Klassekrigen vender tilbake

0
Censored But Not Stopped! Canadian Trucker’s Freedom Convoy 2022 places lawsuit and changes donation site to GiveSendGo!

Arbeiderne trenger ikke venstresiden for å starte opprør

Malcom Kyeyune.
Av Malcom Kyeyune – 14. november 2022

Det var en historie venstresiden pleide å fortelle på begynnelsen av 2010-tallet som alle tok for gitt. Tiden med store arbeiderstreiker var over sa de. Sovjetunionen hadde falt, Thatcher hadde knust gruvearbeiderne, de største fagforeningsorganisasjonene var i tilbakegang. Som en utslokt vulkan eksisterte ikke lenger kapasiteten for den typen store utbrudd vi leser om i historiebøkene. Eller det trodde vi.

Ti år senere gjennomgår Vesten en hektisk periode med opprørske arbeidere. Bønder protesterer i Nederland, Tyskland og Frankrike. Jernbanearbeidere truer den amerikanske økonomien med nedleggelser på grunn av lønnsøkninger og mangel på betalt sykefravær. I Canada stengte lastebilførere flere grenseoverganger og okkuperte Ottawa i mer enn en måned. Britiske sykepleiere og canadiske lærere er nær arbeidsnedleggelse. I Frankrike truer arbeidere i kjernekraftsektoren med streikeaksjoner, mens en streik blant raffineriarbeidere tidligere i år førte til akutt drivstoffmangel med timelange køer og rasjonering på bensinstasjonene.

Denne bølgen av stridslyst viser ingen tegn til å avta med det første. Om noe, vil ting sannsynligvis bli verre, gitt den generelle økonomiske situasjonen: inflasjonen eksploderer, energi er mangelvare og levekostnadene øker. Arbeidere vil bli sintere, og de har evnen til å gjøre sinne kjent på måter som smerter.

Spennende nok har denne gjenopplivingen av arbeidermilitansen ikke gjort noe for å endre oppslutningen til den radikale eller populistiske venstresiden. Den har bare avslørt at bruddet mellom dem og arbeiderklassen over hele Vesten har blitt mer eller mindre permanent. Seks år etter at Bernie Sanders og Jeremy Corbyn så aksjene deres stige, blir legitim arbeidersinne ofte avvist som et verktøy for ytre høyre, og arbeidsmilitansen fryktet og foraktet.

Det er lett å le av venstresiden i denne situasjonen – men dens reaksjon fra entusiasme til redsel i møte med faktiske protester og arbeidskamper ute på gaten er ganske rasjonell. Venstresidens frykt forteller om en av vår tids sentrale politiske konflikter: en økende bevissthet blant arbeidsfolk om at den største skillelinjen går mellom menneskene som er ansatt i den «virkelige» økonomien og de som jobber i den «virtuelle».

I løpet av det siste tiåret har en rekke begreper blitt oppfunnet for å beskrive dette skillet, fra «profesjonell lederklasse» til «e-postkasten». Ingen av disse merkelappene er perfekte, men deres økende popularitet taler til at flere og flere mennesker nå kan se at det virkelig er en konflikt på gang her. Mannen som kjører en lastebil eller traktor og revolusjonæren som jobber for en milliardærstøttet NGO er ikke bare langt fra å være naturlige allierte, men deres forskjellige roller i økonomien gjør dem i økende grad til reelle fiender.

Det er ingen overraskelse at bøndene havner i denne kampens frontlinje. En absurd illustrasjon av de dype motsetningene i våre gjeldsbelastede, avindustrialiserte vestlige økonomier kan sees – hvor ellers? — på Twitter og TikTok, hvor du kan se klipp av unge, radikale klimademonstranter som vil «avskaffe oppdrett». Landbruk er visstnok så veldig skadelig for planeten når det gjelder CO2-forurensning at vi må kvitte oss helt med industrien.

Legg til side det latterlige ved dette ønsket, som hvis det ble implementert ville dømt oss alle til å sulte. Tenk heller på det faktum at vi lever i et samfunn der det å ha denne innstillingen – å kjempe mot jordbruk for klimaendringenes skyld – ikke bare er mulig, men også beundret. For unge mennesker i høyskolebyer er spørsmålet om hvor maten kommer fra helt abstrakt; og mens de vandrer langs sin valgte livsvei, fra universitetsradikalisme til en NGO til offentlig tjeneste og så tilbake igjen, trenger de ikke å møte noe for å få dem til å endre sin oppfatning av verden. Deres frakobling den virkelige verden – fra bøndene som jobber hardt for å dyrke avlingene sine, og fra lastebilførerne som sørger for at maten dukker opp i hyllene – er nesten fullstendig.

Mer skadelig er det at en økende krise med overregulering skapt og deretter drevet av «e-postkasten» også begynner å ta form. Denne stadig voksende samlingen av forordninger skaper bare frustrasjon og sinne blant fysiske arbeidere som må etterleve dem. Det er ikke slik at disse reglene nødvendigvis er ondsinnede. For å ta ett eksempel, ideen om at vi skal gjøre forbrenningsmotoren overflødig på midten av 2030-tallet er sannsynligvis motivert av genuin bekymring for miljøet. Problemet er at disse lovene er fullstendig frakoblet virkeligheten.

I fjor stilte den kanadiske lastebilsjåføren Gord Magill et enkelt, radikalt spørsmål: «Hvor viktig er «e-postjobb»-kasten?» Magills artikkel var et tidlig eksempel på en ny klassebevissthet som sakte bygget seg opp i Vesten. Det var en åpen erkjennelse av at det er et skille mellom «oss mot dem» som nekter å passe inn i venstresidens oppfatning av «99% vs 1%». For Magill er det bøndene, lastebilistene og flymekanikerne som utgjør «oss». Og det er NGO-ansatte, aktivistregulatorene og lederne som utgjør den mer umiddelbare fienden.

Enten du ser på en bonde som protesterer i Nederland eller en lastebil-okkupasjon i Canada, eller til og med en pilotstreik i Florida, er det økende ekko av denne analysen overalt. Fiendefiguren i dag er i økende grad ikke lenger kapitalisten i flosshatten. Det er Klaus Schwab; det er lederen og regulatoren. De håper å legge ned gården din, digitalisere valutaen din og avskaffe privat eierskap. På et tidspunkt i løpet av 1900-tallet var figuren «sosialingeniøren» populær i de arbeiderdominerte sosialdemokratiske partiene i Vesten. I 2022 har den samme sosiale ingeniøren nå blitt en hatet fiende. Han blir ikke lenger sett på som å ha noen gode intensjoner overfor vanlige arbeidsfolk, og man kan heller ikke stole på at han forstår hvordan den virkelige verden fungerer.

2020-tallet lover derfor å bli et tiår fylt med misnøye og stadig mer dramatiske demonstrasjoner av militante arbeidere. Utover inflasjon og sinne over de økende kostnadene for drivstoff, oppvarming og mat, er det nå et ulmende politisk raseri som motiverer folk til å gå ut i gatene og i streik. I likhet med Gord Magill, bestemmer arbeidere seg for at de har fått nok av å bli styrt av en «e-postkaste». Hvis e-postarbeidere ikke lenger bryr seg om den virkelige økonomien de har etterlatt seg, hvorfor skal arbeiderne bry seg om dem?


Denne artikkelen ble først publisert av UnHerd: The return of class war

Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.


Malcom Kyeyune

Malcom Kyeyune er en frilansjournalist som bor i Uppsala i Sverige.

Han har også skrevet artikler som:

Justin Trudeau’s phoney dictatorship

How the Left betrayed the Truckers

The radical Left is now extinct

Forrige artikkelNy katastrofemåling for Støre – hva kan det komme av?
Neste artikkelRaudåta
Malcom Kyeyune er en frilansjournalist som bor i Uppsala i Sverige.