oss 100 kroner!
Økende energipriser kan føre til massefattigdom i EU, sa professor ved Universitetet i Liege i Belgia Damien Ernst til det franske nyhetsnettstedet Atlantico 30. august 2022. Han advarte om at det ikke er noe som tyder på at situasjonen vil bedre seg etter denne vinteren.
Ifølge ham forventes «den perfekte stormen» som har dannet seg i energimarkedene å ha en stor økonomisk innvirkning på husholdninger og bedrifter.
Ernst anslo at i Belgia vil husholdninger i gjennomsnitt betale €10.000 (100.000 kroner) i året for strøm og oppvarming.
Energikrisa vil være langt verre enn finanskrisa i 2008 og oljesjokkene på 1970-tallet, sa han og la til: «Dette vil få økonomiske konsekvenser, spesielt for kjøpekrafta, og føre til store økonomiske begrensninger.» Med et slikt hopp i energiprisene, «vil det være umulig å kontrollere inflasjonen,» advarte Ernst.
Atlantico spurte: Er disse prisene uunngåelige? Eller er det fortsatt prognoser? Med disse prisene på energi og elektrisitet spesielt, hvilke konsekvenser kan vi forvente?
Damien Ernst:
Det er mulig å kjøpe strøm på grossistmarkedene til for høye priser, men ikke alle vil få tilgang til det. De rikeste kundene vil kjøpe strøm til svært høye priser og dermed sette prisen. For øyeblikket har kursen stabilisert seg på 1500 €/MWh.
Med så høye tariffer vil det skje mange fabrikknedleggelser. Det vil sannsynligvis også føre til massiv utarming av befolkninga.
Atlantico:
Ser vi gjennom et historisk perspektiv mot andre store hendelser som oljesjokkene på 1970-tallet eller finanskrisen i 2008, når det gjelder intensiteten av konsekvensene, kommer vi til å oppleve noe sammenlignbart, mer eller lavere?
Ernst:
Situasjonen vil gå langt utover det som vi tidligere har erfart. Under krisa i 2008 klarte forbrukerne å holde varmen og fabrikkene fortsatte å gå. Løsninga kom gjennom kvantitative lettelser.
Den fysiske virkeligheten er mye tøffere nå. Vi har ikke lenger nok energi. Det er mangel på energi på markedene, derav det faktum at prisene skyter voldsomt i været. Dette vil være svært kostbart for husholdninger og bedrifter som vil «slåss om» den gjenværende energien.
Vanskelighetene vil derfor være større enn i 2008 og enn oljesjokkene.
Belgia forbruker 220 TWh gass, som er på €330/MWH, så dette utgjør 72 milliarder for gassregninga for Belgia av et BNP på 500 milliarder. Situasjonen er derfor alarmerende. 14-15 % av landets BNP brukes på gassregninger. Energikostnaden var ikke den samme og var mye lavere (i forhold til BNP) under oljesjokktiden.
Atlantico:
Still overfor alvoret i situasjonen, i hvilken grad er myndighetene klar over og kommuniserer om disse spørsmålene? Hvor mye fortielse?
Ernst:
Det kommer få forslag til løsninger fra politikerne. Fra dem er kommer det først og fremst dystre meldinger om trange tider.
I Frankrike talte republikkens president Emmanuel Macron om dette emnet ved å erklære at «overflodens tid» var over. I Belgia ble den samme tonen uttrykt av statsministeren med det faktum å måtte forberede seg på «fem til ti år med lidelse».
Gjennom disse erklæringene beskriver de politiske representantene denne slutten på overflodstiden som om det dreide seg om et dødsfall. Det er imidlertid ikke tilfelle. Det har vært gjort mange feil tidligere når det gjelder energipolitikk etter ledernes valg. Men lederne nekter å innse at de har begått feil og velger å snakke om det som om det var et dødsfall.
Hvis den politiske klassen velger å erkjenne sine feil, kan dette føre til raseriutbrudd blant innbyggere og forbrukere.
Kommentar: Denne krisa startet for tre år siden
I mediene og fra de politiske talerstolene gis det inntrykk av at denne krisa skyldes ytre faktorer som verken overklassen eller politikerne har noe ansvar for. Det skyldes «klima» eller «Putin».
Men i virkeligheten begynte denne krisa for nokså nøyaktig tre år siden. Da gikk verden inn i ei finanskrise som tegnet til å bli veldig mye verre enn finanskrisa i 2008–2010. Da kom G7-landenes sentralbanker sammen og ble enige om en meget drastisk handlingsplan.
Les: I 2019 la BlackRock fram planen for den kommende krisa: – En finansiell operasjon uten sidestykke
Planen gikk ut på både å sette i gang «kvantitative lettelser» (pengetrykking) i gigantisk format og dernest å utløse ei politisk/sosial krise av et sånt omfang at verdens regjeringer ville bli nødt til å oppta gjeld, det vil si overføre penger fra statskassene til finansinstitusjonene i et omfang og et format som aldri har skjedd før. For å kunne gjøre det trengte man et påskudd som måtte være så dramatisk at folk ville bli paralysert og ville godta nesten hva det skulle være. Dette sjokket kom med «pandemien».
Les: Den største klassekrigen i historien – kamuflert som helsekrise
Covid-19 kunne vært behandlet slik verden har behandlet andre virusepidemier, men ved å framstille den som noe à la Spanskesjuken eller Svartedauen, fikk man frie hender til å ødelegge verdensøkonomien gjennom lockdown, portforbud og nedstenginger. Denne politikken smadret produksjonslivet og ødela produktivkrefter som om det hadde vært en global krig. ILO: tapte arbeidstimer i 2020 tilsvarer 255 millioner heltidsjobber. FAO: 70 prosent flere rammes av sult.
Milliardærene tjente 3.900 milliarder dollar under pandemien. Covid-19 har kostet verdens arbeidere 3.700 milliarder dollar. De urimelige tilskuddene til norske milliardærer er bare småpenger i forhold.
Dette må være den største seieren for kapitalen i klassekrigen mot arbeidsfolk. Arbeiderklassen ble totalt paralysert, pålagt en utrolig mengde forbud og sviktet av sine ledere.
For at ikke folk skulle gjøre opprør mot dette, ble det innført delvis kompensasjon og sosiale støtteordninger. Disse overføringene ble finansiert gjennom å ta opp lån på framtidige generasjoner. Statene lånte billioner i finansinstitusjonene og satte dagens ungdom i ei gjeld de aldri vil klare å betale.
Men chickens come home to roost, som amerikanerne sier. Eller: nå kommer regninga på bordet.
Det er første del.
Neste del av denne krisa er «det grønne skiftet». Udugelige politikere som aldri har forstått en naturlov og heller aldri har vært nødt til å jobbe for livsoppholdet, har vedtatt å avskaffe bruken av olje, kull og gass, som ugjør 85% av dagens energimiks, for å innføre «bærekraftig energi», som ikke er bærekarftig, og som aldri vil kunne opprettholde et moderne samfunn av den typen vi kjenner.
Denne halsløse politikken bidrar enormt til krisa, ikke minst i Europa.
Det var andre del.
Så kom krigen mellom NATO og Russland i Ukraina. Under press fra USA har politikerne i Europa, også de angivelige sosialistpartiene, gått inn for harde sanksjoner mot Russland, sanksjoner som ytterligere har sendt energiregningene i Europa til himmels. Sosialistene går altså inn for en politikk som vil gjøre arbeiderklassen og middelklassen så fattige som de aldri har vært på to generasjoner.
Og der er vi nå.
Nå kommer ikke bare voldsom nedgang i reallønna, men også rasering av det som er igjen av velferdsstaten, samt en konsolidering av den politi- og overvåkingsstaten som vokste fram under «pandemien».
Dette er tredje del.
På grunn av en vellykket sjokkpolitikk fra verdens overklasse og deres regjeringer og medier har milliardærklassen vunnet denne klassekrigen i snart tre år, nesten uten å møte motstand.
En grunn til at denne krigen mot verdens arbeidende mennesker kunne bli så vellykket er at de som skulle ha vært arbeiderklassens ledere og som skulle ha gått i spissen i motstandskampen, stort sett har forrådt sine velgere og medlemmer og gått over til fiendens posisjoner.
Dette er en kapitulasjon som overgår den andre internasjonalens forræderi i 1914 de dens ledere valgte å støtte herskerklassen i hvert enkelt land i den imperialistiske krigen.
Vi har tapt denne krigen i snart tre år.
Nå begynner folk å ta opp kampen, men det blir dessverre en kamp om hvor stort nederlaget skal bli. Det vil kreve gigantiske forandringer i politikk og organisering på de undertryktes side for at det skal bli mulig å gjenvinne det tapte – for ikke å snakke om å oppheve årsakene til den elendigheten vi nå er på vei djupt inn i.
