I Eurasia er krigen om økonomiske korridorer i full sving

18. juli 2022

Megastore eurasiske organisasjoner og deres respektive prosjekter konvergerer nå i rekordfart, med den ene globale polen langt foran den andre.

Krigen om økonomiske korridorer fortsetter nå for fullt, med den tektoniske endringa i øyeblikket i form av den første strømmen av varer fra Russland til India via International North South Transportation Corridor (INSTC) allerede i gang.

Svært få, både i øst og vest, er klar over hvordan dette faktisk lenge har vært i støpeskjeen: Russland-Iran-India-avtalen for å implementere en kortere og billigere eurasisk handelsrute via Det Kaspiske hav (sammenlignet med Suez-kanalen), ble første gang signert i 2000, i tida før 9/11.

Les også: Hvordan Tyrkia, Iran, Russland og India utnytter De nye silkeveiene

INSTC i full operativ modus signaliserer et kraftig kjennetegn på eurasisk integrasjon – sammen med Belt and Road Initiative (BRI), Shanghai Cooperation Organization (SCO), Eurasian Economic Union (EAEU), og sist, men ikke minst, det jeg beskrev som «Pipelineistan» for to tiår siden.

Kaspihavet er nøkkelen

La oss ta en første titt på hvordan disse vektorene samhandler.

Opprinnelsen til den nåværende akselerasjonen ligger i Russlands president Vladimir Putins nylige besøk til Ashgabat, Turkmenistans hovedstad, for det 6. Kaspiske toppmøtet. Denne begivenheten brakte ikke bare det utviklende strategiske partnerskapet mellom Russland og Iran til et djupere nivå, men avgjørende var at alle fem kyststatene ved Kaspihavet var enige om at ingen NATO-krigsskip eller -baser vil bli tillatt på stedet.

Det konfigurerer i hovedsak Kaspihavet som en virtuell russisk innsjø, og i mindre grad iransk – uten å kompromittere interessene til de tre «stanene», Aserbajdsjan, Kasakhstan og Turkmenistan. For alle praktiske formål har Moskva strammet grepet om Sentral-Asia et hakk.

Ettersom Kaspihavet er forbundet med Svartehavet med kanaler utenfor Volga bygget av det tidligere Sovjetunionen, kan Moskva alltid regne med en reserveflåte av små fartøyer – alltid utstyrt med kraftige missiler – som kan overføres til Svartehavet på kort tid, hvis nødvendig.

Sterkere handels- og økonomiske forbindelser med Iran fortsetter nå i takt med å binde de tre «stanene» til den russiske matrisen. Den gassrike republikken Turkmenistan har på sin side vært historisk svært særegent – bortsett fra å forplikte det meste av sin eksport til Kina.

Under en uten tvil mer pragmatisk ung ny leder, president Serdar Berdimuhamedow, kan Asjkhabad til slutt velge å bli medlem av SCO og/eller EAEU.

Den kaspiske kyststaten Aserbajdsjan presenterer på den annen side en kompleks sak: en olje- og gassprodusent som Den europeiske union (EU) ønsker skal bli en alternativ energileverandør til Russland – selv om dette ikke skjer med det første.

Vest-Asia-forbindelsen

Irans utenrikspolitikk under president Ebrahim Raisi er tydelig på en eurasisk og global sør-kurs. Teheran vil formelt bli innlemmet i SCO som fullverdig medlem på det kommende toppmøtet i Samarkand i september, mens dets formelle søknad om å bli medlem av BRICS er sendt inn.

Purnima Anand, leder av BRICS International Forum, har uttalt at Tyrkia, Saudi-Arabia og Egypt også er veldig opptatt av å bli med i BRICS. Skulle det skje, kan vi innen 2024 være på vei til et mektig knutepunkt i Vest-Asia, Nord-Afrika, fast installert i en av nøkkelinstitusjonene i den multipolare verden.

Mens Putin drar til Teheran 19. juli for trilaterale Russland, Iran, Tyrkia-samtaler, tilsynelatende om Syria, er Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan nødt til å ta opp temaet BRICS.

Teheran opererer på to parallelle vektorer. I tilfelle Joint Comprehensive Plan of Action (JCPOA) gjenopplives – en ganske svak mulighet slik den er, tatt i betraktning de siste utspillene i Wien og Doha – vil det representere en taktisk seier. Likevel er det å bevege seg mot Eurasia på et helt nytt strategisk nivå.

Innenfor INSTC-rammeverket vil Iran utnytte den geostrategisk viktige havnen Bandar Abbas maksimalt – som grenser over Persiabukta og Omanbukta, i krysset mellom Asia, Afrika og det indiske subkontinentet.

Likevel så mye som det kan bli fremstilt som en stor diplomatisk seier, er det klart at Teheran ikke vil være i stand til å gjøre full bruk av BRICS-medlemskap hvis vestlige – spesielt amerikanske – sanksjoner ikke blir fullstendig opphevet.

Rørledninger og «stans»

Et overbevisende argument kan fremsettes for at Russland og Kina til slutt kan fylle det vestlige teknologitomrommet i den iranske utviklingsprosessen. Men det er mye mer som plattformer som INSTC, EAEU og til og med BRICS kan oppnå.

På tvers av «Pipelineistan» blir krigen om økonomiske korridorer enda mer kompleks. Vestlig propaganda kan rett og slett ikke innrømme at Aserbajdsjan, Algerie, Libya, Russlands allierte i OPEC og til og med Kasakhstan ikke akkurat er opptatt av å øke sin oljeproduksjon for å hjelpe Europa .

Kasakhstan er en vanskelig sak: det er den største oljeprodusenten i Sentral-Asia og kommer til å bli en stor leverandør av naturgass, rett etter Russland og Turkmenistan. Mer enn 250 olje- og gassfelt drives i Kasakhstan av 104 selskaper, inkludert vestlige energigiganter som Chevron, Total, ExxonMobil og Royal Dutch Shell.

Mens eksport av olje, naturgass og petroleumsprodukter utgjør 57 prosent av Kasakhstans eksport, er naturgass ansvarlig for 85 prosent av Turkmenistans budsjett (med 80 prosent av eksporten forpliktet til Kina). Interessant nok er Galkynysh det nest største gassfeltet på planeten.

Sammenlignet med de andre «stanene» er Aserbajdsjan en relativt liten produsent (til tross for at olje står for 86 prosent av den totale eksporten) og i utgangspunktet en transittnasjon. Bakus superrikdomsambisjoner konsentrerer seg om den sørlige gasskorridoren, som inkluderer ikke mindre enn tre rørledninger: Baku-Tblisi-Erzurum (BTE); den tyrkisk-drevne Trans-Anatolian Natural Gas Pipeline (TANAP); og Trans-Adriaterhavet (TAP).

Problemet med denne akronymfestivalen – BTE, TANAP, TAP – er at de alle trenger massive utenlandske investeringer for å øke kapasiteten, noe EU sårt mangler fordi hver eneste euro er bundet opp av ikke-valgte Brussel-eurokrater til å «støtte» det svarte hullet som er Ukraina . De samme økonomiske problemene gjelder for en mulig trans-kaspisk rørledning som videre vil knytte til både TANAP og TAP.

I Krigen Om Økonomiske Korridorer–kapittelet i «Pipelineistan» – er et avgjørende aspekt at det meste av kasakhisk oljeeksport til EU går gjennom Russland, via Caspian Pipeline Consortium (CPC). Som et alternativ funderer europeerne på en fortsatt uklar trans-kaspisk internasjonal transportrute, også kjent som Midtkorridoren (Kasakhstan-Turkmenistan-Aserbajdsjan-Georgia-Tyrkia). De diskuterte det aktivt i Brussel forrige måned.

Poenget er at Russland fortsatt har full kontroll over Eurasia-rørledningens sjakkbrett (og vi snakker ikke engang om de Gazprom-opererte rørledningene Power of Siberia 1 og 2 som fører til Kina).

Ledere i Gazprom vet altfor godt at en rask økning av energieksporten til EU er uaktuelt. De tar også hensyn til Teheran-konvensjonen – som bidrar til å forhindre og kontrollere forurensning og opprettholde den miljømessige integriteten til Kaspihavet, signert av alle fem kystmedlemmene.

Bryte BRI i Russland

Kina på sin side er overbevist om at et av landets viktigste strategiske mareritt til slutt kan forsvinne. Den beryktede » flukten fra Malakka » er nødt til å materialisere seg, i samarbeid med Russland, via den nordlige sjøruta, som vil forkorte handels- og tilkoblingskorridoren fra Øst-Asia til Nord-Europa fra 11 200 nautiske mil til bare 6 500 nautiske mil. Kall den polartvillingen til INSTC.

Dette forklarer også hvorfor Russland har vært opptatt med å bygge et stort utvalg av toppmoderne isbrytere.

Så her har vi en sammenkobling av New Silk Roads (INSTC fortsetter parallelt med BRI og EAEU), Pipelineistan og Northern Sea Route på vei for å snu vestlig handelsherredømme fullstendig på hodet.

Selvfølgelig har kineserne planlagt dette en god stund. Den første hvitboka om Kinas arktiske politikk, i januar 2018, viste allerede hvordan Beijing tar sikte på, «sammen med andre stater» (det vil si Russland), å implementere sjøhandelsruter i Arktis innenfor rammen av den Polare Silkeveien.

Og som et urverk bekreftet Putin seinere at den nordlige sjøruta skulle samkjøres og utfylle den kinesiske maritime silkeveien.

Russland-Kina økonomisk samarbeid utvikler seg på så mange komplekse, konvergerende nivåer at bare det å holde styr på det hele er en svimlende opplevelse.

En mer detaljert analyse vil avdekke noen av de fine punktene, for eksempel hvordan BRI og SCO samhandler, og hvordan BRI-prosjekter må tilpasse seg de heftige konsekvensene av Moskvas operasjon Z i Ukraina, med mer vekt på å utvikle sentral- og vestasiatiske korridorer.

Det er alltid avgjørende å tenke på at et av Washingtons strategiske hovedmål i den nådeløse hybridkrigen mot Russland alltid var å bryte BRI-korridorer som krysser russisk territorium.

Slik det er nå, er det viktig å innse at dusinvis av BRI-prosjekter innen industri og investeringer og grenseoverskridende interregionalt samarbeid vil ende opp med å konsolidere det russiske konseptet Greater Eurasia Partnership – som i hovedsak dreier seg om å etablere multilateralt samarbeid med et stort utvalg av nasjoner som tilhører organisasjoner som EAEU, SCO, BRICS og ASEAN.