oss 100 kroner!
Den interne balansen i EU er i betydelig endring som en føge av USAs stedfortrederkrig med Russland i Ukraina. Landene som er nære naboer til konfliktsonen – landene i Øst-Europa og de baltiske statene – har en større følelse av involvering i konflikten sammenlignet med landene i det gamle Europa. Disse nye europeerne har hatt en vanskelig historie som setter dem på en eksplisitt ‘anti-russisk’ kurs.
Av M. K. Bhadrakumar.
Deres manikeiske (dvs. her «svart/hvitt», o.a.) frykt for Russland førte dem nærmere USA og Storbritannia etter Brexit enn deres naturlige allierte i Vest-Europa. Polen, den mektigste enheten i Det Nye Europa, investerer massivt i forsvar, som kan gjøre landet til den ledende militærmakten i Europa.
I 2022 inngikk Polen en enorm våpenkjøpskontrakt med Sør-Korea: tunge kampvogner (fire ganger mer enn Frankrike), artilleri og jagerfly, for til sammen15 milliarder euro. Warszawa signerte også en kontrakt forrige måned om å kjøpe to observasjonssatellitter fra Frankrike for 500 millioner euro. Polen er fast bestemt på å bli stadig viktigere i europeiske anliggender.
På den annen side, for Tyskland, Europas kraftsenter, er krigen et spesielt følsomt tema, og landet er fanget opp i en konstant kritikk av seg selv. Tysklands nazistiske arv, landet selvvalgte avhengighet av russisk gass og motviljen mot å levere de første våpnene til Ukraina, setter det i ubehagelig posisjon i dag når det gjelder spørsmålet om leveranser av tunge tanks.
Ikke desto mindre utnyttet Tyskland umiddelbart den russiske spesielle militære operasjonen i Ukraina ved å kunngjøre (den 27. februar 2022) en kraftig økning i militærutgiftene til mer enn 2 % av BNP som en av flere i en av en rekke politiske endringer. Regjeringen til kansler Olaf Scholz bestemte seg for å sette av 100 milliarder euro til militære investeringer fra budsjettet for 2022. (Hele Tysklands forsvarsbudsjett var til sammenligning 47 milliarder euro i 2021.)
For ikke å havne på etterskudd sa president Emmanuel Macron i juni at Russlands operasjon i Ukraina hadde satt Frankrike i en «krigsøkonomi» som han forventet ville vare lenge. Han kunngjorde i helgen at han ville be parlamentet om å godkjenne et nytt budsjett på 400 milliarder euro for perioden 2024–2030, opp fra 295 milliarder euro for 2019–2025.
Det nye budsjettet er ment å modernisere Frankrikes militære i møte med flere potensielle nye trusler, sa Macron fredag, og la til: «Etter at vi har satt de væpnede styrkene i stand, kommer vi til å omformere dem. Vi må gjøre det bedre og gjøre det annerledes.»
Det er ingen tvil om at det geopolitiske jordskjelvet i Ukraina har forårsaket rystelser over hele Europa, og hvert land tar opp sin egen posisjon og rolle til revisjon. Selv om ingen land stiller spørsmål ved sitt europeiske engasjement, er det en påtakelig følelse av desorientering. Scholz skrev i et essay for to måneder siden i magasinet Foreign Affairs at det var på tide med en Zeitenwende, eller historisk «vendepunkt», om at Tyskland tar ansvar.
Videre, fredag 20. januar 2023 undertegnet Macron og Spanias statsminister Pedro Sanchez en ny traktat om felles samarbeid, beskrevet som en historisk vennskapstraktat for å oppnå felles strategiske mål. De har bestemt seg for å legge bak seg spenningen rundt den foreslåtte MidCat-gassrørledningen gjennom Pyreneene (som ble blokkert av Frankrike på grunn av miljømessige årsaker.)
Men de to landene har ulike motivasjoner. Frankrike kan samle opp europeisk støtte når de forbereder seg på å ta konflikten med USA om milliarder av dollar i subsidier til amerikanske selskaper som en del av president Joe Bidens Inflation Reduction Act, som tar sikte på å finansiere en grønn overgang. Og Spania har trolig som mål å bli en mer fremtredende aktør i det europeiske maktspillet, og antar at en tettere allianse med Frankrike kan hjelpe til med dette.
På søndag feirer imidlertid Macron jubileet for den fransk-tyske forsoningen i 1961 på et toppmøte i Paris med Scholz, kombinert med et felles ministerråd, med fokus på å gjenopprette aksen Paris-Berlin som pleide å lede EU inntil konflikten i Ukraina brøt ut. Det gjenstår å se om denne arrogansen kan gjenskapes.
Frankrike og Tyskland var ikke klare for denne krigen i Ukraina, mens landene på østfronten var mer årvåkne overfor Moskva og oppfattet umiddelbart situasjonen. De politiske kostnadene ved dette avviket er det ennå ikke mulig å beregne. I mellomtiden har maktbalansen i Europa endret seg, og det er uklart om Frankrike og Tyskland vil lykkes med å skape en ny balanse.
Foreløpig har Scholz kommet under økende press fra allierte om å sende tyskproduserte Leopard-stridsvogner til Ukraina, eller å la andre land re-eksportere fra sine egne lagre. USA leder denne pantomimen bakfra.
Washington er fast bestemt på å sette de siste spikrene i kisten når det gjelder tysk-russisk tilnærming og forstyrre gjenopplivingen av den fransk-tyske aksen for i fellesskap å ta opp et europeisk svar på Bidens rovgriske subsidielov og kartlegge muligheter for å beskytte europeisk industri. Den økonomiske innsatsen er svært høy, ettersom en migrasjon av europeisk industri til USA lokket av amerikansk støtte er sannsynlig.
Frankrike og Tyskland er dypt skeptiske til at Washington vil gjøre meningsfulle endringer i den grønne investeringsplanen. Det som står på spill er «idealet om et Europa som er forent og i full kontroll over sin skjebne», som Macron sa under seremonien på Sorbonne i Paris 22. januar med Scholz ved sin side. Scholz sa på sin side: «I dag står vi side om side for å styrke Europas suverenitet.» De bekreftet amitié indestructible (et vennskap som ikke lar seg ødelegge, o.a.)
Faktisk valgte Polen nettopp denne dagen å angripe Tyskland politisk, mens Macron og Scholz feiret 60 år med Elysée-traktaten i Paris for å styrke alliansen, på en dag med seremonier og samtaler om Europas sikkerhet, energi og andre utfordringer.
Den polske statsministeren Morawiecki gikk i strupen på Scholz med ekstremt hard språkbruk og truet med å bygge en «mindre koalisjon» av europeiske land hvis Tyskland ikke går med på overføringen av Leopard 2-stridsvogner. Morawiecki tordnet: «Ukraina og Europa vil vinne denne krigen – med eller uten Tyskland.»
Han anklaget Scholz for ikke å «handle ut fra det potensialet den tyske staten har» og for å undergrave eller sabotere «handlingene til andre land.» Morawiecki raste i ukontrollerbart sinne :
«De (tyske politikere) håpet å vifte bort den russiske bjørnen med sjenerøse kontrakter. Den politikken satte dem konkurs, og den dag i dag har Tyskland vanskelig for å innrømme sine feil. Wandel durch Handel har blitt synonymt med epokegjørende feil.»
Det er fortsatt 36 dager igjen til ettårsdagen for den russiske operasjonen i Ukraina. Men krigen har smittet over på resten av Europa. Ettersom Russland stadig øker sitt overtak militært og nederlagets spøkelse hjemsøker USA og NATO, blir Polen panisk. Et vippepunkt kommer for det å gjenopprette sitt «tapte territorium» i det vestlige Ukraina hvis og når landet kollapser – selv om Stalin i sin tid kompenserte Polen med mer enn 40.000 kvadratkilometer østtyske landområder.
Europa, og spesielt Tyskland, vil neppe være part i polsk revansjisme. Disse omfattende politiske manøvrene kan sees på som et forsøk på å tilpasse seg den nye krigens verden og kanskje også forberede Europa på den som kommer etterpå.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
