Hva handlet koronakrisa egentlig om?

0
Foto: Shutterstock

Utløser ei global gjeldskrise på flere billioner dollar.

Av Colin Todhunter.

IMF og Verdensbanken har i flere tiår presset fram en politisk agenda basert på kutt i offentlige tjenester, økning i skatter betalt av de fattigste og grep for å undergrave arbeidstakerrettigheter og beskyttelse.

IMFs «strukturelle tilpasningspolitikk» har ført til at 52 % av afrikanerne mangler tilgang til helsetjenester og at 83 % ikke har noe sikkerhetsnett å falle tilbake på hvis de mister jobben eller blir syke. Selv IMF har vist at nyliberal politikk gir næring til fattigdom og ulikhet .

I 2021 viste en Oxfam-gjennomgang av IMFs COVID-19-lån at 33 afrikanske land ble oppfordret til å føre innstramningspolitikk. Verdens fattigste land skal betale 43 milliarder dollar i gjeldsnedbetaling i 2022, som ellers kunne ha dekket kostnadene ved matimporten deres.

Oxfam og Development Finance International (DFI) har også avslørt at 43 av 55 medlemsland i Den afrikanske union står overfor kutt i offentlige utgifter på til sammen 183 milliarder dollar i løpet av de neste fem årene.

Det vi ser er en de facto privatisering av staten ettersom regjeringer kapitulerer for behovene til vestlige finansinstitusjoner.

Dessuten er disse gjeldene stort sett dollardenominert, noe som bidrar til å styrke den amerikanske dollaren og USAs innflytelse over land.

Det reiser spørsmålet: hva handlet COVID egentlig om?

Millioner har stilt det spørsmålet siden nedstengninger og restriksjoner begynte tidlig i 2020. Hvis det virkelig handlet om folkehelse, hvorfor legge ned hoveddelen av helsetjenester og den globale økonomien vel vitende om hva de massive helse-, økonomiske og gjeldsmessige konsekvensene ville være?

Hvorfor sette i gang en propagandakampanje i militær stil for å sensurere verdenskjente forskere og terrorisere hele befolkninger og bruke politiets fulle kraft og brutalitet for å sikre etterlevelse?

Disse handlingene var helt uforholdsmessige til enhver risiko for folkehelsen, spesielt når man vurderer måten ‘COVID-dødsdefinisjoner’ og data ofte ble bearbeidet på og hvordan PCR-tester ble misbrukt for å skremme populasjoner til underkastelse.

Prof  Fabio Vighi fra Cardiff University antyder at vi burde ha vært mistenksomme fra starten av da de vanligvis «skruppelløse regjerende elitene» frøs den globale økonomien i møte med et patogen som nesten utelukkende retter seg mot de uproduktive (over 80-tallet).

COVID var en kapitalismekrise som ble forkledt som en folkehelsenødsituasjon.

Kapitalisme  

Kapitalismen må fortsette å ekspandere inn i eller skape nye markeder for å sikre akkumulering av kapital for å oppveie tendensen til at den generelle profitraten faller. Kapitalisten trenger å akkumulere kapital (rikdom) for å kunne reinvestere den og oppnå mer profitt. Ved å legge press på arbeidernes lønn, henter kapitalisten ut tilstrekkelig merverdi til å kunne gjøre dette.

Men når kapitalisten ikke er i stand til å reinvestere tilstrekkelig (på grunn av synkende etterspørsel etter råvarer, mangel på investeringsmuligheter og markeder osv.), akkumuleres rikdom (kapital) over, vil den akkumulerte kapitalen bli devaluert og systemet går i krise. For å unngå krise krever kapitalismen konstant vekst, markeder og tilstrekkelig etterspørsel.

I følge forfatteren  Ted Reese har den kapitalistiske profittraten falt ned fra anslagsvis 43 % på 1870-tallet til 17 % på 2000-tallet. Selv om lønninger og selskapsskatter har blitt kuttet, ble utnyttelsen av arbeidskraft i økende grad utilstrekkelig til å møte kravene til kapitalakkumulering.

Ved slutten av 2019 kunne mange selskaper ikke generere tilstrekkelig fortjeneste. Fallende omsetning, begrensede kontantstrømmer og svært belånte balanser var utbredt.

Den økonomiske veksten ble svekket i oppkjøringen til det massive  børskrakket  i februar 2020, som så trillioner flere pumpet inn i systemet i dekke av «COVID-lettelse».

For å avverge krisa fram til det tidspunktet, hadde forskjellige taktikker blitt brukt.

Kredittmarkedene ble utvidet og personlig gjeld økt for å opprettholde forbrukernes etterspørsel ettersom arbeidernes lønn ble presset nedover. Finansiell deregulering ble gjennomført og spekulativ kapital fikk utnytte nye områder og investeringsmuligheter. Samtidig bidro tilbakekjøp av aksjer, studentgjeldsøkonomien, kvantitative lettelser og massive redningsoperasjoner for store bedrifter og subsidier og en utvidelse av militarismen for å opprettholde økonomisk vekst.

Det var også en opptrapping av en imperialistisk strategi som har sett at lokale produksjonssystemer ble fortrengt av globale selskaper og stater presset til å trekke seg tilbake fra områder med økonomisk aktivitet, slik at transnasjonale aktører kan okkupere den plassen som er åpen.

Mens disse strategiene ga spekulative bobler og førte til en overevaluering av eiendeler og økte både personlig og offentlig gjeld, bidro de til å fortsette å sikre levedyktig fortjeneste og avkastning på investeringene.

Men i 2019 advarte tidligere guvernør i Bank of England Mervyn King  at verden gikk i søvne mot en ny økonomisk og finansiell krise som ville få ødeleggende konsekvenser. Han hevdet at den globale økonomien satt fast i en lavvekstfelle og at oppgangen etter krisa i 2008 var svakere enn etter den store depresjonen.

King konkluderte med at det var på tide at Federal Reserve og andre sentralbanker begynte samtaler bak lukkede dører med politikere.

Det var nettopp det som skjedde da nøkkelaktører, inkludert BlackRock, verdens mektigste investeringsfond, gikk sammen for å utarbeide en strategi framover. Dette skjedde i forkant av COVID.

Les: I 2019 la BlackRock fram planen for den kommende krisa: – En finansiell operasjon uten sidestykke

Bortsett fra å forsterke fattigere lands avhengighet av vestlig kapital, sier Fabio Vighi at nedstengninger og den globale suspensjonen av økonomiske transaksjoner tillot US Fed å oversvømme de skrantende finansmarkedene (under dekke av COVID) med nytrykte penger samtidig som den stengte realøkonomien. for å unngå hyperinflasjon. Lockdowns suspenderte forretningstransaksjoner, noe som tappet etterspørselen etter kreditt og stoppet spredninga av krisa.

COVID ga dekning for en redningspakke på flere billioner dollar for den kapitalistiske økonomien som var i nedsmelting før COVID. Til tross for et tiår eller mer med «kvantitative lettelser», kom denne nye redningspakken i form av billioner av dollar som ble pumpet inn i finansmarkedene av den amerikanske sentralbanken (i månedene før mars 2020) og påfølgende «COVID-lettelse».

IMF, Verdensbanken og globale ledere visste godt hva innvirkningen på verdens fattige ville være av å stenge verdensøkonomien gjennom covid-relaterte nedstengninger.

Likevel godkjente de det, og det er nå  utsikter til  at mer enn en kvart milliard flere mennesker over hele verden vil falle ned i ekstrem fattigdom bare i 2022.

I april 2020 uttalte Wall Street Journal at IMF og Verdensbanken sto overfor en flom av bistandsforespørsler fra mange fattigere land som søkte redningsaksjoner og lån fra finansinstitusjoner med 1,2 billioner dollar å låne ut.

I tillegg til å bidra til å starte det finansielle systemet på nytt, har nedleggelsen av den globale økonomien bevisst forsterket fattigere lands avhengighet av vestlige globale konglomerater og økonomiske interesser.

Nedstengninger bidro også til å akselerere restruktureringen av kapitalismen som innebærer at mindre bedrifter blir drevet til konkurs eller kjøpt opp av monopoler og globale kjeder, og dermed har man sikret fortsatt levedyktig fortjeneste for Big Tech, digitale giganter for betalingssystemer og globale nettselskaper som Meta og Amazon og utryddelse av millioner av arbeidsplasser.

Selv om virkningene av konflikten i Ukraina ikke kan fornektes, med den globale økonomien nå åpen igjen, øker inflasjonen og forårsaker ei «levekostnadskrise». Med en gjeldsrammet økonomi er det begrenset rom for stigende renter for å kontrollere inflasjonen.

Men denne krisa er ikke uunngåelig: den nåværende inflasjonen skyldes ikke bare likviditeten som tilføres det finansielle systemet, men blir også drevet av spekulasjoner i matvaremarkeder og bedrifters grådighet ettersom energi- og matselskaper fortsetter å hente inn store fortjenester på bekostning av vanlige mennesker.

Motstand  

Imidlertid er motstand fruktbar.

Bortsett fra de mange anti-restriksjons-/frihetsmøtene under COVID, ser vi nå en sterkere fagforeningaktivisme komme til syne – i hvert fall i Storbritannia – ledet av ledere som Mick Lynch, generalsekretær i National Union of Rail, Maritime and Transport Workers (RMT), som vet hvordan de kan appellere til offentligheten og ta del i den utbredt harmen mot skyhøye levekostnader.

Lærere, helsearbeidere og andre kunne følge RMT til å ta streikeaksjoner.

Lynch sier at millioner av mennesker i Storbritannia står overfor lavere levestandard og fjerning av tjenestepensjoner. Han legger til:

«COVID har vært et røykteppe for de rike og mektige i dette landet for å presse ned lønningene så langt de kan.»

Akkurat som et tiår med pålagte «innstramninger» ble brukt for å oppnå lignende resultater i forkant av COVID.

Fagbevegelsen bør nå innta en ledende rolle i å motstå angrepet på levestandarden og ytterligere forsøk på å nedbryte statlig velferd og privatisere det som gjenstår.

Strategien for å fullstendig demontere og privatisere helse- og velferdstjenester virker stadig mer sannsynlig gitt behovet for å tøyle (COVID-relatert) offentlig gjeld og trenden mot AI, arbeidsplassautomasjon og arbeidsløshet.

Dette er en reell bekymring fordi, etter kapitalismens logikk, er arbeid en betingelse for arbeiderklassenes eksistens. Så hvis en massearbeidsstyrke ikke lenger anses som nødvendig, er det ikke behov for masseutdanning, velferd og helsetjenester og systemer som tradisjonelt har tjent til å reprodusere og opprettholde arbeidskraft som kapitalistisk økonomisk aktivitet har krevd.

I 2019 anklaget Philip Alston , FNs rapportør for ekstrem fattigdom,  britiske statsministre  for den «systematiske utarminga av en betydelig del av den britiske befolkninga» i tiåret etter finanskrakket i 2008.

Alston uttalte:

«Som Thomas Hobbes observerte for lenge siden, dømmer en slik tilnærming de minst begunstigede til liv som er ‘ensomme, fattige, ekle, brutale og korte’. Ettersom den britiske samfunnskontrakten sakte fordamper, risikerer Hobbes’ spådom å bli den nye virkeligheten.»

Post-COVID har Alstons ord fått enda mer vekt.


Colin Todhunter spesialiserer seg på utvikling, mat og landbruk. Han er forskningsstipendiat ved Center for Research on Globalization (CRG) i Montreal.

Artikler av Colin Todhunter, se her.

Forrige artikkelKronprins Haakon vil «redesigne verden» etter malen til World Economic Forum
Neste artikkelUkrainske nasjonalister har lang historie med antisemittisme som Sovjetunionen prøvde å bekjempe
Colin Todhunter spesialiserer seg på utvikling, mat og landbruk og er forskningsassistent ved Centre for Research on Globalization i Montreal. han har gitt ut e-boka  «Food, Dependency and Dispossession: Cultivating Resistance»