oss 100 kroner!
MK Bhadrakumar skriver: Mens Gorbatsjov hadde en realistisk vurdering av det sovjetiske samfunnet basert på dets historie, skikker og kapasiteter, klarte han ikke å framkalle i sitt folk et ønske om å gå sammen med ham langs den veien han trodde på.
Av M. K. Bhadrakumar.
I sin nye bok, Leadership , skriver Henry Kissinger at «ledere tenker og handler i skjæringspunktet mellom to akser: Den første, mellom fortida og framtida; den andre mellom de varige verdiene og ambisjonene til dem de leder.» I hovedsak må lederne «balansere det de vet, som nødvendigvis er hentet fra fortida, med sine intuisjoner om framtida, som nødvendigvis er antatt og usikkert. Det er dette intuitive grepet om retning som gjør ledere i stand til å sette mål og legge en strategi.»
Den sovjetiske lederen Mikhail Gorbatsjovs tragedie var at statsmannsstrategiene hans mistet den likevekten, som var mest essensiell i en overgangsperiode da verdier og institusjoner mistet sin betydning og det manglet konsensus om hva som utgjorde en verdig framtid, og samfunnet var uvillig eller uforberedt til å tolerere ofre som en stasjon på veien til en mer tilfredsstillende framtid. Mens Gorbatsjov hadde en realistisk vurdering av det sovjetiske samfunnet basert på dets historie, skikker og kapasiteter, klarte han ikke å fremkalle et ønske hos folket om å gå sammen med ham. Han var uten tvil en modig personlighet, fyrt opp av en følelse av skjebne for å overskride «rutinen». Men likevekten gikk tapt i hans beslutning om hvilke arv fra fortiden som skulle bevares, og hvilke tilpasset eller forkastet. For å si det enkelt,
For å være snill; Gorbatsjov måtte navigere innenfor en smal margin, og følge sin revolusjonære vei mellom fortidas relative sikkerhet og usikkerheten til en framtid som var innhyllet i tåke. Kissinger råder til at i slike øyeblikk må ledere ta «steg for steg, tilpasse midlene til målene og hensikten til omstendighetene hvis de skal nå sine mål». Gorbatsjov mislyktes totalt i den sammenhengen. Han var ikke bare en mann som hadde det travelt, men likte den store beundringsverdigheten av det, drevet i ikke liten grad av hans altertjenere i Vesten som bare var altfor godt klar over hans mottakelighet for smiger og var fast bestemt på å bryte citadellet som Josefh Stalin bygde. Landet fikk betale dyrt for Gorbatsjovs «hybris».
Ikke desto mindre kan ikke Gorbatsjovs bidrag til å restrukturere landets politiske, sosiale og økonomiske forhold og gjenopplive ånden i Khrusjtsjovs kortvarige forsøk på å levere åpenhet (glasnost) bagatelliseres. Den påfølgende omveltninga forårsaket store lidelser for folket og en generell lammelse av makt og vilje. Men fundamentalt sett var han en sovjetisk apparatsjik som steg jevnt og trutt i partiapparatet og avanserte sin karriere på vanlig måte ved å benytte seg av sin stilling som partisjef i Stavropol til å fraternisere med partieliten fra Moskva. Yuri Andropov, KGB-sjefen, Mikhail Suslov, den harde ideologen, og Leonid Bresjnev, en mann med stor forfengelighet, så potensialet i Gorbatsjov, hver av sine grunner.
Innen seks måneder etter å ha overtatt som partisekretær i Moskva, overhalte Gorbatsjov politbyrået, erstattet 41 prosent av de stemmeberettigede medlemmene av den 27. partikongressen og tvang militæroffiserer og tusenvis av byråkrater til å gå i pensjon. Perestrojka og glasnost ble hans slagord. Gorbatsjovs intensjon i begynnelsen ville ha vært å samarbeide med partiet, gjennom partiet, for å reformere det sovjetiske systemet. Men tidlig nok konkluderte han muligens med at kommunismen ikke lenger kunne være den styrende krafta i det sovjetiske livet.
Dette betydde å gå i konfrontasjon med den enorme blokken av over 18 millioner parti- og statstjenestemenn som var interessert i status quo. Hans sikksakkgang mellom gjenoppliving av marxismen og den hensynsløse demonteringa av den politiske strukturen som utgjorde pilarene for det kommunistisk styret var altfor tydelig. Han lekte til og med med ideen om et flerpartisystem. På samme måte prøvde han å trekke en motvillig nasjon i retning av en markedsøkonomi med sjokkterapi rettet mot å åpne opp økonomien for privat virksomhet, fjerne subsidier, innføre markedsdrevet prising og til og med skape en valuta av betydning.
Nasjonen var uforberedt på å følge ham, og det utviklet seg uunngåelig en pause mellom løftet og resultatene hans, som smeltet sammen med den kokende misnøyen som allerede fantes i samfunnet. Koblinga mellom offentligheten og den regjerende eliten ble ytterligere forverret. I 1990, etter fire år ved makta, ble perestrojka ansett for å ha mislykkes og ting spant ut av Gorbatsjovs hender.
Uten tvil utnyttet Vesten Gorbatsjovs situasjon. President Reagans strategi for å øke amerikanske militærutgifter var basert på logikken om at Sovjetunionen til slutt ville bli tvunget til konkurs og at dermed ville det kommunistiske systemet kollapse. Ved hjelp av Saudi-Arabia fikk Reagan oljeprisen til å falle til 8 dollar per fat, noe som drastisk reduserte de sovjetiske inntektene, og tvang Gorbatsjov til å kutte ned på å finansiere sine allierte som til slutt førte til at han ensidig oppløste Warszawapakten (mye mot råd fra Margaret Thatcher og Francois Mitterand).
Det ene førte til det andre, og på grunnlag av en muntlig forsikring fra USA, ga Gorbatsjov etter på gjenforeningen av Tyskland. Det er helt svimlende at et så intelligent og lærd sinn med så stor innsikt i historie og dialektikk, ville ende opp slik Gorbatsjov gjorde. Han går inn i historien som en episk tragisk helt i proporsjonene til den greske tragediedikteren Sofokles.
Selvfølgelig; Vesten hyllet ham som en helt av vår tid. Men i virkeligheten fikk Russland aldri komme inn i det «felles europeiske hjemmet» som han fantaserte om; hans nedrustningsvisjon ble forlatt av USA; løftet til ham om at NATO aldri ville utvide østover «med en tomme» ble aldri holdt.
Ironisk nok, innen to-tre år etter Sovjetunionens kollaps, begynte Washington å fremme en utvidelse av NATO i påvente av behovet for å begrense et hevngjerrig Russland som gjenvinner stormaktsstatus. Og den første tsjetsjenske krigen om løsrivelse begynte i 1994, som ifølge president Putin var et amerikansk prosjekt med en langsiktig agenda for å oppløse Russland. Det er klart at de blandede følelser om Gorbatsjov i den russiske folkesjelen kan settes i perspektiv. Arven hans blir sett på som år med omveltninger, nasjonal ydmykelse, tap av global status og til slutt, knapt noe av varig verdi på den positive sida.
Gorbatsjovs beste nekrologer kommer garantert fra Vesten, for der handler hans arv om oppløsninga av SUKP og avviklinga av sovjetstaten. Statlige eiendeler til en verdi av hundrevis av milliarder dollar ble overført til Vesten i omveltninga som fulgte oppløsninga av Sovjetunionen.
Denne artikkelen ble publisert 1. september 2022 i The Indian Express.
