La oss analysere i dybden!

0
Yakov Kedmi på Rossia 1

Kharkov september 2022

Av Dr. philos. Knut Erik Aagaard, 14.september 2022.

Jeg leste i VG i forgårs om den sensasjonelle kritikken som rettes mot den av folket beleirede president Putin i tårnet i Kreml, i en av statskanalene (NTV), en kritikk så sensasjonell at den går viralt og kanskje innvarsler et tidsskifte, en ny tid. Jeg merker meg imidlertid at lignende kritikk er fremmet mot hærledelsen, etterretningsledelsen og utenriksministeren de siste månedene, men ingen av dem sitter i leir i Sibir. De samarbeider tilsynelatende daglig og fredelig med Putin uten å la seg merke med noe, og smiler ofte.

Den aktuelle kritikken kommer fra Boris Nadezhdin, folkevalgt fra Dolgoprudnyj, en krets i Stor-Moskva. VG mener slik kritikk er svært sjelden kost, og tyder på at [det folkevalgte] regimet er truet, for Nadezhdin er ikke alene. Som dokumentasjon for sensasjonen bringer VG inn ekspert fra Forsvaret Karen-Anne Eggen. Hun sier det er oppsiktsvekkende at slik kritikk får plass på statlig russisk TV. Hun gjengir også sin oppfatning av russisk dekning av spesialoperasjonen.

Dekningen er ren propaganda, fremgår det, den er et narrativ om å frigjøre befolkningen i øst, om å bekjempe nazister i Kiev, og verst av alt: om å innlemme Ukraina i Russland. Etter forfatterens mening trenger den østlige befolkningen nettopp frigjøring etter at boligstrøkene der har vært bombet fra Kiev hver dag siden mai 2014. Videre stemmer det jo, at Ukraina har visse vansker med neo-nazister i vestlige regioner og i regjeringen, så dét er vel et også aktverdig mål. Dessuten har Russland veldig eksplisitt, nærmest ostentativt, unnlatt å innlemme Ukraina i Russland, eller å arbeide for, eller ytret ønske om, en slik innlemmelse i 31 år. Så den russiske dekningen av spesialoperasjonen er dels faktuell, ikke narrativ, og ekspertens attribuering av motiver er dels reinspikka og inkompetent tøv.

Til opplysning for VG og Forsvarets eksperter må det være på sin plass å påpeke at Boris Nadezhdin fra Dolgoprudnyj har operert prime time som vestlig liberaler i statskanalens daglige og milelange debattprogrammer nærmest annenhver dag så lenge jeg har fulgt kanalen, iallfall de siste ti årene, sjeldnere etter at vi fikk spesialoperasjonen. Og i de ti årene har han sagt det samme hver gang, at Putins politikk er gal og at folk må stemme på noen andre. Men ingen vil høre på ham. Det vil si, alle vil høre på ham, for han er folkekjær, men ingen (eller få) gjør som han sier.

Boris Nadezhdin representerer et lite mindretall av russiske velgere, nemlig de maksimalt ti prosent som mener at Russland bør styres slik USA og Europa styres (som om de styres likt!). Han satt selv i statsstyret under Jeltsin, en epoke de færreste, om noen, vil tilbake til. Han er skarp, vittig og folkekjær, men han har i sin beundring for Vesten en viss mangel på sunne fordommer, som danner seg lettere for oss som bor her. Og han er altså hyllevare i russisk fjernsyn, i likhet med mange likesinnede og mindre folkekjære. VG burde være klar over at opposisjonen mot Putin i Russland, den farlige, er langt fra demokratisk, langt fra vestlig og minst av alt liberal. Så nå har VG skutt gullfuglen igjen. Den viste seg å være en and denne gangen også, og den falt pladask i bakken, slik det hender ender ender, i jakttida.

For det stormer om høsten og i russisk fjernsyn. I kveldsdebatten i forgårs (12.09.22, statskanalen Rossia 1) ble spesialoperasjonen viet særlig og heftig oppmerksomhet etter fadesen i Kharkov-regionen.

Dumaens visepresident Aleksander Babakov er først ut, en gnistrende økonom, som ikke omtaler spesialoperasjonen denne kvelden, men nøyer seg med en flengende kritikk av finansministeren, som altså er utnevnt og støttet av Putin.

Andrej Sidorov

Deretter Andrej Sidorov, dekanus ved det statlige Moskva-universitetets fakultet for internasjonal politikk, amerikanist, som vet alt om Amerika, men skjønner litt mindre. Han er alvorlig bekymret for tilbakeslagene ved fronten, og antyder en utvidelse av oppsatte mål, siden det egentlig er NATO, ikke Ukraina, som bekjemper Russland, kanskje er det behov for noen tiltak mot Baltikum, som ikke oppfører seg pent, men uten okkupasjon, moderat som han er. Litt mer moderat enn hurra-patriotene, men av god to. Han våger dog å anbefale krig mot hele staten Ukraina, til den kapitulerer. Han kritiserer dessuten de russiske diplomatene, som går litt på gummisåler, og som også er ansatt og ansett av Putin.

Etter Sidorov kommer Karen Georgievitsj Shakhnazarov, en av Russlands mest respekterte filmskapere (ikke forfatterens førstevalg), en god analytiker, sovjet-marxist av legning og et ærlig hjerte, som faktisk står til venstre. Interessert i historie, har forlest seg på Julius Caesar, Titus Livius, Polybios, Tacitus, Sallust og Spengler, trekker lange linjer.

Shakhnazarov tar utgangspunkt i det han oppfatter som et alvorlig tilbakeslag i en kritisk fase av Russlands forsvar mot USA i Ukraina. Den som ikke erkjenner sitt nederlag, går snart på et nytt. Hans kritikk er tveegget, med både en haukeaktig og en moderat skjæreflate.

Overkommandoen hadde åpenbart undervurdert oppgavens omfang, så målene og midlene må revurderes. Det er kritisk, for Russland får bare denne ene sjansen til å forsvare seg: Enten vinner vi denne krigen eller vi mister vårt fedreland, og verden mister Russland. På den annen side er det på høy tid at vi revurderer vårt forhold til broderfolket i Ukraina. Enten vi liker det eller ikke, har det utviklet seg en nasjonalfølelse og en patriotisme der, basert på nasjonens myte om seg selv. Mange folk lever på myten om seg selv. Vi må derfor komme ukrainerne i møte, og la dem styre seg selv i en nøytral stat under internasjonal kontroll.

Sergej Mikhejev.

Nei, tvert imot, svarer Sergej Mikhejev, det nærmeste du kommer en revolver-predikant i Russland. Han snakker fortere enn et maskingevær og mister aldri tråden eller diksjonen. Like kjapp i replikken som Tucker Carlson, like sjarmerende, men mindre ironisk. Mikhejev er politolog – en krysning mellom en statsviter, en historiker og en sosiolog. I fredstid lager de meningsmålinger. Han er svært eksponert i radio og fjernsyn, med flere daglige programmer og klippekort i de store debattene. Han er mot bolsjevismen, Lenin, revolusjoner og sosialisme, men veldig for fedrelandet og den nytte det hadde av de førnevnte. Han er også imot demokratiet, ikke nødvendigvis prinsipielt, men iallfall imot de demokratier han har sett, hvilket mange kan si seg enig med ham i, hvis vi med demokrati mener folkestyre.

Men essensielt er Mikhejev en dyptfølt ortodoks kristen, hvilket ikke hindrer ham i å skyte ned meningsmotstandere på flekken med to seksløpere, fra hoften. En eksplosiv forkynner. Han har den største respekt for Putin som moralsk autoritet, som et storartet intellekt med handlekraft på høyde med Aleksander den Store og Julius Caesar, men han nøler ikke et øyeblikk når han hudfletter ministre og guvernører som Putin har utnevnt og støtter. Han har tre hovedpunkter i dag: 1. Amerikanske mellomvalg endrer intet, vi lever på illusjoner. 2. Europa overlever vinteren, og kommer sterkere igjen, glem Europa. 3. Ingen forhandlinger med Zelenskij. Ingen selvstendighet for et nøytralt Ukraina, de fikk alt av oss i 1991, de har brukt det opp, og brukt det mot oss.

Gjennombruddet ved fronten viser at spesialoperasjonen var galt planlagt fra starten, og gjennomføres helt galt. Vi trenger en helt ny forsvarsdoktrine for konvensjonelle kriger. Vi må innse at vi er på galt spor, vi er for ettergivende. Hva om vi blir angrepet langs hele grensen, fra de hundrevis av amerikanske baser som omringer oss? Hvorfor har vi ikke unntakstilstand og strengt grensevern mot Ukraina?

Det er svært mye høyrøstet og implisitt samfunnskritikk i russiske medier, ikke rettet mot Putin, som alle forguder, men mot «systemet» han bestyrer. Det er en gammel russisk tradisjon, om den gode tsar og de onde rådgiverne hans.

Dmitrij Drobnitskij.

Som den nest siste før finalen får Dmitrij Drobnitskij ordet, politolog, amerikanist som kollega Sidorov, men skarpere i resonnementer, formuleringer, djervere i konklusjoner, nikker ikke for noen, slår et slag for fornuften i møte med ideologien. En sterk patriot, men mer nyansert i analyser av oss i vest.

Her agiterer han for at anerkjennelsen av ukrainerne som et eget folk nærmest var den største feilen begått i sovjetisk historie. Boljevikene tvangsukrainiserte russere bosatt i sør, det var marxistene som gjorde det! Russerne ble tvunget til å lære ukrainsk på skolen, til å ta ukrainske myter for god fisk. Det eksisterer ikke noe ukrainsk folk. Lillerusserne var en minoritet på russisk jord, med sin egen lillerussiske dialekt, men ukrainere var de ikke. De ble gjort til ukrainere av bolsjevikene, etter Lenins teori om nasjonal selvbestemmelsesrett. Det var disse nyslåtte ukrainerne som styrte partiorganene i den ukrainske Sovjetrepublikken.

Drobnitskij slutter seg til Mikhejevs krav om bedre kontroll med ytringer i en de facto krigssituasjon, men mildere enn Mikhejev. Han støtter seg på Stalin, som alltid rapporterte både om seire og nederlag, for eksempel under slaget om Kharkov i 1942, for nøyaktig 80 år siden. Folket fikk sann informasjon, noe som styrket kampviljen. Russere er nøye med årstall. Den røde hær vant ikke slagene om Kharkov i 1941 og 1942. Sovjetiske tropper oppga byen, som de senere tok tilbake. Og den situasjonen vi står i nå, er den nye, store kalde krigen, der amerikanerne bare er en del. Mot oss står det kollektive Vesten. Men om det kollektive Vesten overlever denne krisen, er et åpent spørsmål. Et sammenbrudd i Vestens sikkerhetsordning vil være et like stort geopolitisk sjokk som Sovjetunionens sammenbrudd i 1991. Skjønt han er enig i at europeerne overlever vinteren.

På spørsmål fra programleder om ukrainsk er et språk, blir det uro blant debattantene: Nei, det er en dialekt, sier Sidorov. Ja, det er et språk, sier Drobnitskij. Hva da med dialekten i det russiske fylket Belgrad på Ukrainas nordgrense, spør Kedmi giftig: Er den også et språk? Mikhejev hever som vanlig blikket: Hvis dere fortsetter å krige på denne feilslåtte måten, så gi meg et år: Da får vi et nordrussisk, et vestrussisk, et østrussisk og et sørrussisk språk. Fedrelandet vil være borte.

Man føler seg nesten hjemme, i et land med en slik språkstrid i prime time. Og det ville unektelig tatt seg fint ut om Lom, Skjåk og Bræk erklærte seg som en selvstendig stat og forlangte letale våpen, Javeliner og Himars fra NATO og EU mens kommunestyrene turnerte europeiske parlamenter og Det Hvite Hus med tiggerstaven. Disse kommunene har antakelig en særpreget historie og definitivt en spesiell dialekt, sett fra min vestkant, men paralleller kan trekkes ut i infinit regress.

Aleksander Sosnowskij.

Språkstriden varer nesten en halvtime, før ordet går til Aleksander Sosnowskij, tysk jøde, psykiater og pressemann med sovjetisk opprinnelse og oppvekst i Kiev. Jeg hadde håpet, sier han, at vi ikke skulle ende opp med denne debatten, for den handler ikke om noen ting. Den fører ikke til noe godt, ikke til annet enn å sette noen opp mot andre. Jeg har dåpsattest på to språk. Ukrainsk er et vakkert og melodiøst språk, og den som sier noe annet har ikke forstått noe som helst. La oss snakke om krig, ikke om språkstrid. La alle snakke som de vil, det har ikke noe med nasjonalisme å gjøre.

Her protesterer Drobnitskij hissig, støttet av kollega Sidorov, men får svar på tiltale: Jeg bodde i Ukraina til jeg fylte tyve år. Det var der jeg gikk inn i det militære. Jeg vet alt om ukrainsk antisemittisme, jeg vet alt om ukrainsk nasjonalisme, så du kan la være å fortelle meg det. Jeg vil ikke delta i en slik diskusjon, den lukter nasjonalisme. Etter dette redegjør Sosnowskij om Tysklands begrensede evne og vilje til å levere krigsmidler til Ukraina, men dét forklares i mer detalj av siste taler.

Jakov Kedmi får siste ord i denne artikkelen, og var nest sist i debatten. Kedmi, som forfatteren har presentert på Steigan enno tidligere (Les: Fra den gale siden), er pensjonert israelsk generalløytnant, tankfører og etterretningssjef, den første sovjetiske jøde som fikk utreisetillatelse til Israel i 1969 ved å gjøre seg så vanskelig at kommunistene måtte kvitte seg med ham, blant annet etter sultestreik for åpen presse utenfor FN-bygningen i New York. Han er et mye brukt analytisk orakel i russisk radio og fjernsyn.

Oversettelsen er litt happy-go-lucky, tatt ned på øret fra russisk fjernsyn. Ved usikkerhet lar oversetteren tvilen komme Russland og Kedmi til gode. Det er vel kjent, i engere kretser, at oversetteren er en stor fan av Kedmis analyser av russisk historie, av øst/vest-forhold og den internasjonale situasjon, men ikke av konfliktene i Midt-Østen.

Kedmi (etter noen innledende betraktninger): Men så til det som foregår, la oss analysere litt i dybden. Dere vet antakelig ikke hva slags væpnede styrker Russland råder over. Vet dere at dere har 12 armeer? Vet dere at landet deres har en armé av angrepstanks, pluss enda et enormt tank-korps som også nesten utgjør en armé? Det er en enorm slagkraft i en slik armé, en slik armé er det ingen andre land i verden som har. Disse 12 armeene er utstyrt for å føre krig. Disse 12 armeene ble skapt, utstyrt og rustet for å motstå NATO. Enhver anrmé dannes for å nedkjempe den fiende som det kan bli aktuelt å føre krig mot. Og på tross av all kritikk og alle pretensjoner: Dere har jo et lusent forsvarsbudsjett, mindre enn 10 prosent av det amerikanske. Og på dette lusne budsjettet har det lykkes Russland å skape en storartet, strategisk slagkraft som overgår den amerikanske. Det har lykkes dere å skape nye våpensystemer som langt overgår nesten alt som finnes i verden, på disse lusne pengene. På tross av alt som har skjedd de siste tyve årene, på tross av hele raden av forsvarsministre dere har hatt disse årene, på tross av den korrupsjonen som var, og fortsatt er, for selv om den er redusert, så eksisterer den fortsatt. Å skape en slik hær med slike lusne penger, det er et mirakel!!

Vi hadde en gang en forsvarsminister (i Israel) som advarte: Vi må passe oss for å skape en hær med en stat! Hos dere i Russland stiller det seg annerledes. Dere har alltid bestrebet dere på å skape en hær i staten. Men staten måtte jo bygges opp [underforstått: for den var jo blitt borte i løpet av nittitallet]. Økonomien måtte bygges opp og stabiliseres. Industrien måtte utvikles. Og deres stat har jo vært fattig, det har manglet penger og dere står under et voldsomt sanksjonstrykk. Overfor all kritikk [som dere kommer med], og overfor alle velmente ønsker om at hæren til enhver tid skal være velutstyrt med absolutt alt, så må dere ta høyde for virkeligheten og realitetene. Var det overhodet tenkelig i den virkelige verden, utfra de realitetene, å skape et slikt forsvar på 22 år? Jeg tror ikke et eneste annet land i verden kunne klart det. Det må dere huske på når dere kritiserer og ytrer ønsker. 

Når det gjelder det som skjedde ved fronten nettopp: Svært få vet egentlig hva krig er, og hva smerte egentlig er. Enda færre har vært i strid, særlig på kommanderende poster, i en tank-bataljon eller i andre pansrede kjæretøy. Situasjonen er umenneskelig. Dere vet ingenting om det. Total uvisshet. Titalls meldinger i minuttet. Du må vurdere hver av dem. Du vet ikke hva som skjer med resten av styrken. Dynamikken er rasende. Spenningen er nerveslitende, enormt. En slik anspenthet foreligger ingensteds og aldri. Og ansvaret. For folk og utstyr. Det er helt utenkelig at det under slike forhold ikke begås feil. Jeg har sett slike feil, jeg har sett titalls slike feil. I alle våre slag ble slike feil begått. Glimrende offiserer begår dem. Hvordan skal du hindre det? Det er jo krig! Total uvisshet.

Døm ikke så strengt de offiserer og generaler som begår feil. Det er naturlig. De er folk, ikke automater. Det finnes ikke ideelle mennesker. Det finnes ikke ideelle militære, de er ikke datamaskiner. Han er en levende mann og han er utslitt, har ikke sovet på tre døgn. Han kan gjøre feil. Og når feilen oppdages, så må den rettes.

Og hva er det egentlig, som har skjedd ved fronten nå? På enkelte frontavsnitt hadde overkommandoen unnlatt å ta i betraktning at ukrainske tropper kunne få et overtak mannskapsmessig og i ildkraft. Man antok at de styrkene som sto på disse avsnittene var tilstrekkelige til å motstå fienden, i den overbevisning at det ikke forelå en reell trussel fra ukrainsk side.

Den beslutningen var en feiltakelse, ja – og hva så? Vi [i Israel] opplevde også det, mange ganger. Det lyktes ukrainske tropper på to-tre avsnitt å konsentrere større militær slagkraft enn dere hadde regnet med. Ukrainerne utnyttet sin [lokale] tallmessige og rustningsmessige overlegenhet til å bryte gjennom fronten. Og hva skulle overkommandoen gjøre med det? Der står det noen titalls soldater. For hvor mange timer hadde de ammunisjon til å fortsette slaget? Hva skulle de gjøre med de sårede? De hadde ingen mulighet, så hva skulle de gjøre? En time til, og så er det slutt. Derfor måtte troppene trekkes tilbake. Hinsides all heroisme og patriotisme er det en grense for hva folk kan tåle mot en overlegen fiende, når de ikke lengre vet hvor skuddene kommer fra. De regnet feil, fronten er lang.

At overkommandoen ikke i tide forutså at problemet kunne oppstå, og ikke i tide sørget for å ha mobile tank-avdelinger klar til å yte bistand på to-tre frontavsnitt, det er en feil. Overkommandoen kunne omgruppert tidligere, men den gjorde det ikke, fordi den undervurderte fienden og derfor manglet mannskap og utstyr. Det går ikke, vår styrke er for liten.

Men at avdelingene er for svake på slike frontavsnitt, det bestemmes ikke av hæren. Dét bestemmes av andre [underforstått: av den politiske ledelsen, president Putin og forsvarsminister Shoigu]. Så: Ikke bruk flere ressurser enn dere har! Og med det de hadde, gjorde de jobben slik den skal gjøres. Her blir det nødvendig med en revurdering [av hendelsesforløpet].

Ukrainske styrker brøt fronten på to-tre avsnitt. Og hva så? Hva er problemet når fienden bryter gjennom fronten i et slag? Problemet består ikke i at fienden bryter fronten. Problemet er at gjennom denne åpningen i fronten kan fienden sende inn nye avdelinger, nye divisjoner, og i så fall vil dere bli feid overende. Men så er saken den at Ukraina ikke har noen avdelinger eller divisjoner å sende gjennom den åpnede fronten.

Ukrainrne klarte [på grunn av vår taktiske feilberegning] å bryte fronten. Men de har ingen som kan følge dem gjennom. Feilberegningen var ikke den at Ukraina angivelig ikke kunne bryte gjennom akkurat her, men at et slikt gjennombrudd utfra et militærtaktisk synspunkt er betydningsløst. Du ofrer dine mannskaper, du bryter fronten, men hva så? Du har ingen å sende gjennom. Dette er jo helt uten militær betydning. Saken er at de konsentrerer en styrke, bryter fronten og sprer nyheten gjennom massemediene til hele verden [hvilket er hele hensikten]. Nettopp å gå til et slikt skritt, er nok for den ukrainske hærledelsen. Den er rede til å ofre sine soldater, tusenvis av soldater, men det gir ingen som helst militær fordel. På avisenes forsider er det en seier, ja, men ikke militært.

Ved Kherson brøt ukrainerne nylig fronten og rykket frem omtrent 10 kilometer ved å ofre sine soldater. De hadde ingen å sende etter, så de trakk seg tilbake igjen. Alt de hadde av soldater ble liggende igjen på slagmarken i forbindelse med at de brøt fronten.

Nesten det samme skjer nå i Kharkov-regionen. Kharkov er en annenrangs, tredjerangs front. Ukrainerne har ikke styrker å sende gjennom denne åpningen for å angripe den nordlige delen av de russiske styrkene i Donbass.

Det den russiske overkommandoen ikke tok i betraktning, var uansvarligheten i den ukrainske hærledelen. En feil? Ja. Jeg husker en gang, før Dommedagskrigen [Yom Kippur-krigen, den fjerde arabisk-israelske krigen i oktober 1973]. Vi skulle skrive diplomoppgave ved offiserskolen før uteksaminering, et år før krigen brøt ut. Oppgaven var å forutsi hvordan Egypt ville angripe. «De sender fallskjermjegere over Nilen», skrev jeg, «noen titalls bataljoner». Men kurslederen, som senere ledet divisjonsetteretningen i den krigen, sa: «Dét er ikke mulig». «Hvorfor ikke?», spurte jeg. Han svarte: «Du sender ikke inn fallskjermjegere medmindre du er sikker på at de blir fulgt av hæren innen 24 timer. Fallskjermjegernes utrustning holder bare for 24 timer. Hvis de ikke får følge av hæren, blir de tilintetgjort. Ingen hær i hele verden vil gjøre noe slikt». «Jo», svarte jeg: «Den egyptiske hæren vil gjøre akkurat det». Egypterne respekterer ikke sine egne soldater. Og etter et år gjorde egypterne akkurat det. Og fallskjermjegerne ble drept. De ble skutt eller kjørt ned av tanks. Kurslederen begikk den samme feilen som den russiske hærledelsen: «Etter taktikkens lover gjøres det ikke slik». Egypterne gjorde det slik fordi de ikke brød seg om soldatenes skjebne. Ukrainerne gjør det samme av samme grunn. «Du sender ikke soldater i kamp, hvis det ikke venter en militær fordel». Men ukrainerne gjør det. Russernes ledelse tok ikke ukrainernes uansvarlighet i betraktning, deres uansvarlighet overfor egne soldater, sin egen hær, trass i alt [det negative] de påstår om den russiske hæren.

Så det er ikke noe problem at ukrainerne brøt fronten. Frontavsnitt der fienden kan tenkes å få et overtak vil bli styrket, troppetallet vil bli økt, det blir sendt inn mobile stridsmidler som kan settes inn raskt på det ene eller andre frontavsnitt. Den russiske hæren samler seg til neste offensiv, som kommer snart, svært snart. Den blir svært forskjellig fra den som overkommandoen planla og utførte inntil for noen dager siden. Her venter det ukrainerne store overraskelser.

Så et ord om denne damen [den tyske forsvarsminister Lambrecht, som var nevnt tidligere i denne debatten]: Hun vet ingenting om Bundeswehr. Bundeswehr har ingen tanks! De kan raske sammen mindre enn 200 tanks hvis de bruker alle sine krefter på å gjøre dem kampklare. Flere har de ikke! Selv om de sender alt de har! La USA sende tanks, de har over tusen stykker. Tyskland har bare 300, hvorav bare 200 kan gjøres kampklare. Og man kan ikke bare sende tanks uten videre. Uten reservedeler, smøringsolje, mekanikere og tankførere. En tank kjemper én dag i et slag, deretter må den etterses og bringes i orden igjen. Ellers vil den verken kjøre eller skyte. Det er umulig for Tyskland å sende 200 tanks nå. Det krever tid, minst et halvt år, kanskje mer, med personell. Altså: Europa har ikke tanks, verken Frankrike, England eller Tyskland. Jeg vet hvor lang tid det tar å gå fra én tank til en annen.

Tanks har bare USA. USA vil nå utstyre to enorme hærer: Den polske og den ukrainske. De vil utstyre dem i løpet av noen år. Om fem år vil de ha klar en enorm tank-armé, rustet med de allernyeste tanks og andre pansrede kjøretøy, med det nyeste artilleri og hypermoderne luftskyts. Fraktet på amerikanske fly, av to grunner: Andre har ikke kapasitet, og det gir store penger til det amerikanske militær-industrielle kompleks.

Og vi må forstå hva Vesten nå streber etter. De land dere [russere] kjemper mot, har begrenset økonomisk potensial, begrensede menneskelige ressurser, og begrensninger i det militær-industrielle kompleks. Hele den amerikanske militærindustrien og all landets finansielle makt vil i Polen og Ukraina erstatte alt, utenom soldater, som USA trenger for den store krigen [mot Russland]. Bare soldater vil vi ikke sende. Vi tar polakker og ukrainere. Med dem skal vi skape kampdyktige divisjoner med hypermoderne våpen. Dette blir en enorm knyttneve mot Russland fra vest. Det gjør vi for å true Russland fra vest, og for å hindre Russland i å blande seg inn mens vi forbereder denne store amerikanske krigen.

Programleder: Hvor lang tid har vi på oss?

Kedmi: La meg svare slik: Hva er forskjellen mellom en spesialoperasjon og en krig? En spesialoperasjon kan du avslutte når det passer deg, det er en vanlig, enkel beslutning. En krig, derimot, avsluttes med kapitulasjon. Krigens mål er å knuse fiendens hær, tilintetgjøre motstanderens stridsevne, om ikke for et århundre, så i det minste for noen tiår. En spesialoperasjon har en begrenset målsetning.

Programleder: Hvor lang tid har vi før USA har etablert disse to divisjonene?

Kedmi: Amerikanerne sier selv at de ønsker å etablere dem i løpet av 5 år. Og hvor lang tid de faktisk har, bestemmes ikke av dem, men av den russiske overkommandoen og den militære ledelsen som skal gjøre jobben.

Ledelsen må enten stille seg det mål å knuse og tilintetgjøre den ukrainske hæren, slik at det aldri mer kommer en trussel mot Russland fra Ukraina, eller å finne en midlertidig løsning. En midlertidig løsning krever en spesialoperasjon. Å tilintetgjøre fienden krever en krig.


Kan vi lære noe av denne oppbyggelige debatten?

Forfatterens kommentar:

Man ville vente at deltakerne i et slikt propagandaprogram var enige med hverandre, og enige i den politikken Russland fører. Men deltakerne viser seg å være rykende uenige seg imellom, på grensen til håndgemeng, og feller alle helt forskjellige, men strenge dommer over statens politikk, nå og i foregående tiår. Hvis Putin virkelig har planlagt denne sendingen, med dens mange lag av motstridende narrativer, som en intellektuell og dynamisk kinesisk eske, må han i sannhet være en mester i 3D-sjakk. Det er knapt forståelig og derfor lite trolig. Mangfoldet blir mye lettere å forstå om vi i stedet antar at deltakerne rett og slett sier sin egen mening, hvilket motsier det vestlige narrativet, som kanskje er litt narraktig.

På forskjellige måter viser alle deltakerne tegn på savn etter Sovjetunionen. Et slikt savn kan spores tilbake ærlige sovjet-marxister som trodde på ideen, til dem som hadde fordeler av det det korrupte systemet og skodde seg på det, til dem som har mistet tryggheten, de enkle sannhetene og det sosiale sikkerhetsnettet i systemet, i all dets grå og banale hellige alminnelighet, til dem som savner sine 27 millioner foreldre, besteforeldre og oldeforeldre, som mot alle odds reddet staten, og til dem som savner den fredelige sameksistens mellom unionens mange folkeslag. Kanskje er det egentlig det tapte paradis de savner, fedrelandet som ble ofret for våre løgnaktige løfter om demokrati og marked, synonymer for dem, fedrelandet som de fanatisk forsvarer mot den euroamerikanske milliarden de historisk utgår fra og ekskluderes av. Det er lett for tyskere å ta avstand fra Hitler. Han tapte jo krigen og brakte skam over dem. Det er betydelig vanskeligere for russere helt å ta avstand fra Stalin, som reddet ikke bare dem, men også oss fra nazismen. Stalins stjerne er stigende i Russland.

Og hvordan kan det ha seg at debattantene kritiserer staten, men ikke Putin? Det kan ikke være frykt, for ingen rettsforfølges i dag for å huse gale meninger, medmindre de direkte motarbeider statens fundamentale interesser og nødvendige selvforsvar. Jeg tror nesten alle russere innerst inne, også Nadezhdin, som på sin måte også er patriot, ser Putin som en tragisk helt av antikke dimensjoner. Krisen i Ukraina er det endelige nederlaget for en hjørnesten i Putins prosjekt, nemlig en felles og gjensidig, udelelig sikkerhetsordning for Russland, Europa og USA. Han strittet imot Vestens provokasjoner og aggresjon så lenge det overhodet var mulig. Helt frem til hans opptreden på Valdai-konferansen i oktober 2021 og hans fredsultimatum før jul samme år, helt til det endelig ble klart at fienden ville angripe gjennom Ukraina. Putin ble motstrebende halt inn i en krig han hadde satset alt på å forhindre, gjennom 22 år. Nesten alle i Russland ser, føler eller forstår denne tragedien. Som jeg selv formulerte det 02.03.2008 i en artikkel Dagsavisen refuserte: «Vladimir Putin er den ubestridt største statsmann i det tjueførste århundrets første tiår». 80 prosent av russere vil si at tesen også gjelder for andre og tredje tiår. 

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.