oss 150 kroner!
Hvert fjerde år deltar vi i et skuespill kalt Stortingsvalget. Et fargesprakende teaterstykke der vi krangler om partiprogrammer og partifarger, mens den brutale sannheten ties i hjel: Norges kurs stakes ikke ut i Oslo, men dikteres fra Brussel.
Gjennom EØS-avtalen har vi i realiteten avskaffet nasjonalt selvstyre på område etter område.
Det betyr ingenting om regjeringen er rød eller blå.
Bak partifargene skjuler det seg en juridisk tvangstrøye. Gjennom EØS-avtalen har våre folkevalgte frivillig abdisert.
De lover deg daglig gull og grønne skoger, men er i realiteten redusert til lydige administratorer for en fremmed makt. Sannheten er enkel:
Partiprogrammet er en ønskeliste – EØS-loven er realiteten.
I Norge har vi nemlig et system som har gjort seg selv immun mot velgerne.
Vi har sagt nei til EU to ganger, men partiapparatene har funnet en vei rundt folkeviljen.
I dag er det fullstendig likegyldig hvilket parti som får størst oppslutning, de må alle bøye nakken for EØS-avtalen.
Hvordan kan vi kalle oss et demokrati når folkets gjentatte «nei» blir trumfet av partiapparatenes evige «ja» til alt som kommer fra Brussel?
Partiledelsene fyller listene med folk som er lojale mot EØS-systemet.
De som vil beskytte norsk suverenitet, blir filtrert ut lenge før de i det hele tatt når Stortinget. Partipisken trumfer folkeviljen.
Gjennom lojalitetsplikten og EØS-lovens paragraf 2 har politikerne sørget for at fremmed rett alltid vinner over norsk lov.
De har frivillig lagt seg selv i lenker.
Valgkampen er redusert til en krangel om detaljer, mens de store beslutningene om energi, klima og arbeidsliv allerede er tatt av uvalgte byråkrater i Brussel.
Bak kulissene og partifargene sitter Europabevegelsen og trekker i spindelvevs-trådene sine.
Med over 140 representanter tungt plassert i alle partier – fra Ap til Høyre – er lojaliteten allerede sementert.
Når de som bestemmer hvem som skal på Stortinget, og de som faktisk sitter der, er vevd sammen i pro-europeiske nettverk, blir valget en illusjon.
Vi stemmer på partier, men vi får et fremmed regelverk.
Vi tror vi velger ledere, men vi får en ekspedisjonsgruppe for EUs indre marked.
Dette skaper en situasjon der man kan diskutere skole og helse i valgkampen, mens den overordnede Europapolitikken ligger fast, uansett hvem som vinner.
De krangler om småpenger på statsbudsjettet for å holde på oppmerksomheten din, mens de store linjene – selve ryggraden i samfunnet vårt – allerede er solgt unna gjennom lojalitetsplikten og EØS-lovens paragraf 2.
Den fjerde statsmakt, pressen, har sovet i timen i 30 år og solgt oss løgnen om at dette bare er en «handelsavtale».
Ingen av de har fortalt det norske folk at dette i realiteten er en dynamisk juridisk tvangstrøye som gjør at vi sakte mister landet vårt til fremmed makt.
Den fjerde statsmakt er død, og folket lurt.
Når EU-retten trumfer norsk lov, er Stortinget i praksis redusert til et ekspedisjonskontor for fremmed makt.
Sannhetens time nærmer seg.
Så lenge EØS-avtalen består, er partiprogrammer lite annet enn ønskelister uten realitet.
Spørsmålet er ikke hvilket parti du setter krysset ved, men hvorfor vi fortsetter å late som om vi bor i et demokrati når de viktigste beslutningene tas av folk du aldri kan kaste i et valg.
Er du klar for å innse at makten har forlatt landet?
Siri Hermo
