oss 150 kroner!
Laagendalsposten viser oss nå de brutale bildene fra det som før var et ørretparadis, men som nå ligner et månelandskap.
En 16,5 kilos kjempeørret er i dag et fjernt minne.
Men mens lokalbefolkningen fortviler over død fisk og tørrlagte gyteplasser, må vi snart tørre å stille spørsmålet avisen ikke stiller:
Hvem er det som egentlig holder i krana?
Svaret finnes ikke i kommunestyret, men i koblingen mellom EØS-avtalen, Energipakkene/ACER og EUs klimapolitikk.
Gjennom EØS er våre vannmagasiner forvandlet fra nasjonal infrastruktur til en vare på EUs indre marked.
Når prisene i Tyskland og England skyter i været fordi det er vindstille, dikterer markedsmekanismene at vi skal tappe våre magasiner for eksport.
Fisken i Lågen dør ikke av tørke, den dør av prissmitte.
EUs klimapolitikk krever at Norge skal være «Europas grønne batteri».
For at EU skal nå sine utslippsmål, ofres det norske naturmangfoldet. Våre elver blir regulert i stykker for å balansere uforutsigbar vindkraft i Europa.
I Brussel regnes dette som «bærekraftig», men for de som ser bunnen av Lågen, er det ren naturrasering.
Under EØS-reglene og energimarkedspakkene er kraftselskapene forpliktet til å operere kommersielt.
Hensynet til en 16 kilos ørret eller lokalmiljøet taper hver eneste gang mot algoritmer som søker maksimal profitt på den europeiske energibørsen.
Det vi ser i Lågen er den juridiske underkastelsen i praksis.
Vi har gitt fra oss råderetten over vannet vårt.
Hvis vi skal redde det som er igjen av norsk natur og fiske, må vi slutte å tro at dette er «lokal uflaks».
Det er resultatet av en villet politikk der norske naturressurser er redusert til en salgsvare for et europeisk sentralstyre.
Skal ørreten få svømme igjen, må vi ta kontrollen over vannet tilbake fra Brussel.
Månelandskapet i Lågen er bare «fremvisningen» av en politikk som nå rulles ut over hele Norge.
Vi ofrer det lokale naturmangfoldet (ørret, laks og biologisk liv) på alteret til det europeiske energimarkedet.
Siri Hermo
