oss 100 kroner!
Av Dr. philos. Knut Erik Aagaard, 21.09.2022
Sannhetens øyeblikk inntraff med et slag i dag morges (21. september 2022) med erklæringene fra Russlands øverstkommanderende Vladimir Putin og forsvarsminister Sergej Shoigu. Det blir gjennomført delmobilisering i Russland. Det innkalles tre hundre tusen – 300 000 – soldater til forsvar av Russland i Øst-Ukraina, og for å nå målene satt 24.02.22 for den militære spesialoperasjonen: Frigjøring av Donetsk og Lugansk, og demilitarisering og denazifisering av Ukraina.
Jeg gjenoppfrisker minnet: Våren 2014, etter det vestlig-initierte kuppet i Kiev 21.02.14, disponerte de ukrainske væpnede styrker seks tusen kampklare soldater – sier og skriver 6000. Kilde: Ukrainas beskjemmede forsvarsminister i Rada`en, direktesendt på fjernsyn. Jeg så det selv. Ikke så mye å motstå hele Russland med. Krigsmidlene (våpnene) var i hovedsak solgt på svartebørsen, eller som skrapjern, for Ukraina hadde siden 1991 vært styrt av et korrupt mafiaoligarki, med alt annet enn landets interesser for øye.
Men Kiev startet likevel i mai 2014 sin ATO, den antiterroristiske operasjonen mot Donetsk, Lugansk og Krim, mot de delene av Ukraina som det vestlige statskuppet ikke i tide nådde frem til, mot de såkalte separatistene, som snarere burde kalles legitimister for å ha motsatt seg det vestlige kuppet i Kiev.
Russerne benyttet ikke da anledningen til å okkupere Ukraina, som de godt kunne gjort, fordi det (da) ville forverret den internasjonale situasjonen og økt faren for verdenskrig. Etter åtte år er den faren likevel økt. For på åtte år er det ukrainske forsvaret, med alle reserver, økt fra 6000 til 1,3 millioner mann (min vurdering – tallene varierer med kildene), og hæren er forsynt med enorme mengder letale (dødelige) kvalitetsvåpen og instruktører av oss i NATO og Europa. Vi mottar også tusenvis av ukrainske soldater og offiserer til kvalitetsopplæring etter NATO-standard.
Mens Russland satt nesten helt stille, gjennomførte Kiev mislykkede offensiver mot Øst-Ukraina sensommeren 2014 og midtvinters 2015, som førte til våpenstillstandsavtalene Minsk I og Minsk II mellom Kiev og Donbass, den siste garantert av Frankrike og Tyskland, og sandpåstrødd av FN, hvorved den ble del av gjeldende folkerett.
Men Kiev oppfylte ikke Minsk-avtalene. Kiev har tvertimot ført folkerettsstridig krig mot separatistene hver dag i åtte år, fortrinnsvis og hovedsakelig ved å bombe boligstrøk og sivil infrastruktur i Donbass, et tettbefolket russisktalende industriområde med millionbyer og 4-6 millioner innbyggere, ettersom man ser det. Bare i forgårs (19.09.22) ble 13 sivile drept av en bombe, hvorav to barn, og 16 såret i en sentral gate i Donetsk, langt fra alle militære mål. I åtte år har Vesten furnert Ukraina med penger, opplæring og våpen av høy kvalitet. I åtte år har Ukraina selv innrullert de mange ny-nazistiske bataljonene i hæren, de har mobilisert et enormt heimevern (territorialforsvaret), de har en forvokst nasjonalgarde og store flokker av frivillige fremmedkrigere. Dessuten er de i ferd med å fullføre femte runde av alminnelig mobilisering av alle menn mellom 18 og 60 år.
Mot denne formidable styrken på 1,3 millioner mann satt ved juletider 2021 ca. 100.000 russiske soldater stille i sine faste forlegninger, noen mil fra grensen, hvor de hadde vært forlagt de siste åtte årene, og sikkert før det, også. Russland rustet altså ikke opp sine styrker langs grensen, og truet altså ingen, slik vi fikk høre hver dag hele høsten 2021 fra vestlige medier, inkludert regimetro norsk radio, fjernsyn og presse. Som Dagbladet skriver over hele forsiden i dag 21.09: «Ekspert tror Putin kan bli presset til å gi opp». En ekspert er som kjent én som er veldig langt hjemmefra.
Men russerne så hvor det bar. Før jul 2021 stilte Russland NATO og EU et fredsultimatum: Ukraina som nøytralt og garantert blokkuavhengig, og gjensidig tilbaketrekning av vestlige og østlige offensive våpen til de linjer der de sto i 1997.
Et godt forslag, som ble møtt med hån og harme av våre demokratiske og fredselskende ledere, og av en samlet fri presse. Men også etter dette satt russerne helt stille, helt til det ble klart at Kiev ikke bare offisielt forkastet Minsk-avtalen, men også forberedte et massivt lynangrep 08.03.22 på Donbass, rett for nesen på russerne.
Men Kiev, eller regimets oppdragsgivere i Europa og NATO, hadde forregnet seg. Putin ble tvunget til – sterkt mot sitt ønske – å oppgi en 22 år gammel bærebjelke i russisk utenrikspolitikk: Målet om en felles sikkerhetsordning mellom Europa, Amerika og Russland. Et endelig nederlag for Putins utenrikspolitikk gjennom 22 år, som han i årevis har fått mye pepper for – i Russland.
Russland gikk på grunn av det forestående ukrainske angrepet til anerkjennelse av folkerepublikkene Donetsk og Lugansk 19.02.22 og innledet en militær spesialoperasjon 24.02.22. Det understrekes offisielt at spesialoperasjonen går etter planen – langsomt og metodisk – med innsats av minimale russiske styrker og en del våpen, sammen med folkerepublikkenes egne styrker, som hittil hovedsakelig har måttet bære den mannskapsmessige byrden alene, mot en tallmessig totalt overlegen ukrainsk styrke, etterhvert ledet, utstyrt og i store trekk kommandert av USA og Europa.
I mars ble det innledet forhandlinger mellom Kiev og Moskva, i Hviterussland og Istanbul. En avtale om våpenhvile og nøytral status for et rest-Ukraina ble nådd, men Europa og NATO satte foten ned: Ingen våpenhvile, krigens skal vinnes på slagmarken, og nærmest føres til siste ukrainer. Siden har Kiev kjempet videre, under fremmed ledelse og med andres våpen og penger, men med egne tvangsmobiliserte soldater, som mates inn i artilleriduellene med uhyrlige tap. Det russiske forsvaret anslår at Ukrainas regulære hær er omtrent halvert på grunn av mannefall.
På tross av noen mindre militært ubetydelige, humanitært katastrofale taktiske tilbakeslag (Kharkov-regionen i dagene frem til 12.09.22), er noen av spesialoperasjonens viktigste mål nå oppnådd (destruksjon av Ukrainas egne stridsmidler og total svekkelse av Ukrainas egen kommandostruktur og økonomi). Men krigen er nå ledet og forsynt med våpen av Europa og NATO, i det som er blitt USAs kamp mot staten Russland, den som FN ble skapt for å hindre i 1945. Dét krever skarpere lut.
For nå er det slutt på tålmodigheten. Russland mobiliserer 300.000 soldater, fortrinnsvis med kamperfaring, alle med spesialferdigheter nyttige for akkurat denne striden, alle med lønn og sosial sikkerhet som profesjonelle soldater. Ingen vernepliktige i førstegangstjeneste, ingen reservister uten relevant erfaring. Det mobiliseres litt over én prosent av den russiske hæren, som i tillegg til de stående styrker har mobiliserbare reservister i et antall av 25 millioner mann, og et våpenarsenal som Europa og USA av egeninteresse bør passe seg for. Samtidig settes russisk våpenindustri og våpenfinans under press, med pisk og gulrot. Her skal det produseres våpen til forsvar av fedrelandet.
De nødvendige vedtak klubbes gjennom i Dumaen, Senatet, Det nasjonale sikkerhetsrådet og Føderasjonsrådet, stort sett enstemmig. Slik det skjedde da Krim etter søknad i ekspressfart ble akseptert som en fullverdig del av Russland 18. mars 2014. Kommunistene stemmer sammen med liberaldemokratene (det lokale Fremskrittspartiet). Nasjonal sikkerhet trumfer høyre/venstre-aksen.
Fra 23. til 27.09.22 blir det holdt folkeavstemninger i de frigjorte områdene av Donetsk, Lugansk, og fylkene Kherson og Zaparozhie om tilslutning til Den russiske føderasjon, hvor de vil bli mottatt med applaus, visstnok 1. oktober, altså om en uke. Folkeavstemningene gjøres neppe for å lure operasjonen inn under (den rimelig morkne) folkeretten, for den vil ikke bli godkjent av FN. De avholdes for å vise tenkende mennesker (utenom den gyldne milliarden i Europa og USA) hvor det politiske tyngdepunktet ligger i de frigjorte områdene. For etter morallæren, som i motsetning til folkeretten tar utgangspunkt i moralske aksiomer, er disse folkeavstemningene helt i orden.
Med en tilslutning til Russland er Ukraina-krisen inne i en helt ny fase, militært og først og fremst moralsk. Slitne tropper fra Donetsk og Lugansk kan med avløsning endelig få hvile ut etter åtte års tjeneste. Donbass kan håpe at det blir slutt på åtte års terrorbombing av sivile. Russland kan vurdere å ramme iallfall deler av Ukrainas infrastruktur, de deler som er av særlig militær betydning. Amerikanerne tar jo alltid ut sivil infrastruktur i de landene de frigjør, så nytt er det ikke. Men kanskje viktigst er det at svære deler av Ukrainas befolkning kan øyne muligheten av å få leve i en sosialstat med alle rettigheter, arbeid for alle, billig gass, strøm og bensin, uten tvang og terror, fritt å snakke sitt eget språk og ikke lenger frykte dyriske represalier fra ny-nazistiske stormtropper.
Den israelske analytikeren Jakov Kedmi, hyppig gjest i russiske debattprogrammer sier i går at denne spesialoperasjonen har tre faser. Den første var å sikre Donbass (Donetsk og Lugansk) mot et lynangrep fra Kiev, med anerkjennelse av folkerepublikkene der, og noe militær hjelp, godt artilleri, etterretning, luftstøtte og humanitær avlastning. Den oppgaven er langt på vei løst, men Kiev fortsetter å skyte.
Fase to handlet om å nedkjempe den ukrainske hærens krigsmidler og kampevne. Den fasen er også på det nærmeste fullført i og med at Ukraina ikke lenger har egne våpen å kjempe med, og så tidlig som i mars var villig til å inngå våpenhvile, på hovedsakelig russiske betingelser (som selvstendig stat under nøytralitet, blokkuavhengighet og avståelse av Donbass).
Men pinen forlenges fordi USA og Europa pumper våpen og penger inn i Ukraina, som kunstig åndedrett. Det er Vestens forsendelser av penger og våpen som nødvendiggjør en fase tre av spesialoperasjonen.
Denne fase tre gjør frontlinjen til Russlands vestgrense. Russland kan ikke, sier Kedmi, verken juridisk eller moralsk (i forhold til den russiske opinion) tillate ukrainsk terrorbombing av russiske byer i områder som fra oktober vil være russiske.
Hvis Ukraina likevel fortsetter sin aggresjon med lånte våpen og penger, sier han, vil vi nærme oss et punkt der Russland kan bli nødt til å erklære Ukraina krig. En krigserklæring vil gi Russland mye friere hender militært, men også friste Europa og USA til å erklære Russland krig. Kedmi legger også til at Europa og USA i de kommende 6-12 månder ikke har stort mer våpen å avse, medmindre de tar sjansen på å forsyne Ukraina med langtrekkende raketter.
Kom sannhetens øyeblikk som en bombe? Jeg vet ikke. Hør hva Jakov Kedmi uttalte i en russisk fjernsynsdebatt for en drøy uke siden (12.09.22), sitert på Steigan enno 16.09.22 (La oss analysere i dybden!):
Den russiske hæren samler seg [nå] til neste offensiv, som kommer snart, svært snart. Den blir svært forskjellig fra den som overkommandoen planla og utførte inntil for noen dager siden. Her venter det ukrainerne store overraskelser.
Man kan spørre seg om Jakov Kedmi kommer så hyppig til Moskva bare for å delta i godt betalte fjernsynsdebatter, eller om det også er andre som venter på ham. Jeg har mine tanker om det, men jeg vil ikke dele dem med noen.
