oss 150 kroner!
En kort refleksjon om de store forskjellene i vår forståelse av ‘virkelighet’.
Spenning
Karl Ove Knausgård – i nytt ljus.
Söndagsintervjun, P1 i Sveriges Radio 31.10.25.
Midtveis i intervjuet (19:20) sier journalisten Martin Wicklin at han er nysgjerrig på en episode fra den nyeste boka «Alendal», der hovedpersonen Syvert sitter på en pub med barndomsvennen Bodil, og følgende dialog finner sted:
«Varför blir allting så svårt… människor emellan… menar jag (sier Bodil). Tänk om vi bara kunde säga det vi tänkte, utan att ta en massa hänsyn hela tiden.
En stamgäst vid bordet intill bryter då in och säger: Då skulle man inte kunna leva på jorden. Utan hemligheter är vi inte människor, då är vi djur«.
Wicklin spør så Knausgård om hvilken side han står på – stamgjesten som forsvarer menneskenes hemmeligheter, eller Bodil som snakker full ærlighet og Knausgård svarer:
«Det er dynamikken i situasjonen, de sitter der og prater, noen hører noe og sier noe annet, det er dynamikken, du går inn i noe, og tenker det, og så kommer plutselig noen andre som gjør det om til noe helt annet, som er jo det det handler om, for vi har jo alle forskjellige tanker og forestillinger, forskjellige måter å gjøre ting på og forhold oss til ting på, det er jo det som er spennende, det er jo forskjellene som er spennende, det er det som også gjør at ting blir skapt, – familier, den delen av virkeligheten, det består av forskjeller, og kunst består av forskjeller, alt, hele samfunnet består av det, – det kan være store eller må gnisninger, men det oppstår spenninger da, – og det å få tilgang til alt, og vite alt, da er det jo ikke noe spenninger, da er det ikke noe motsetninger, da er det ikke noe liv … ikke sant?».
Skape ‘virkelighet’
Det er ikke hvilken mening vi har som er det viktigste.
Det spennende ligger i forskjellen mellom meninger i dialogen.
Men, hvordan kan den spenningen gjøre at vi skaper ‘virkelighet’?
Ikke ved at vi låner meninger fra andre vel?
Må vi ikke våge å tenke selv hvis vi fullt ut skal utnytte det skapende i den spenningen?
Tenke selv
Det er som om ‘spennende’ ikke er en god nok beskrivelse av det å våge å tenke selv.
Vil ikke de fleste som har ytret sine personlige tanker i dialogen kunne skrive under på at den erfaringen fortjener en mer personlig beskrivelse?
La oss være driftige og se hvor tankene fører oss når vi beskriver det å tenke selv som ‘personlig tilfredsstillende’.
‘Personlig tilfredsstillende’
For noen av oss vil spenningen i dialogen gjøre at vi får veldig mange tanker.
Å skape en meningsfull syntese blir et formål.
Å tenke og mene blir et spørsmål om ærlighet ovenfor oss selv og den ‘virkelighet’ vi skaper.
Ikke rart at dialogen da vil kunne erfares som ‘personlig tilfredsstillende’?
Uvitenhet
Andre av oss går inn i dialogen med et fravær av ‘personlig tilfredsstillende’ erfaringer.
Ikke overrakende hvis det er tryggest for oss å låne andres meninger?
Men, da kan umulig det å tenke og mene bli et spørsmål om ærlighet ovenfor oss selv.
Vi lever jo i en ´virkelighet´ som ikke er skapt av oss selv.
Ikke rart at dialogen da vil kunne bli farget av både forfengelighet og ansvarsløshet?
Viten
Vi møter uvitenhet både i oss selv og i andre.
Hvordan ellers skal vi kunne utnytte spenningen i dialogen nok til å våge å tenke mer selv.
Noen av oss vil som illustrert ovenfor bevisst forsøke å utnytte denne spenningen mer enn andre.
Hvordan ellers skal vi forklare de store forskjellene i vår forståelse av ‘virkeligheten’?
Og hvordan ellers skal fler og fler av oss forstå oss mer på den?
Det er tidligere redegjort for årsaken til forskjellige typer virkelighetsforståelse:
