oss 100 kroner!
Ja!
Av Trond Andresen, dr. philos i kybernetikk
Skal man nå fram med et krav er det viktig å finne sprekker i den barrieren som en motvillig regjering har reist. Man bør peke på hva som er mulig å gjøre her og nå. Dermed kan alle se at det «bare» står på manglende politisk vilje og mot hos makthaverne. Dette styrker motstanden.
Magasinfylling og forsyningssikkerhet
EØS-loven del II omhandler det frie varebytte, der artikkel 25 b) faktisk hjemler eksportbegrensninger i ekstreme situasjoner:
… En alvorlig mangel på eller fare for alvorlig mangel på en vare som har avgjørende betydning for den eksporterende avtalepart, og når de situasjoner som er nevnt ovenfor, fører til eller sannsynligvis vil føre til betydelige vanskeligheter for den eksporterende avtalepart, kan denne avtalepart treffe egnede tiltak i samsvar med de fremgangsmåter som er fastsatt i artikkel 113.
Artikkel 113 instruerer videre om at det er en viss varslingstid før man kan gjennomføre tiltakene og at man må drøfte disse med motparten, naturligvis slik at de ikke kommer helt overaskende på andre land man handler med. Men kun fare for en alvorlig kommende mangel på en viktig vare, er nok til at et land kan gjøre tiltak som hindrer eksport.
Med UK er det derimot ingen passus om forsyningssikkerhet. Bare prisen og tekniske begrensninger på kablene skal regulere handelen. Men da er det bare for strømprodusentene i de kriseramma områdene i Sør-Norge å sette prisen så høyt at knapt noen utlendinger vil kjøpe. Dette begrenser eksport. Og dette kan ikke hindres ifølge avtaler med UK – eller EU. Strømprodusentene i Norge er i all hovedsak offentlig eide, og må lytte til hva eierne og regjering sier. Hvis de – NB – snakker tydelig til dem.
(Det morsomme er at man da møter EU og UK med deres egen markeds-bibel – strømprodusentene i Norge vurderer suverent hva de vil selge strømmen for i dag, sammenligna med hva de «tror» de kan få for den hvis de venter til vinteren. Markedet rår. Hurra.)
Forutsetningene for en slik strategi
Men en slik høypris-strategi må forutsette at den norske regjering kompenserer 100% av strømregninga til alle norske abonnenter slik at regninga for den enkelte er bygget på max. 50 øre pr. kWt.
Alle strømkunder i Norge (husholdninger, borettslag, bønder, all annen næringsvirksomhet og industri) betaler da samtlige kWt de bruker etter følgende oppskrift:
Leverandøren beregner og oppgir gjennomsnittsprisen pr. kWt som de kjøpte fra Nord Pool i siste måned. La oss – for eksemplets skyld – si at den var 400 øre. La oss si at Stortinget har satt en makspris på 50 øre. Strømleverandøren lager en omregningsfaktor for den måneden,
50/400 = 1/8
Denne ganges så med den egentlige regninga. La oss si at den egentlige regninga er 8.000 NOK. Kunden betaler da bare 1/8 x 8.000 = 1.000 NOK.
Men trioen strømleverandører/nettselskaper/kraftprodusenter slipper ikke så lett unna. Disse pålegges ekstra skatt for å kompensere for statens økende utgifter som følger av avslaget til strømkundene – etter en fordelingsnøkkel basert på en vurdering staten gjør av den økonomiske styrken til denne trioen. Dette innkreves i ettertid, slik at man kan få vurdert beskatningsmengde og fordeling.
(Når det er sagt: en slik ekstraskatt trengs kanskje ikke en gang, fordi staten har eventyrlige ekstrainntekter av strømmen som selges, ifølge en fersk beregning publisert i VG.)
Det statlige bufferfondet settes i drift umiddelbart for å kunne realisere minsteprisen til kundene. Det burde også innebære etterbetaling fra perioden oktober-desember i fjor, så lenge kWt-prisen fra Nord Pool lå over 50 øre.
Ikke bare strømkundene, men kanskje også de minst uintelligente politikere, burde kunne forstå dette forslaget.
Og om politikerne forstår det og likevel ikke vil ta det seriøst, vil de stå enda mer avslørt overfor et publikum hvor forbannelsen er sterk, og stadig økende.
