oss 100 kroner!
Dette er del 5 i en serie på 5 artikler om sosialisme. Del 1 tar for seg sosialismens filosofiske grunnlag, del 2 tar for seg en alternativ filosofisk tilnærming, del 3 tar for seg kapitalismens bærende ide, del 4 tar for seg kapitalismens nåværende utviklingstrekk og del 5 om bærende ideer for et framtidig samfunn, og politikk for å komme dit.
Av Tollef Hovig.
Fra vareøkonomi til arbeidsøkonomi
Den kapitalistiske organisasjonen er basert på at pengene følger varene. Det vil si at pengemengden i samfunnet står i et proporsjonalt forhold til varemengden i samfunnet. Under sosialisme, eller hva man ønsker å kalle samfunnets organisasjonsform etter kapitalismen, vil pengene følge arbeidet. Det vil si at pengemengden i samfunnet vil stå i et proporsjonalt forhold til arbeidsmengden i samfunnet.
Sosialisme må tenkes i et langt tidsperspektiv
Samfunnsformasjonene storviltjakten og jordbrukssamfunnet, som har eksistert før kapitalismen, var preget av en langsom vekst. Så har vi den kapitalistiske epoken preget av en svært rask vekst. Vi tenker oss en avslutning av kapitalismen, og at samfunnsutviklingen videre preges av langsom vekst. Sosialisme er et navn på den første fasen av denne videre utviklingen med langsom vekst. Jeg har forsøkt å illustrere denne utviklingen med figuren under.
Tallene og skalaene får man ta med en klype salt.
Kapitalisme er en organisasjonsform som vokser fram og virker tilbake på utviklingen i perioden med sterk vekst. Det er vareøkonomiens tidsalder. Etter perioden med sterk vekst, når veksten igjen flater ut, vil kapitalismen, som vi så i artikkel nr. 3, virke mot sin hensikt. Verdens land er i ulike faser av denne utviklingen. Mens gruppen høyinntektsland er i fasen hvor veksten flater ut, har land i Afrika knapt startet perioden med høy vekst. Det gjør vurdering av tidsaspektet svært vanskleig.
Vareøkonomiens utvikling
I jordbrukssamfunnet, samfunnsformasjonen før kapitalismen, er det arbeidet som er den sentrale verdien. Den livegne jobber på godsherrens eiendom noen dager i uken, og på egen eiendom andre dager i uken. Produktene godsherren tilegner seg, er en følge av arbeidet han tilegner seg. Som vi har sett i tidligere artikkel, utvikler handelen seg når jordbruks-Europa er fullt utbygget, og skaper det finansielle behovet for industrialisering og kapitalisme. Etter hvert utvikler pengeøkonomien seg, og i stedet for å arbeide på godsherrens eiendom, betaler bonden leie til godsherren for bruk av hans eiendom. For å skaffe pengene til denne avgiften må bonden selge sine produkter for penger. Etter hvert dominerer vare/pengeøkonomi alle former for aktivitet i samfunnet. Vareøkonomien gir to hovedmetoder til å tjene penger. Man kan enten arbeide for lønn, eller man kan eie kapital og tjene penger på det, uten å arbeide for pengene. Kapitaleierne kjøper og selger varer, og arbeid er en av disse varetypene. Kapitaleieren betaler arbeiderne det arbeiderne skal ha til sin selvoppholdelse, slik utgiftene til det, er på det aktuelle historiske tidspunkt. Forskjellen på kapitaleierens kostnader til å frambringe et produkt, og det kapitaleieren får for produktet når han selger det, tilfaller kapitaleieren som fortjeneste eller tap. Et slikt system er avhengig av å skape fortjeneste fra forbedringer av produksjonen. Når forbedringene stanser opp, er den gjenstående muligheten å skape fortjeneste gjennom omfordeling fra det arbeidende folket til kapitaleierne. Problemet med en slik omfordeling er flere. En omfordeling fra det arbeidende folket til kapitaleierne, vil føre til at markedet for kapitalistenes varer vil krympe. Overproduksjonskriseteorien er for så vidt en kjent teori fra sosialistisk idetradisjon. Men så lenge man kan skape fortjeneste gjennom forbedring av produksjonen, vil man unngå «overproduksjonsproblemet». Det vil i en situasjon med forbedringer av produksjonen stadig være behov for investeringer i kapital, til disse forbedringene og til utvidelser av produksjonen. Investeringer som vil gi fortjeneste. Vanskelighetene som oppstår når forbedringene avtar, omfordelingen øker og etterspørselen faller, vil ikke ta form av en overproduksjonskrise, men vil reelt sett ta form som fallende etterspørsel og sviktende muligheter for investeringer som kan gi fortjeneste.
Vareøkonomien – praktisk eksempel
Vi kan bruke byggebransjen som en illustrasjon. En bygning starter med utvinning av et råmaterial, for eksempel tre. Dette blir foredlet i et sagbruk til standard dimensjoner. Neste ledd er at et grossistledd (byggevarehus) oppretter kontakt med sagbruket og selger de forskjellige dimensjoner til en utførende, for eksempel en underentreprenør. Neste ledd er at en totalentreprenør kjøper en tjeneste av underentreprenøren, for eksempel en ferdig klimavegg i en boligblokk. Totalentreprenøren setter sammen arbeidene til mange underentreprenører til en ferdig boligblokk, på oppdrag fra et boligutviklingsfirma, for eksempel Obos. Boligselskapet selger så ferdige leiligheter til forbrukerne. Alle disse leddene skal ha fortjeneste på sin del av arbeidene. Det medfører i dette tilfellet at treet som felles i skogen skal gjennom 6 ledd, som alle beregner seg fortjeneste av treet. Så lenge et eller flere av disse 6 leddene forbedrer sin del av produksjonen, vil det være mulig for denne kjeden å skape seg fortjeneste uten å øke prisen på det endelige produktet. Når forbedring av produksjonen stanser opp, og vi ser bort fra finansiell stimulering (gjeldsberg – sentralbankpenger), finnes det tre måter å opprettholde fortjenesten på.
- Fortjenesten kan opprettholdes hos noen, ved at de ulike leddene stjeler fra hverandres fortjeneste.
- ved at firmaene senker kostnadene, ikke gjennom forbedringer, men gjennom å gi sine arbeidere dårligere lønns- og arbeidsbetingelser,
- ved å øke prisene.
Dette er mulighetene innenfor vareøkonomien, hvor pengene følger varene. Slik situasjonen er for boligproduksjon i Norge nå, har kostnadene til produksjon av en boligblokk steget fra kr 32 000 pr m2 BRAs i perioden 2010-2015, til kr 42 000 pr m2 BRAs i perioden 2015-2019 og til kr 52000 pr m2 BRAs i perioden 2019-2022. Det medfører at en ny bolig i dag, med kostnader til tomt, utvikling og boligselskap ikke kan selges for under kr 80 000 pr m2 BRAs. En slik pris er kun mulig i allerede svært dyre områder, som Oslo Vest. På steder som Lørenskog og Ski vil utbyggingen stanse opp. Den type utvikling er en forsmak på «overproduksjonsproblemet».
Arbeidsøkonomiens utvikling innenfor kapitalismen
Som vi har sett i tidligere artikkel i denne serien er vareøkonomiens andel i samfunnet nede rundt 35% av virksomheten i høyinntektsland. Ulike former for kapitalforvaltning har en andel rundt 20% av sysselsettingen, og rundt 40% av verdien (BNP) i de samme landene. Den resterende virksomheten er tjenester av offentlig eller personlig art. De fleste tjenester (samlet mellom 70 og 80% av de sysselsatte) får sin pris gjennom timesverdien for arbeidet, ikke gjennom produktet tjenesten skaper. Dette gjelder mange typer arbeid innenfor helse- og omsorgsbransjen, innenfor utdanning og mange former for administrasjon ser man det samme. Mange tjenester, for eksempel ingeniørtjenester, betales også for antall timer arbeidet, men er fortsatt knyttet til varen de leverer tjenesten til, men generelt er betaling for arbeidet time, i stedet for betaling for en ferdig vare dominerende innenfor tjenesteproduksjonen. «Arbeidsøkonomiens» andel i samfunnet vil stadig øke, ettersom tjenesteandelen øker.
Når kapitalismen går mot slutten
Når forbedringshastigheten i produksjonen avtar, og den finansielle stimuleringen har utspilt sin rolle, vil utviklingen preges av omfordelingskamp mellom kapitaleiere og det arbeidende folket. Det er en omfordelingskamp som i sum fører til fallende etterspørsel og fallende omsetningsvolum, og dermed både fallende fortjeneste for kapitaleierne og fallende lønns- og arbeidsvilkår for det arbeidende folket. Den fallende fortjeneste vil føre til fallende kapitalverdier, og de fallende lønns- og arbeidsvilkår til økende sosial uro. Med denne utviklingen, vil også følge et stadig økende antall arbeidsløse, som vil se seg om etter noe å gjøre. Problemer på alle kanter.
Samfunnets problem blir fortjenesten, eller å tjene penger uten å arbeide for dem
Vareøkonomien er bygget rundt den delen av produksjonen som utgjør kapitaleiernes fortjeneste. Så lenge denne fortjenesten er stor nok til at verdien av kapitaleiernes kapital øker, fungerer organisasjonen. Når kapitaleiernes fortjeneste avtar, vil kapitaleiernes verdiverdier krympe, og organisasjonen fungerer ikke lenger. Kapitalismen har vært innovativ til å finne utsettende virkemidler, men på sikt vil denne utviklingen tenge igjennom, på samme måte som alderdommen slår igjennom hos hvert enkelt menneske, til tross for utsettende tiltak.
I en arbeidsøkonomi vil man ikke være avhengig av forbedringshastigheten i produksjonen. Det slaget vil stå om, er derfor kapitaleiernes fortjenesteandel, som de oppnår som følge av at de eier kapital, uten at de arbeider for den. Svaret på dette i den tidligere kommunistiske bevegelsen var statlig eie av kapitalen. Det har vist seg å være et svar som ikke opphevet vareøkonomien, det endret bare vareøkonomiens fordelingsmønster i samfunnet, fra kapitaleiere til statlige tjenestemenn av ulike kategorier. Organisasjonen må endres slik at pengene følger samfunnets volum av arbeid. Parolen må bli at man ikke skal kunne eie seg til penger, man skal ikke kunne tjene penger man ikke har arbeidet for. Det betyr blant annet at begrepet investor vil gli ut av språket.
Skal alle ha lik timelønn – er det sosialismen????
Beskrivelsen av en arbeidsøkonomi vil fort forvrenges av de som vil tape på den. Spørsmålet over vil i ulike former bli reist. Svaret på spørsmålet er selvfølgelig nei. Dersom en underholdningsartist skaper et underholdningsprodukt som mange vil betale for å se, er det selvfølgelig en grei måte å tjene penger på eget arbeid. Det samme kan man si om svært mange smaksprodukter, dersom man skaper et tilbud gjennom eget arbeid for eksempel en turistmagnet eller et aktivitetstilbud, som mange ønsker å forbruke må jo det være greit. Likeledes finnes forskjellige måter å organisere timearbeider på. Akkordarbeid som man har i en del bransjer, er en slik måte. En enkel form for akkordarbeid er bonuser, men de må være knyttet til arbeidsmengde og effektivitet, ikke til fortjenestemarginer. Rente på kapital vil bli en ikke-eksisterende størrelse innenfor et slikt system. Den kapitalistiske organisasjonen ble til fra 1750-tallet, etter hvert som utviklingen ga nye behov og muligheter. Organisasjonen har fortsatt å endre seg gjennom hele kapitalismens livsløp fram til nå. Vi kan anta at organisasjonen rundt en arbeidsøkonomi vil utvikle seg på samme måten. Det vil ikke være en forhådsdefinert organisasjon, men hovedtrekkene kan beskrives.
Arbeidsøkonomiens funksjon
Under vareøkonomien følger pengene varene. Med det menes at det er varenes antall og verdi som er bestemmende for samfunnets velstand. Varens verdi er sammensatt av to bestanddeler, to former for verdi; bytteverdien som består av antall gjennomsnittlige størknede og levende timeverk nedlagt i varen, og bruksverdien som består av kjøperen behov for varens egenskaper. Ettersom kapitalismen utvikler blir bytteverdiens betydning for varens verdi mindre og mindre, og bruksverdiens betydning tilsvarende større. Bruksverdien har mange former, den kan påvirkes av forholdet mellom tilbud og etterspørsel, den kan bestå av «magens» bruksverdi, dvs. nødvendighetsgoder, eller av «fantasiens» bruksverdi. Fantasiens bruksverdier har mange former, det kan være knapphet på en egenskap ved en vare, f.eks. utsiktstomter, det kan være statusverdier skapt av reklame eller tradisjon, det kan være ulike underholdningsverdier, eller verdien av sosialt samvær etc. Bytteverdi er en verdi som reflekterer timeverkinnholdet i varen, og følgelig gir grunnlaget for fortjenesten som oppstår gjennom forbedringer i produksjonen. Bruksverdien oppstår for ferdig produserte varer, og gir kun omfordeling av verdi mellom selger og kjøper.
Når bytteverdiens andel i varens verdibilde stadig blir mindre, betyr det at arbeidsinnsatsen bak en vare får stadig mindre betydning for verdidannelsen av varen. Arbeidsøkonomien vil gjenopprette betydningen av arbeidsinnholdet for varens verdi. I arbeidsøkonomien vil det være arbeid som byttes mot arbeid som er hovedregelen, ikke vare som byttes mot vare. Når det gjelder tjenester, er det lett å se for seg et slikt bytte, arbeid mot arbeid, men hva med en vare, hvordan skal den få sin pris? Når vi kjøper en leilighet, hvordan skal den få sin arbeidsverdi? Kjøperen kan enten betale alle som har jobbet der en timelønn, eller si at bransjen har normerte volum for hva et timeverk skal inneholde, så betaler kjøperen en form for prestasjonslønn. Det er flere måter å tenke seg dette på, hovedpoenger er at arbeid byttes mot arbeid, det skal ikke gå an å tjene penger på bare å eie kapital.
Mulig veier for å utvikle organisasjonen
Å komme fram til en hensiktsmessig organisasjon for å sikre arbeidsøkonomien vil kreve mye politikk og mye utviklingsarbeid. Nedenfor er noen muligheter som kan bringe organisasjonen i riktig retning.
Penge- og kredittsystem, og forholdet mellom samfunnets totale tilbud og etterspørsel vil være vitale deler i en arbeidsøkonomi. Penge- og kredittsystemet kan eksempelvis organiseres ved at man innfører to pengeenheter, en forbruksenhet og en kapitalenhet. Kapitalpenger kan innenfor et slikt system ikke anvendes til forbruk, men kun til videre investeringer i kapital. Forbrukspenger kan man kun tjene gjennom eget arbeid, og det er den eneste pengeenheten man kan anvende til personlig forbruk. Forbrukspengene kan eksempelvis få en negativ rente, slik at de blir mindre verdt for hvert år. Det vil motvirke stor oppsamling av den type penger, med påfølgende arveproblemer og utbyttingsproblemer.
Fordelingen mellom plan og marked, kan være slik at nødvendighetsgoder til befolkningen skapes innenfor en plansektor. Med nødvendighetsgoder menes hus, varme, klær, mat, vann og andre nødvendigheter. I høyutviklingslandene i dag, utgjør den samlede vareproduksjonen fra råvare til ferdig solgt og transportert, rundt 35%-40% av samfunnets samlede virksomhet, og andelen er stadig fallende. En slik plansektor vil neppe utgjøre mer enn 10-15% av samfunnets virksomhet, men vil være nødvendig for å gi befolkningen trygghet. For at resten av samfunnets forbruk og produksjon skal være i balanse, kan man benytte, som i dag, en blanding av plan og marked. Vil du arbeide så du kan dra på ferie eller se på et dyrt underholdningsprodukt, eller vil du heller ha fri. Et marked vil da som nå, være nyttig for å bringe en balanse mellom tilbud og etterspørsel. Men et slikt marked og en slik plan, må dreie seg om volumet på etterspurt arbeid, ikke på volumet etterspurte varer.
Organisering i bedrifter blir mindre viktig, og bør tones ned. Organiseringen i bedrifter er egnet til å løse industrialiseringens behov for forbedringen av produksjonsmidler. Bransjeorganisering er bedre egnet til å ivareta organisering av arbeidskraften i arbeidsøkonomien. Dessuten vil samfunnet ikke lenger ha forbedringen av produksjonsmidler som viktig behov. Det vil være erstattet av bredere samfunnsmessige problemstillinger knyttet til ressursforvaltning, klimaendringer, energispørsmål mv. Oppgaver av en type som ikke er egnet til å bli løst av private bedrifter, selv om figurer som Klaus Schwab i World Economic Forum, gjerne ser at kapitaleierne tar kontroll over de spørsmålene for å sikre omfordelingen i kapitaleiernes favør.
Hva er sosialistisk politikk
Det politiske bildet er svært sprikende for tiden. Kapitaleierne har vært flinke til å mobilisere «den nye middelklassen» for sin sak. La meg først dvele litt ved begrepet «den nye middelklassen». Sahra Wagenknecht har skrevet en bok hun kaller «De selvrettferdige». I boka omtaler hun det øvre sjiktet av middelklassen som «den akademiske middelklassen.» Det er et begrep hentet fra den europeiske sosiologiske terminologien, et begrep som ikke lenger er treffende. Malcolm Kyeyune skrev i forrige uke om klasseforhold her på steigan.no. Han kalte det nye sjiktet i middelklassen for epost-kasten, de som arbeider virtuelt. Etter min mening heller ikke særlig treffende. Hvis vi ser statistisk på utviklingen av middelklassen, er det mest iøynefallende at i perioden fra 1970-tallet til 2020 har den delen av middelklassen som driver med kapitalforvaltning i en eller annen form økt fra 5-6% av totalt antall sysselsatte til nærmere 20% i Europa, og fra 14% til 22% i USA. Hvis vi ser på den interne utviklingen i middelklassen, har andelen som driver med kapitalforvaltning økt fra 15-20% til 30-40%. Denne delen av middelklassen, altså 20% av det totalt antall sysselsatte, disponerer en langt større del av BNP, 40%, enn det antallet skulle tilsi.
Disse menneskene har i kraft av sitt antall og alle midlene de disponerer over, blitt kjernen i den nye middelklassen. Denne nye delen av middelklassen, har i kraft av sine store inntekter, sterke interesser i å bevare kapitalismen. I Norge kommer disse til syne så fort noen pirker bort i kapitaleiernes interesser, enten det er grunnrenteskatt på laks, eller begrensning av utbyttetriksing. Da er sutrekoret på med full styrke umiddelbart. Denne kjernen i den nye middelklassen har blitt en aktiv politisk gruppe, og en gjenspeiling av kapitaleiernes interesser. Deres synspunkter har innflytelse i alle politiske partier, om enn i litt ulik form. Denne nye middelklassen skaper et broket politisk bilde.
I første fase av kapitalismens alderdom, virker det å være tre saker som vil dominere den politiske dagsorden.
- Årsaker som rettferdiggjør bruk av sentralbankpenger. Et lite utvalg:
- Pandemien, og WHO’s anstrengelser for å skape nye pandemier av typen apekopper.
- Det grønne skiftet trenger sponsor.
- Ressursknapphet og overbefolkning
- Selve bruken av sentralbankpenger. Skal de sikre befolkningens velferd, eller skal de sikre kapitaleiernes fortjenester. Første runde er 1-0 til kapitaleierne.
- Geopolitiske konflikter. Kapitaleierne er, som i alle krisetider, ivrige etter å bortforklare kapitalismens krise i sine land, i USA som i Russland. Geopolitiske konflikter er som før, et viktig virkemiddel for dette. Skal venstresiden rote seg bort i å støtte den ene eller den andre langs geopolitiske skillelinjer, slik som i tidligere kriger, eller ta utgangspunkt i at krig er noe kapitaleierne og den herskende klassen driver med, og krig er ikke i det arbeidende folkets interesse, hverken i USA, Ukraina eller Russland.
Kapitaleierne har vært flinke til å mobilisere den nye middelklassen som fotsoldater for sine interesser. Taktikken virker å være skap størst mulig angst og hysteri rundt disse sakene, slik at de under et røykteppe av angst, kan utforme bruk av finansbankpenger og omfordeling til beste for kapitalen.
