Hvorfor tror folk på propagandaen?

Hvorfor er folk så utsatt for totalitarisme?

Mattias Desmet har skrevet boka The Psychology of Totalitarianism og nettstedet The Asylum har sammenfattet noen av tankene i denne boka som vi gjengir deler av her.

Hvorfor tror folk på propaganda?

Desmet går gjennom dette i dybden, men her er hovedpunktene, en progresjon som han illustrerer med historiske eksempler:

1. Den første tilstanden er generalisert ensomhet, sosial isolasjon og mangel på sosiale bånd blant befolkningen.
2. Denne forverringen av sosial tilknytning fører til den andre tilstanden: mangel på mening i livet…
3. Den tredje tilstanden er den utbredte tilstedeværelsen av frittflytende angst og psykologisk uro i en befolkning…
4. Den fjerde tilstanden følger på sin side også av de tre første: mye frittsvevende angst og aggresjon … Folk som er forstyrret av ensomhet, mangel på mening og ubestemmelig angst og ubehag føler seg generelt stadig mer irritable, frustrerte og/eller aggressive og se etter gjenstander å ta disse følelsene ut på.

Dette er forholdene som fører til massedannelse, den psykologiske tilstanden som er grobunn for totalitarisme.

Bare en grundig analyse av denne prosessen gjør oss i stand til å forstå den sjokkerende oppførselen til en «totalitarisert» befolkning, inkludert en overdreven vilje hos enkeltpersoner til å ofre sine egne personlige interesser av solidaritet med kollektivet (dvs. massene), en dyp intoleranse overfor dissidente stemmer, og uttalt mottakelighet for pseudovitenskapelig indoktrinering og propaganda.

Mens jeg leste denne overbevisende boka, tenkte jeg ofte på vår nåværende situasjon, og Desmet refererer ofte til det som har skjedd de siste to årene (boken ble utgitt i november 2021).

• Våre regjeringer jobbet hardt for å isolere oss. Mange mennesker mistet jobben, eller hvis de ikke mistet jobben, måtte de jobbe hjemme. Studenter på alle nivåer forlot campusene sine. Kirker ble stengt. Vi ble fortalt at vi ikke skulle ha fester, ikke komme sammen til Thanksgiving eller jul under dekke av å beskytte andre.
• Våre regjeringer jobbet også veldig hardt for å skremme oss. Jeg husker veldig tidlig at jeg så videoer fra Kina som skremte meg. Var de ekte? Den gangen visste jeg ikke. Så startet vaksinasjonskampanjen. Jeg har aldri sett noe lignende i mitt liv (jeg er 64). Det var så overdrevet at det var en av mine første ledetråder om at noe ikke stemte.
• Bruk maske, stå seks fot fra hverandre, vask hendene, bli vaksinert og gjør det du får beskjed om. Det dukket opp skilt på innganger til nesten enhver virksomhet, i butikker viste gulvdekaler oss hvor vi skulle stå i kø og nesten alle hadde på seg masker.
• Det andre jeg begynte å legge merke til var angrepene på de uvaksinerte. Den mest ekstreme, på grunn av sin stilling, kom fra vår president:

Vi har vært tålmodige, men tålmodigheten vår er tynnslitt, og avslaget ditt har kostet oss alle. Så vennligst gjør det rette.

Senere sa han dette:

Vi ser fram mot en vinter med alvorlig sykdom og død for de uvaksinerte – for dem selv, deres familier og sykehusene de snart vil oversvømme.

Veldig inspirerende faktisk! Men som vi har sett, skjer det motsatte, og de som har akseptert løgnene er nesten ute av stand til å se noe annet.

• Og så mandatene for en betydelig prosentandel av befolkningen vår. Tvang og bestikkelser ble brukt uten ettertanke i et land som for bare noen få år siden ville ha vurdert disse tingene som like langsiktige som romvesener som lander i D.C. og ber om å få se våre ledere.

To andre ting i denne boka slo meg. Desmet bruker litt tid på å snakke om «The Leaders of Masses» i kapittel 7. For det første gjør ofte både de som følger lederne blindt og de som mistror dem fullstendig, den samme feilen:

De tilskriver helt uriktig lederne en praktisk talt absolutt kunnskap (og makt) …

For det andre påpeker Desmet at ledere like ofte er i propagandaens grep, i «historien» som råder i masseformasjonen som de de leder, men deres syn kan være langt smalere enn massenes:

Lederen tror vanligvis fanatisk på det ideologiske grunnlaget for fortellingen (ikke på selve fortellingen) som kontrollerer massene.

Ledere vet ofte at de lyver, vet at de sprer propaganda, men i deres sinn er ideologien de har så ren og sann at alt for å implementere den i samfunnet er akseptabelt. Følgeskader er en nødvendig funksjon, ikke en feil. Massene er alltid lovet en lys og opplyst fremtid som aldri materialiserer seg.

Desmet skriver:

Totalitarisme handler ikke om monstrøse mennesker – det handler om normale mennesker som holder seg til en sykelig, dehumaniserende måte å tenke på eller «logikk».

Det er dette Hannah Arendt omtalte som ondskapens banalitet.

---

Så langt referatet fra The Asylum.

Dette er bakgrunn for å se og høre intervjuet som Tucker Carlson gjorde med Mattias Desmet:

Einar Øverenget: Intoleransens inntog

I boka Intoleransens inntog forklarer filosofen Einar Øverenget hvordan sosiale medier idag organiserer og forsterker denne massedannelsen.

I en verden der det sosiale dominerer og det individuelle uttrykket skrumper inn, vil menneskene fortsatt være i stand til å tenke selv og ta sine valg — men de vil aldri komme på tanken å gjøre det.

Sosiale medier er i ferd med å endre fellesskapet. Flere kan ta ordet, men allikevel truer en understrøm av konformitet, lydighet og selvsensur. Særegne holdninger og individualitet erstattes av gruppetilhørighet, med den følge at frihet slår over i ufrihet og toleranse i intoleranse. Sosiale medier kan gi næring til et fellesskap som i økende grad handler om kontroll, og en økende risiko for en politikk som i stedet for å kjempe for frihet, ønsker å innskrenke den.

Filosof Einar Øverenget i samtale med Kristin Flood om boka ‘Intoleransens inntog’ 23. august 2022

Einar Øverenget inviterer oss til å være mer uenige, mer ærlige, mindre lydige, mer tolerante. Han skriver: ‘Sosiale medier er i ferd med å endre vårt fellesskap. Flere kan ta ordet, men under ytringsfrihetens overflate truer en understrøm av konformitet, lydighet og selvsensur.’ Hør den spennende samtalen mellom journalist/forfatter Kristin Flood og professor i filosofi Einar Øverenget.

Kommentar:

Alle som har fulgt med på det som har skjedd i samfunnet, i mediene og i sosiale medier kan kjenne igjen det Desmet og Øverenget snakker om. Det forklarer også hvordan det var mulig i løpet av uhyggelig kort tid å gjøre storparten av den tidligere anti-imperialistiske og anti-militaristiske venstresida til flaggviftende tilhengere av NATOs krig mot Russland i Ukraina.

Håpet ligger i det de begge understreker, nemlig at det totalitære kan punkteres hvis et bevisst mindretall ikke gir seg, ikke bøyer seg for totalitarismen, men fortsetter rolig og nøkternt å forklare fakta og sammenhenger.