oss 100 kroner!
Statskanalens intervju 03.06.2022 med Vladimir Putin om kornkrisen i Ukraina
Oversatt av dr. philos. Knut Erik Aagaard
Dette intervjuet ble forsøkt gjengitt og forvansket av avisen VG, og sikkert av mange andre aviser, søndag 05.06.22. Man fremholder gjennom «eksperter» at Putin gir et skalkeskjul for å tåkelegge Russlands okkupasjon av Ukrainas sørkyst, og blokkert tilgangen til ukrainske havner i Svartehavet. President Zelenskij siteres på at denne blokaden øker faren for sult i land som er avhengige av korn fra Ukraina, og at Putin serverer kyniske løgner om situasjonen. Ekspertene mener Putins forslag er helt urealistiske. For fattige land trenger korn for å bake brød. En ukrainsk ambassadør mener Russland har stjålet ukrainsk korn for å selge det til Tyrkia fra Krim, en halvøy Tyrkia ikke anerkjenner som russisk. Ekspertene føyer til at Russland skal ha sprengt en bro på en av eksportveiene, og at kornutførsel derfor kan bli vanskelig. Oversetteren minner om at Hannibal satte over Alpene med hele sine hær og trettisju strategiske kampelefanter allerede for 2200 år siden, at Napoleon med sin hær gjorde det samme for 220 år siden, i bukser med røde render i, og antar at militæringeniører med moderne metoder endog kan klare å forsere en elv. Her er Putins ord, så kan leserne dømme selv.
For eventuelt tungnemme faktasjekkere: Denne kilden er helt russisk. Det er også Vladimir Putin.
Red.
Intervjuer: De har nettopp snakket med Senegals president, i hans egenskap av formann for Den afrikanske union. Han snakket om det, og mange andre land uttrykker bekymring, ikke bare for en matvarekrise, men for omfattende sultkatastrofer i verden. Prisene stiger sterkt på matvarer, på olje og gass og annet som henger sammen med dette. Vesten beskylder naturligvis oss for alt dette. Hva er Deres vurdering, av situasjonen akkurat nå, og hvordan vil det utvikle seg videre på mat- og energimarkedet?
Vladimir Putin: Ja, vi ser forsøk på å legge skylden for matvarekrisen og energikrisen på oss, på Russland. Hvorfor?
For det første: Problemene med matforsyning oppsto ikke i går, og heller ikke ved innledningen av vår militære spesialoperasjon i Ukraina. Problemene viste seg allerede i februar 2020, med bestrebelsene på å bekjempe konsekvensene av Corona-pandemien, da vi fikk en svekkelse av verdensøkonomien, da det ble nødvendig å bremse verdensøkonomien. Noe bedre fant de ikke på, i USA, i de finansielle og økonomiske eliter, enn å overøse økonomien med penger til støtte for befolkningen, og til støtte for utvalgte bransjer av økonomien.
Og selv gjorde vi jo noe av det samme, men på en litt annen måte. Jeg drister meg til å hevde – det er jo åpenbart – vi gjorde dette svært mye mer forsiktig, på en mer målrettet måte, og oppnådde gode resultater uten at tiltakene spilte over på de makroøkonomiske parametre, og heller ikke i overdreven grad på inflasjonsraten.
I USA var det helt motsatt. På nesten to år, fra februar 2020 til slutten av 2021, økte amerikanerne pengemengden med 5,9 trillioner dollar, en uhørt aktivisering av seddelpressene. Pengemengden i landet økte med 38,6 prosent. Finanseliten gikk åpenbart ut fra dollaren som global reservevaluta og regnet med at den økte pengemengden som vanlig ville bli absorbert av verdenssamfunnet, uten særlig merkbare konsekvenser for amerikansk økonomi. Men det gikk ikke slik. Rettskafne folk i USA – de har slike der òg – finansministeren, for eksempel, hevdet nylig at USA hadde begått en feil. Og denne feiltagelsen fra den amerikanske finanseliten har ikke den ringeste sammenheng med Russlands opptreden i Ukraina. Overhodet ikke. Dette første, alvorlige, skrittet førte til begynnelsen av den uheldige utviklingen på matvareforsyningen, for de første prisene som steg, var matprisene.
Den andre årsaken er Europakommisjonens og de europeiske landenes kortsiktige politikk, som førte til energikrisen. Min egen mening er at mange politiske krefter i Europa og USA begynte å spekulere i folkenes naturlige klimabekymring, for utviklingen av vårt klima, ved å fremme «grønn» politikk. Dette var jo tilsynelatende bra. Men det er ikke bra når det grunnløst gis et inntrykk av at dette allerede nå må gjøres i energipolitikken. Man anbefaler nye alternative energikilder, solenergi, for eksempel, vindkraft, hydrogen og så videre. Men i dag har disse energikildene foreløpig ikke tilstrekkelig volum, ennå ikke lav nok pris, ikke høy nok kvalitet. Samtidig begynte man å nedvurdere betydningen av de tradisjonelle energikildene, i første rekke fossil energi.
Hva førte det til? Bankene sluttet under press å gi kreditt for slik produksjon, forsikringsselskapene sluttet å forsikre slik produksjon, man nedprioriterte bygging av infrastruktur for transport av slike produkter, gass- og rørledninger, for eksempel. Det ble allokert mindre areal for slik produksjon og så videre. Alt dette førte til underinvestering i den internasjonale energisektoren. Resultatet var økte priser.
I fjor var det for eksempel mindre vind enn forventet, vinteren trakk ut, og prisene begynte å stige. Dessuten ville europeerne ikke høre på våre tilbud om å opprettholde langsiktige energikontrakter til lave priser, og om bygging av olje- og gassledninger. Noen stengte de også. Det er fortsatt noen igjen av dem, men de nedprioriteres. Europas energimarked var svekket. Russland har absolutt intet med dette å gjøre.
Så snart energiprisene steg, steg også gjødselprisene, for en stor del av gjødselproduksjonen foregår ved hjelp av naturgass. Gassprisen og gjødselprisen er nødvendigvis sammenknyttet, den ene fører til den andre. Og så snart gjødselprisen steg, sank produksjonen. Den var mindre rentabel, gassen var for dyr, selskaper ble nedlagt, blant annet i Europa. Det globale tilbudet på gjødsel falt brått, mens gjødselprisen steg dramatisk. Helt uventet for en rekke europeiske politikere. Og vi hadde advart dem på forhånd.
Da vår spesialoperasjon først var i gang, iverksatte våre britiske og amerikanske såkalte partnere tiltak som forverret situasjonen på disse områdene, matforsyning, energileveranser og gjødselforsyning. Russland har en global markedsandel for gjødsel på 25 prosent. Som Lukashenko sier, og det stemmer antagelig, har Hviterussland og Russland en global markedsandel på 45 prosent av kaliumbasert gjødsel. Dette er et enormt volum. Så snart det ble klart at vår gjødsel ble borte fra verdensmarkedet, så steg prisene både på gjødsel og mat, for det andre følger av det første. Innhøstingen avhenger av den mengde gjødsel jorden tilføres. Det er en kjedereaksjon. Russland har intet med dette å gjøre. Våre såkalte partnere gjorde en serie feilgrep, og nå ser de etter noen å legge skylden på. Og den mest nærliggende å legge skylden på, er naturligvis Russland.
Intervjuer: Nå har EU innført en sjette sanksjonspakke, som rammer en av Russlands viktigste produsenter av gjødsel. Hva kan det føre til?
VP: Situasjonen blir bare verre. Først la amerikanerne og britene sanksjoner på vår gjødselseksport. Amerikanerne, som så hvor det bar, fjernet dem igjen. Men ikke europeerne. Underhånden har de sagt: «Jo, jo, dette er viktig, vi skal tenke på det», men nå har de bare forverret situasjonen, det blir mindre gjødsel på verdensmarkedet. Matproduksjonen blir svekket og prisene vil bare stige. Dette er en kortsiktig, feilaktig, nærmest tåpelig politikk som fører oss inn i en blindgate.
Intervjuer: Men nå sies det, fra ganske høye katetere, at kornet jo er der i virkeligheten, det ligger på lagre i ukrainske havner, men Russland vil liksom hindre Ukraina i å utføre dette kornet.
VP: Dette er en bløff. Det er noen objektive faktorer her. For det første: Verden produserer hvert år 800 millioner tonn korn. Vi blir fortalt at ukrainerne er klare til å eksportere 20 millioner tonn. Det er 2,5 prosent av verdensproduksjonen. Men hvete er er bare 20 prosent av verdens matvareproduksjon – tallene er fra FN – og Ukrainas 20 millioner tonn hvete er bare 0,5 prosent av verdens matvareproduksjon. Det er lite.
Det er her snakk om potensiell eksport. Amerikanerne sier at ukrainerne ikke kan eksportere mer enn 6 millioner tonn hvete. Etter tall fra vårt landbruksdepartement, er det bare 5 millioner tonn hvete, og, etter våre tall, 7 millioner tonn mais. Dette er som man forstår lite i forhold til verdens behov. For å sette det i relieff: Russland eksporterer i år 37 millioner tonn hvete. Neste år regner vi med å kunne eksportere 50 millioner tonn.
Russland er ingen hindring når det gjelder utførsel av ukrainsk korn, og det foreligger en rekke muligheter til å utføre dette kornet. Man kan for det første frakte dette kornet over Svartehavet fra havner kontrollert av Ukraina, fra Odessa og nærliggende havner. Det er jo ikke vi som har minelagt de ukrainske havnene – det har ukrainerne selv gjort. Hvis ukrainerne fjerner minene, kan korntransporten foregå uhindret. Vi garanterer sikker og fri passasje til internasjonalt farvann. Hvis de fjerner minene og de skipene de selv har senket i havneinnløpene for å hindre innseiling, så er vi klare til å sikre passasjen, og vi vil ikke benytte en slik anledning til å foreta noe angrep på disse havnene fra havet.
For det andre er det flere muligheter. Havnene ved Azovhavet, fra Berdjansk til Mariupol, befinner seg under vår kontroll. Vi er klar til å sikre utførsel av ukrainsk korn fra disse havnene, det reiser ingen problemer. Vi er allerede nesten ferdig med å fjerne de minene som ukrainerne hadde lagt (i tre dybdelag) i disse havnene. Vi sørger for fri transport av kornet til disse havnene.
For det tredje kan man føre dette kornet opp Donau, gjennom Romania. Det kan også gjøres gjennom Ungarn eller Polen. Noen problemer er det her – sporvidden er en annen – men det er bare å lesse om på andre godsvogner, det tar bare noen timer.
Men det aller enkleste er selvfølgelig utførsel gjennom Hviterussland til Østersjø-havnene og derfra til ethvert punkt på planeten. Da må man bare fjerne noen sanksjoner mot Hviterussland. Det er ikke vår sak, men Lukashenko stiller spørsmålet nettopp slik: Hvis man faktisk ønsker å løse dette problemet, i den grad det overhodet eksisterer, så er den enkleste løsningen gjennom Hviterussland. Altså: Problemet med utførsel av korn fra Ukraina eksisterer ikke.
Intervjuer: Hvilke er de logistiske utfordringene og betingelsene for utførsel av korn fra våre havner ved Azovhavet?
VP: Det er ingen betingelser. Vi garanterer sikker transport, fri seiling, adgang til disse havnene, også for tredjelands skip, og deres ferdsel på Azovhavet og Svartehavet i ønskede retninger. Det er forresten en rekke utenlandske skip som er innestengt i ukrainske havner, mange titalls skip, og mannskapene holdes som gisler, til denne dag.
