigen i Ukraina og en verden i djup gjeldskrise.
Og så er det sammenkoblinga mellom BRI og International North South Transportation Corridor (INTSC), der hovedaktørene er Russland, Iran og India.
Les: I Eurasia er krigen om økonomiske korridorer i full sving
Den geoøkonomiske drivkraften til Russland-Kina-partnerskapet som ble diskutert av Putin og Xi suppleres av at Russland, Kina, Iran og India utvikler samvirkende handelspartnerskap og at de er den kvartetten eller «Quad» som virkelig betyr noe i Eurasia. (I motsetning til USAs «Quad», o.a.)
Den nye stående komiteen i politbyrået i Beijing, som er helt på linje med Xis prioriteringer, vil være sterkt fokusert på å styrke konsentriske ringer av geoøkonomisk innflytelse over hele det globale sør.
Hvordan Kina spiller «strategisk tvetydighet»
Dette har ingenting med maktbalansen å gjøre, som er et vestlig konsept som i tillegg ikke har sammenheng med Kinas fem årtusener med historie. Dette er heller ikke en annen geopolitisk variant av «senterets enhet» – det at ingen nasjon er i stand til å true sentrum, Kina, så lenge det er i stand til å opprettholde orden.
Disse kulturelle faktorene som tidligere kan ha forhindret Kina fra å akseptere en allianse under begrepet likevekt, har nå forsvunnet når det kommer til det strategiske partnerskapet mellom Russland og Kina.
Tilbake i februar 2022, dager før hendelsene som førte til Russlands spesielle militære operasjon (SMO) i Ukraina, hadde Putin og Xi personlig kunngjort at partnerskapet deres hadde «ingen grenser» – selv om de har forskjellige tilnærminger til hvordan Moskva bør håndtere et Kiev som er dødelig instrumentalisert av vesten for å true Russland.
I et nøtteskall: Beijing vil ikke «forlate» Moskva på grunn av Ukraina – så mye som det ikke vil åpent vise støtte. Kineserne spiller sin helt egen subtile tolkning av det russerne definerer som «strategisk tvetydighet».
Tilkobling i Vest-Asia
I Vest-Asia vil BRI-prosjekter utvikle seg spesielt raskt i Iran, som en del av den 25-årige avtalen som er signert mellom Beijing og Teheran og den definitive bortgangen til Joint Comprehensive Plan of Action (JCPOA) – eller Irans atomavtale – som vil føre til at det ikke blir noen europeisk investering i den iranske økonomien.
Iran er ikke bare en BRI-partner, men også et fullverdig medlem av Shanghai Cooperation Organization (SCO). Landet har inngått en frihandelsavtale med Eurasia Economic Union (EAEU), som består av post-sovjetiske stater: Russland, Armenia, Hviterussland, Kasakhstan og Kirgisistan.
Og Iran er i dag uten tvil nøkkelforbindelsen til INSTC som åpner opp Det indiske hav og utover, og forbinder ikke bare med Russland og India, men også Kina, Sørøst-Asia, og til og med, potensielt, Europa – forutsatt at EU-ledelsen en dag vil se hvilken vei vinden blåser.
Så her har vi et sterkt USA-sanksjonert Iran som samtidig tjener på BRI, INSTC og EAEU-frihandelsavtalen. De tre kritiske BRICS-medlemmene – India, Kina, Russland – vil være spesielt interessert i utviklingen av den transiranske transittkorridoren – som tilfeldigvis er den korteste ruten mellom det meste av EU og Sør- og Sørøst-Asia, og vil gi raskere, billigere transport.
Legg til dette den banebrytende planlagte Russland-Transkaukasia-Iran elektriske kraftkorridoren, som kan bli den definitive forbindelsen som er i stand til å knuse motsetningen mellom Aserbajdsjan og Armenia.
I den arabiske verden har Xi allerede omorganisert sjakkbrettet. Xis desemberreise til Saudi-Arabia bør kunne være den diplomatiske planen for hvordan man raskt kan etablere en postmoderne motsetning mellom to eldgamle, stolte sivilisasjoner for å legge til rette for en ny silkevei.
Framveksten av Petro-yuan
Beijing kan ha mistet enorme eksportmarkeder i det kollektive vesten – så en erstatning var nødvendig. De arabiske lederne som stilte opp i Riyadh for å møte Xi så ti tusen slipte (vestlige) kniver plutselig nærme seg og beregnet at det var på tide å finne en ny balanse.
Det betyr blant annet at Saudi-Arabias kronprins Mohammad bin Salman (MbS) har vedtatt en mer multipolar agenda: ingen mer militarisering av salafi-jihadisme over hele Eurasia, og en dør på vidt gap til det strategiske partnerskapet mellom Russland og Kina. Hubris slår hardt mot hegemonens (USA, o.a.) hjerte.
Credit Suisse-strateg Zoltan Pozsar påpekte i to slående påfølgende nyhetsbrev, med tittelen War and Commodity Encumbrance (27. desember) og War and Currency Statecraft (29. desember), skriften på veggen.
Pozsar forsto fullt ut hva Xi mente da han sa at Kina er «klar til å samarbeide med GCC» for å sette opp et «nytt paradigme for all-dimensjonalt energisamarbeid» innen en tidsramme på «tre til fem år.»
Kina vil fortsette å importere mye råolje, langsiktig, fra GCC-nasjoner, og mye mer flytende naturgass (LNG). Beijing vil «styrke samarbeidet vårt innen oppstrømssektoren, ingeniørtjenester, samt [nedstrøms] lagring, transport og raffinering. Shanghai Petroleum and Natural Gas Exchange-plattformen vil bli fullt utnyttet for RMB-oppgjør i olje- og gasshandel … og vi kan starte valutabyttesamarbeid.»
Pozsar oppsummerte det hele, slik: «GCC-oljen strømmer østover + renminbifakturering = petroyuanens begynnelse.»
Og ikke bare det. Parallelt får BRI et fornyet driv, fordi den tidligere (vestlige) modellen – olje for våpen – skal erstattes med olje for bærekraftig utvikling (bygging av fabrikker, nye jobbmuligheter).
Og det er slik BRI møter MbS og hans Vision 2030.
Bortsett fra Michael Hudson, kan Poszar være den eneste vestlige økonomiske analytikeren som forstår det globale maktskiftet: «Den multipolare verdensorden,» sier han, bygges ikke av G7-statsoverhoder, men av «G7 of the East» (BRICS-statsoverhodene), som egentlig er en G5.» På grunn av utviklinga mot et utvidet BRICS+ tok han seg friheten til å runde tallet oppover.
Og de framvoksende globale maktene vet hvordan de skal balansere sine relasjoner også. I Vest-Asia spiller Kina litt forskjellige deler av den samme BRI-handels-/tilkoblingsstrategien, en for Iran og en annen for monarkiene i Persiabukta.
Kinas omfattende strategiske partnerskap med Iran er en 25-årig avtale der Kina investerer 400 milliarder dollar i Irans økonomi i bytte mot en jevn tilførsel av iransk olje til en stor rabatt. Mens han var på sitt toppmøte med GCC, la Xi vekt på «investeringer i nedstrøms petrokjemiske prosjekter, produksjon og infrastruktur» i bytte mot å betale for energi i yuan.
Hvordan spille det nye store spillet
BRI 2.0 var også allerede på gang under en rekke Sørøst-asiatiske toppmøter i november. Da Xi møtte Thailands statsminister Prayut Chan-o-cha på APEC-toppmøtet (Asia-Pacific Economic Cooperation) i Bangkok, lovet de å endelig koble den oppegående Kina-Laos høyhastighetsjernbanen til det thailandske jernbanesystemet. Dette er et 600 km langt prosjekt som knytter Bangkok til Nong Khai på grensen til Laos, som skal fullføres innen 2028.
Og i et ekstra BRI-støt ble Beijing og Bangkok enige om å koordinere utviklingen av Kinas Shenzhen-Zhuhai-Hong Kong Greater Bay Area og Yangtze River Delta med Thailands østlige økonomiske korridor (EEC).
I det lange løp har Kina i hovedsak som mål å gjenta sin strategi i Vest-Asia gjennom hele Sørøst-Asia. Beijing handler mer med ASEAN enn med Europa eller USA. Den pågående, smertefulle kollisjonen i sakte fil i det kollektive vesten kan kanskje rufse til noen fjær i en sivilisasjon som på lang avstand har sett framveksten og fallet til grekere, romere, parthiere, arabere, ottomanere, spanjoler, nederlendere, briter. Hegemonen er tross alt bare den siste på ei lang liste.
Rent praktisk vil BRI 2.0-prosjekter nå bli gjenstand for mer gransking: Dette vil være slutten på upraktiske forslag og bortkastede kostnader, med livliner utvidet til en rekke gjeldslidende nasjoner. BRI vil bli plassert i hjertet av BRICS+-utvidelsen – basert på et konsultasjonspanel i mai 2022 med deltakelse av utenriksministre og representanter fra Sør-Amerika, Afrika og Asia, som i praksis viste det globale spekteret av mulige kandidatland.
Implikasjoner for det globale sør
Xis ferske mandat fra den kommunistpartiets tjuende kongress har signalisert den irreversible institusjonaliseringa av BRI, som tilfeldigvis er hans signaturpolitikk. Det globale sør trekker raskt viktige konklusjoner, spesielt i motsetning til den grelle politiseringen av G20 som ble demonstrert på toppmøtet i november på Bali.
Så Poszar er en sjelden perle: en vestlig analytiker som forstår at BRICS er den nye G5 som betyr noe, og at de leder veien mot BRICS+. Han forstår også at Quad som virkelig betyr noe er de tre viktigste BRICS-pluss-Iran.
Akutt frakobling av forsyningskjeden, crescendoet av vestlig hysteri over Beijings holdning til krigen i Ukraina, og alvorlige tilbakeslag for kinesiske investeringer i vest spiller opp til utviklinga av BRI 2.0. Beijing vil fokusere samtidig på flere noder i det globale sør, spesielt naboer i ASEAN og på tvers av Eurasia.
Tenk for eksempel på den Beijing-finansierte høyhastighetsbanen Jakarta-Bandung, Sørøst-Asias første: et BRI-prosjekt som åpner i år da Indonesia er vertskap for det roterende ASEAN-formannskapet. Kina bygger også East Coast Rail Link i Malaysia og har fornyet forhandlinger med Filippinene for tre jernbaneprosjekter.
Så er det de overliggende sammenkoblingene. EAEU vil inngå en frihandelssoneavtale med Thailand. På sidelinja av den episke tilbakekomsten til Luiz Inácio Lula da Silva til makta i Brasil, sist søndag, møttes smilende tjenestemenn i Iran og Saudi-Arabia for å diskutere – hva annet – BRICS+. Utmerket valg av spillested: Brasil anses av praktisk talt alle geopolitiske aktører som et førsteklasses nøytralt territorium.
Fra Beijings synspunkt kunne ikke innsatsen vært høyere, ettersom drivkrafta bak BRI 2.0 over hele det globale sør er å ikke la Kina være avhengig av vestlige markeder. Bevis på dette er i Beijings kombinerte tilnærming til Iran og den arabiske verden.
Det at Kina mister både USAs og EU-markeder samtidig, kan vise seg å bli bare være en hump på den multipolare veien, selv om krasjen i det kollektive vesten kan virke mistenkelig tidsbestemt til å ta ned Kina.
Året 2023 vil fortsette med Kina som spiller det nye store spillet og skaper en globalisering 2.0 som er institusjonelt støttet av et nettverk som omfatter BRI, BRICS+, SCO, og med hjelp av sin russiske strategiske partner, EAEU og OPEC+ også. Ikke rart at de vanlige mistenkte er fortumlet og forvirret.
Denne artikkelen ble først publisert av The Cradle:
