oss 100 kroner!
Iakov Kedmi letter litt på sløret (men ikke helt)
Av Dr. philos. Knut Erik Aagaard, 12.10.2022
Da Russland 24.02.22 anerkjente Lugansk og Donetsk, og Putin innledet sin militære spesialoperasjon i Ukraina, sto jubelen i taket blant de toneangivende debattanter i Russland. Etter månedsvis med heftig kritikk av «myndighetene» tok Putin endelig grep og gjorde noe istedenfor å prate. Alle regnet med at Ukraina ville falle i løpet av en uke.
Men det trakk ut, jubelen stilnet. Innledende suksess ved Kiev ble snudd til nederlag og ydmykende tilbaketog. Kiev fikk overtak i narrativet ved å fabrikkere en massakre i Butsja, slik Kiev 17. juli 2014 fikk overtaket i narrativet ved å fabrikkere en russisk nedskytning av et passasjerfly fra Malaysia Airlines. Konklusjonen var trukket og skaden påført Russland etter fire timer. Etterforskningen, som Russland ble nektet å delta i, trakk ut i årevis uten overbevisende konklusjon. Men hva gjør dét når skaden allerede er påført etter fire timer? Narrativet om flight MH17 Malaysian Airlines snudde verdensopinionen momentant. Slik er livet under postmodernismen. Det er narrativet som teller, ikke virkeligheten, i den grad virkeligheten overhodet eksisterer lenger.
Det har gått litt opp og ned blant de russiske debattantene siden midten av mars. Man hang med nebbet over at det ble innledet forhandlinger mellom Kiev og Moskva i Tyrkia og Hviterussland (som landet jo faktisk heter inntil vi begynner å skrive Suomi og Rossija). Så steg humøret da Boris Johnson et co. satte en stopper for ratifisering av en oppnådd avtale. For hva skulle man egentlig forhandle med slike om? Den dramatiske fremrykningen uteble hele sommeren, og det haglet med kritikk av «myndighetene».
Riktig ille ble det etter noen militært ubetydelige (og humanitært katastrofale) taktiske tilbaketog i fylkene Zaporozhie og Kherson i september (vest for Donbass, nord for Krim), og kritikken av «myndighetene» nådde helt nye høyder. Stort sett enstemmig, i den såkalte «statskanalen» Rossija 1, enda man i Russland holder seg med mange andre statskanaler, noen private kanaler og dertil en og annen «uavhengig» (dvs. pro-amerikansk) kanal.
Hjelpen var likevel nær. 21.09.22 erklærte Putin at han var villig til å innlemme folkerepublikkene i Russland etter folkeavstemning, og at tilbudet også gjaldt de delvis frigjorte fylkene Zaporozhie og Kherson. (Se Sannhetens øyeblikk). Putin erklærte også at det ville bli foretatt en delmobilisering av 300 000 vernepliktige med kamperfaring og relevante militære kunnskaper. Da ville jubelen i statskanalen ingen ende ta. Folkeavstemningene ble avholdt etter alle den kunstens regler og disse områdene er endelig en del av Russland igjen fra 04.10.22, hvorved Russlands befolkning økte til over 150 millioner. Dét likte debattantene i statskanalen.
Det går opp og ned i politikken. Det viste seg at vervekontorene var gått ut på dato i løpet av nittitallet, og nå var bemannet av dårlig lønnede, inkompetente oversittere fra sovjettiden. Det kom en strøm av meldinger om feilinnkalte barn, gamle, syke og døde borgere. Fra Kasakhstan ble det for eksempel rapportert om 98 000 friske unge menn som hadde flyktet dit for å slippe å forsvare fedrelandet. Ramaskrik i statskanalen: Jeg mener: Går det an, altså? En ny nesestyver for «myndighetene».
Etterhvert ble det brakt orden i mobiliseringen, som nå snart er ferdig, det meldte seg mange frivillige, for eksempel 70 000 topptrente soldater fra Tsjetsjenia. Merkelig nok for dem som ikke vet bedre, er Tsjtsjenia den delrepublikken i Russland hvor Putin har aller størst oppslutning. For som Putin sa for noen uker siden: «Vi har jo ikke egentlig begynt enda», kanskje som et mildt svar på demoniseringen av ham fra oss i vest.
Men alt har en ende, også forvirring. Konsensus for fedrelandet og mot «myndighetene» ble nådd med sprengningen av prestisjeprosjektene Nordstrøm I og II og broen over Kertsj-stredet, Krim-broen, som er nesten like fin som Øresundsbroen.
Mot denne bakgrunn må man se lettelsen i Russland nå, over tre dagers målrettet og nøyaktig bombing av militært relevant infrastruktur over hele det gjenværende Ukraina, hvor krigen føres for andres penger, med andres våpen og under andres kommando.
I går kveld, nær midnatt 11.10.22, ble spesialoperasjonen og bombingen belyst i et av statskanalens mange og lange daglige debattprogrammer. I den debatten deltok Iakov Kedmi, et orakel i russisk debatt, pensjonert generalløytnant fra Israel, russiskfødt, etterretningssjef, personlig ansvarlig for å ha importert over en million russiske jøder til Israel i løpet av åttitallet. Her er hans bidrag. Jeg har tatt innlegget ned på øret så godt jeg kan, for Kedmi er tunghørt etter bombesjokk i Yom Kippur-krigen (Dommedagskrigen) 1973, for nøyaktig 49 år siden, og snakker perfekt russisk med diksjon som en dansktalende danske, no offence intended. (Se mer utfyllende om Kedmi i Fra den gale siden)
Iakov Kedmi:
Dette er bare fortsettelsen av den politikken som den russiske presidenten kunngjorde da det for noen uker siden ble gjennomført enkelte advarende angrep mot visse elementer av den ukrainske energiforsyningen. Han betegnet selv dette som en slags advarsel. Når man står overfor terrororganisasjoner og terroraksjoner, må hæren alltid vurdere reaksjoner mot slike trusler. Hva må gjøres? Hæren samler styrker for et motangrep. Og listen over mulige motangrepsmål foreligger til enhver tid. Hæren velger alltid et passende angrepsmål utfra situasjonen.
Så da Putin advarte, så var planene for de siste dagers angrep allerede lagt. De var planlagte. I siste øyeblikk, rett før selve angrepet, gjøres det alltid noen små justeringer, men i store trekk er planen allerede klar. Og det foreligger alltid flere slike planer, flere ulike operasjoner planlegges parallelt. Dette var en vel planlagt, helt naturlig russisk reaksjon, for enda en gang å advare de ukrainske myndighetene og deres oppdragsgivere i NATO om at: Hør, vi mener alvor nå! Vil dere virkelig være med på dette spillet? Ja, vær så god – slik er svaret. Men hvis de ignorerer Putins klare tale, vil han svare enda skarpere.
Om disse aksjonene eller advarslene nå (etter to dager) er avsluttet, vet ikke jeg. Hos oss gir vi et skarpere svar etter én advarsel, nesten momentant, og vi fortsetter så lenge hæren vurderer det hensiktsmessig. Hvordan det er hos dere, vet jeg ikke. Putin er klar til å gi et enda skarpere svar enn dette. Kommer det signaler om at de har forstått advarselen, så er alt vel. Har de ikke forstått, må Putin legge på litt, til de forstår.
Så vi jeg gjerne kommentere helheten. Spesialoperasjonen har vart i snart åtte måneder. Alt var ikke helt klart for meg da operasjonen startet, og det foreligger i den forløpne tid forhold jeg ennå ikke har kunnet kommentere. Men nå synes jeg tiden er inne til å snakke om noen av dem. Jeg skal forsøke å utlegge for dere hvordan jeg tror det foregikk.
Ved operasjonens oppstart hadde Russland tre mål. Et politisk mål, et operativt mål, og et mål som ingen nevnte og som ingen har sagt noe om til denne dag: Et militær-strategisk mål.
For: Hva ble erklært 24.02.22? Mål 1. Forsvare (de russiske folkerepublikkene) Donetsk og Lugansk, skaffe dem sikkerhet. Mål 2. Forhindre at Ukraina forvandler seg til en militærbase rettet mot den russiske staten. Hva Donetsk og Lugansk angår, er saken klar. Det pågår krigshandlinger, men dette målet er nesten nådd i Lugansk. I Donetsk er operasjonen ikke endelig ferdig, området er ikke endelig frigjort, men denne oppgaven blir løst.
Russland har aldri sagt at det er et mål å ødelegge staten Ukraina. Målet var å forhindre at Ukraina blir en militærbase (for NATO) ved å utplassere styrker i den hensikt å vekke ukrainerne til å kaste sine egne makthavere. Det er bedre at ukrainerne selv gjør det. Et regimeskifte i Kiev, kollapsen til dette Maidan-regimet, var den grunnleggende måten man forutså, for å hindre at Ukraina ble en NATO-base som kunne angripe Russland, og for å hindre at Ukraina ble medlem av NATO.
Likevel: Det lyktes ikke. Å regne med rasjonelle handlinger viste seg å være urealistisk. Ukrainerne var ikke, ble ikke og er ikke rasjonelle. Som de var, forble de og er de, som for tre hundre år siden, som i 2014, og i sitt forhold til Minsk-avtalen (2015-2022). Dette problemet må løses og russerne setter seg fore å løse det.
Men russerne satte seg et tredje mål (Mål 3) som ingen snakket om, men som likevel ble glitrende utført. I dag er det lettere å snakke om dette, for etter syv måneders krig, spesielt de siste tre ukene, er det tindrende klart: Å forsvare Krim utelukkende ved hjelp av Krim-broen var fullstendig håpløst.
Siden den ukrainske hæren hadde konsentrert over hundre tusen soldater i fylket Kherson (umiddelbart nord for eidet over til halvøya Krim), og tilsvarende også hundre tusen soldater mot Donetsk, ville det nærmest være umulig for russerne å forsvare Krim. Spesielt hvis vi tar i betraktning omfanget av våpenforsyning Ukraina mottok over sjø og land. Dette var et problem av allerstørste betydning (i februar 2022). Ingen snakket om det, men det var den situasjonen den russiske hærledelsen sto overfor.
Derfor: Den tredje oppgaven, som fullt ut ble løst, var å sikre landforbindelsen til Krim. Derfor ble russiske styrker konsentrert i Lugansk (nord-øst i Donbass), langs bredden av Azov-havet (mellom det russiske fastlandet og Krim) og i fylket Kherson. Derfor var Kherson så viktig. Kherson sikrer forsvaret av Krim. Derfor ble Kherson innlemmet i Russland (dvs. ikke for å vinne nytt land). For bare slik kunne man hindre av Krim falt til den ukrainske hæren. Dette var en strategisk beslutning, sammenlignbar med Krims opprinnelige gjenforening med Russland (2014). For Russland risikerte reelt å miste Krim i våres, hvilket for Russland ville vært uantagelig, utillatelig.
Men nå er mål 3, Krim, nådd. Det foreligger nå en russisk landforbindelse gjennom Donbass, langs Azov-havet og Kherson, og Krim er beskyttet av Russland allerede før motorveiene blir bygget. Krim er sikret for kommende århundrer.
Men da Moskva forsto at mål 2 (inspirere ukrainerne til opprør) var urealistisk, sa russerne seg villige til å føre forhandlinger om en avtale med Ukraina. Ved disse forhandlingene ønsket Russland kun én ting. Russerne var villige til å nøye seg med en ukrainsk forpliktelse til ikke å prøve seg på Krim, Lugansk, og Donetsk med militære midler. Ikke anerkjenne dem! Nei, dette var nok for Russland.
Hvorfor? Man skal ikke mistenke Russlands ledelse for å være naiv, dum og uprofesjonell. Den russiske ledelsen vet nøyaktig hva den gjør. Tanken var at en ukrainsk regjering som underskriver en slik avtale, vil bryte sammen. Den vil ikke klare å holde seg på bena i Ukraina. Den samme tanken lå bak Minsk II-avtalen fra 2015, som fikk slik kritikk av dere (russiske hurra-patrioter). Det var tanken da og det er tanken nå. Hvis Istanbul-avtalen (fra april 2022) var blitt realisert, ville sannsynligheten vært stor for at Kiev-regimet brøt sammen.
Men bak dette står en enda dypere tilnærming. Jeg har ikke førstehånds informasjon om denne saken, for jeg har ikke snakket med noen i den russiske ledelsen. Så dere må nøye dere med min tanke. Jeg kjenner jo presidenten deres og vet hvordan han tenker.
Så mye kan jeg si, at han og hans krets ser det slik at det ikke er noen forskjell mellom det russiske og det ukrainske folket. Det er ikke noen som helst motsetning mellom folkene. Etnisk er det ett folk. Grunnlaget for dagens konflikt har ikke noe med det ukrainske folket å gjøre.
Konflikten skyldes at Russlands fiender utenfra har forsøkt å bruke Ukraina mot Russland. Slik har det vært siden Østerrike-Ungarn på 1700-tallet, med Nazi-Tyskland (og nå NATO-EU). Russere og ukrainere har ingen ting å slåss om. De har aldri hatt det. Det har aldri forekommet i historien at ukrainere og russere har kjempet mot hverandre. Innrullert i freemmede hærer, ja, da har de kjempet, men aldri på egenhånd, seg i mellom.
Slik ser Putin på det. Hans målsetning var ikke Ukraina (da dette begynte). Russlands grunnleggende mål var å sette USA på plass. Fjerne USA fra de russiske grensene. Hindre USA i å bruke Øst-Europa og de post-sovjetiske statene mot Russland. Så hans tanke og målsetning var helt riktig. Om USA holder fingrene unna Ukraina, så vil det ikke foreligge noen problemer mellom Russland og Ukraina. Problemene blir borte, for de foreligger ikke naturlig.
Likevel, vil mange si: Og hva skal så skje, etter alt dette? Men se på de titusener av frivillige tsjetsjenere som nå strømmer inn i Russland (for å hjelpe i spesialoperasjonen). Hvilken krig var det ikke i Tsjetsjenia? Hvor grusom var ikke den? Og russere og tsjtsjenere er ikke ett folk, men to folk. De har to forskjellige religioner. Dere tar ikke tilstrekkelig hensyn til alt som har skjedd etter Tsjetsjenia-krigene, etter disse to brutale krigene. Hva er Russlands og Tsjetsjenias forhold til hverandre i dag? (Det er i dag en voldsomt sterk oppslutning om Russland i Tsjetsjenia). Og hvem skapte det forholdet? Deres president. Han har forent folk én gang og han er overbevist om at han kan gjøre det en gang til, når det foreligger mye mindre forskjeller mellom det ukrainske og det russiske folket enn mellom dem og tsjtsjenerne. For dagens konflikt er ellers parallell til konflikten med Tsjetsjenia.
Det Putin har sagt, er at om Kiev fortsetter denne (pro-vestlige, anti-russiske) politikken, så reiser Ukraina selv spørsmålet om landets fortsatte eksistens som stat (fordi den staten truer Russland by proxy). Men han aldri sagt at dét er en målsetning for Russland. Ukraina kan selvfølgelig bryte sammen; det kan enhver stat. Men dét er ikke Russlands mål. Derfor er det to retninger i dag (og Ukraina med allierte bestemmer selv veivalget). Den ene retningen er å utstyre og utplassere den russiske hæren, sette den i stand til å gjennomføre en ny etappe i spesialoperasjonen på Ukrainas territorium.
Hæren begynner denne etappen når alt er klart, antagelig i løpet av november. Hæren begynner denne operajonen medmindre man i mellomtiden kommer frem til en forhandlingsløsning. Og forsøk på å få Ukraina til forhandlingsbordet gjøres hver eneste dag. Russlands linje er at man bare skal kjempe militært når det ikke foreligger noen annen utvei. Er det mulig å løse problemet uten å kjempe, så foretrekker Russland det.
Men selv om det blir nødvendig å kjempe videre, vil målet likevel ikke være å erobre Ukraina. Målet vil være å vise ukrainerne at jo lengre de kjemper, dess mer land må de gi fra seg, dess større skade påfører de seg selv, dess mindre blir deres levedyktighet som stat. Det er forskjell på kriger som handler om å knuse en fiende, og kriger som handler om å påføre en motstander skade nok til at han aksepterer en fredsavtale.
Hvor den tredje etappen, den nye offensiven, kommer, hvordan den blir – det vet jeg ikke. Det bestemmer hæren. Men resultatet av denne offensiven blir at Ukraina mister enda en bit av landet. Så lenge Ukraina ikke forstår, og landets allierte ikke forstår .. jeg mener USA, for de allierte i Europa er det jo ingen som hører på .. En forlengelse av krigen vil føre til uopprettelig skade for landet og dets totale handlingslammelse. Den vil føre til at Ukraina aldri mer kan gjenoppstå som stat.
Programleder: Hvordan vurderer De effektiviteten i våre angrep i går og i dag (10. og 11.10.2022) og det ukrainske luftforsvaret?
Kedmi: Det er et rent militært spørsmål. Det spiller ingen rolle. Ukrainas luftforsvar klarte ikke å hindre Russland i å ta ut de objekter dere satte dere fore å ta ut. Målet var å tilintetgjøre disse objektene. Jeg kan ikke si om alle objektene ble tilintetgjort, eller bare 99 prosent, eller bare 80 prosent. Det er uviktig. De viktigste målene som skulle tilintetgjøres i løpet av disse to dagene, de ble tilintetgjort. Og det vil si at operasjonen var en suksess. Men om dette er nok til at Ukraina tar til fornuften ..
Etter å ha lyttet i andektig spenning lyder det fra alle kanter i det hyperkompetente panelet, indignert og spontant: «Nei, nei! Slett ikke! Det tror vi da aldeles ikke .. etc». Pause.
Kedmi: .. dét er jeg ikke overbevist om .. jeg vet det ikke. For slike spørsmål behandles ikke i avisene (eller på fjernsyn). Ukrainas regjering får ikke avgjøre slike spørsmål selv. De blir avgjort i den amerikanske kongressen eller av ledere i tredjerangs stater som Storbritannia. De blir avgjort på et helt annet nivå.
Men én ting vil jeg tilføye. Hvis det kommer til en forhandlingsløsning mellom Russland, USA og Ukraina, så innebærer det et nederlag for USA og for alle som har støttet Ukraina i denne konflikten. Det vet de og det forstår de. Det betyr at Russland har seiret. En seier i den forstand at en en slik fredsslutning i det minste på papiret vil hindre at Ukraina blir medlem av NATO og får opprette en amerikansk base på sitt territorium.
Men dere kan ikke beskylde Putin for naivitet. Straks etter slutten på denne konflikten begynner det store spillet mellom USA og Russland. Og i dét spillet blir prikken satt over i’en for Ukraina. Hvis det ikke blir en fredsavtale, vil enda noen ukrainske territorier bli innlemmet i Russland. To fylker til, tre, ja kanskje fem. Og så vil spørsmålet igjen reise seg (for dem): La oss heller gå til forhandlingsbordet. Men da vil de ikke lengre ha noen utvei.
Forfatterens/oversetterens kommentar: Fedrelandet spiller en svært stor rolle i russisk debatt, som det gjorde i norsk debatt før, under modernismen. Skribentene i Dagbladet og VG burde merke seg at alternativene til Putin, i den grad disse patriotene er representative, og det er de vel (Se La oss analysere i dybden!), er betydelig verre enn Putin i alle spørsmål som interesserer Dagbladet og VG. Selv Putin (Se Kjenn din fiende – deg kjenner du jo selv?) ville vel fått seg en smell av velgerne om han gikk inn for å selge strøm, bensin og gass til verdensmarkedspris på hjemmebane. Men det gjør vi, som de sa på Grini.
