Europa har tapt energikrigen

3. september 2022

Eu,Europe,And,Russia,Oil,And,Gas,Sanctions,,Stand-off,And — Shutterstock / GoodIdeas

Millioners levebrød er allerede ofret

Av Thomas Fazi – 1. august 2022

Etter et tiår med økonomiske innstramninger, er Europa nå på randen av en ny tidsalder med energisparing? Byen Hannover har nylig innført strenge regler for energisparing som inkluderer å kutte av varmtvannet i offentlige bygninger, svømmebassenger, idrettshaller og treningssentre, forby mobile klimaanlegg, varmevifte eller radiatorer, slå av offentlige fontener og slutte å belyse store bygninger som rådhuset om natten.

I mellomtiden vurderer flere land over hele Europa å dempe eller slå av offentlig belysning, og til og med vedta «energiportforbud», med tidlige stengetider for bedrifter og offentlige kontorer. Og mer drastiske tiltak er under vurdering – inkludert gassrasjonering for energiintensive industrier som stål og landbruk.

Disse tiltakene er en del av en EU-omfattende plan for reduksjon av gassetterspørsel, med den illevarslende tittelen Save Gas for a Safe Winter, for å redusere gassbruken i Europa med 15 % frem til neste vår. Blant forslagene er en bestemmelse om at tjenestemenn i Brussel kan ilegge bøter for manglende overholdelse dersom de bestemmer at krisen eskalerer til et farlig nivå.

Alt dette kommer midt i økende frykt for at minkende russiske gassforsyninger kan kaste Europa ut i en energikrise denne vinteren. Samlet sett er russisk gasseksport til EU på omtrent en tredjedel av fjorårets nivå, og har falt jevnt siden invasjonen av Ukraina. Mens flere europeiske land har redusert sin russiske gassimport, har Russland selv redusert gassstrømmen til Europa gjennom Nord Stream 1, kontinentets største rørledning, hovedsakelig med henvisning til tekniske problemer. Forleden dag, med henvisning til utstyrsreparasjon, annonserte Russland nok en reduksjon i mengden naturgass som strømmer gjennom Nord Stream 1, som nå opererer med bare 20 % kapasitet.

Dette har fått spotprisene på naturgass til å stige til nivåer som ikke er sett siden begynnelsen av mars; de er nå nesten 10 ganger høyere enn for to år siden. I de fleste land har strømprisene steget tilsvarende. Høye energipriser gir allerede næring til rekordinflasjon – for øyeblikket nær 9 % og økende i EU – og presser folks kjøpekraft, kaster tusenvis ut i fattigdom og legger en enorm byrde på industrien.

Dette gjelder spesielt for Tyskland, som nesten er helt avhengig av russisk gassimport. Faktisk har landets industriproduksjon vært dalende i over tre måneder. Forbløffende nok har 16 % av tyske i ndustribedrifter redusert produksjonen eller delvis stoppet sin virksomhet på grunn av stigende energipriser. Dette er med på å forklare hvorfor Tyskland forrige måned ble det første landet som eskalerte advarselen om gassforsyning til «varslingsnivået».

Den kombinerte effekten av stigende priser og fallende etterspørsel (både internt og utenlands, ettersom Kina går tilbake i lockdown), produksjon og investeringer får allerede den økonomiske veksten på kontinentet til å stoppe opp. Mens institusjoner som EU-kommisjonen og IMF, til tross for betydelige nedjusteringer, fortsatt spår reell BNP i EU til å være rundt 2,5 % i år, anser flere analytikere selv disse langt fra rosenrøde spådommene til å være altfor optimistiske. Carsten Brzeski, Chief Eurozone Economist i ING bank, forutser for eksempel en resesjon på slutten av året ettersom høye priser svekker kjøpekraften.

For å gjøre vondt verre, vil ECBs nylige beslutning om å heve renten gjøre lite eller ingenting for å dempe inflasjon forårsaket av faktorer på tilbudssiden, men vil nesten helt sikkert svekke økonomisk aktivitet ytterligere, og gjøre det vanskeligere for stater å mobilisere ressurser som trengs for å dempe effektene av energikrisen. Og når det gjelder ECBs nylig lanserte Transmission Protection Instrument (TPI), som tar sikte på å hjelpe land i økonomisk nød, kan det bare aktiveres for de landene som anses å være «fiskalt bærekraftige» (et tvilsomt konsept i seg selv), selv om den nåværende krisen er uunngåelig nødt til å legge en belastning på de offentlige finansene i europeiske land.

Dessuten, selv om EU fornuftig nok har — for en gangs skyld! — foreslått å holde EUs finanspolitiske regler suspendert i ett år til, har flere land, ledet av Tyskland, kunngjort sin intensjon om å omfavne innstramninger igjen. «For Tyskland er det klart: vi vil ikke benytte oss av den generelle unntaksklausulen», sa den tyske finansministeren Christian Lindner, og hevdet at prioriteringen nå må være å bekjempe inflasjonen. «Vi vil gå tilbake til gjeldsbremsen. Vi må stoppe avhengigheten av stadig mer gjeld.» For dette, la han til, «må vi komme oss ut av vår ekspansive finanspolitikk, og ut av gjelden, slik at sentralbanken har rom til å bekjempe inflasjonen med sine midler».

Tyskland virker med andre ord innstilt på å igjen kaste kontinentet enda dypere inn i resesjon gjennom fullstendig selvødeleggende innstramninger, akkurat som det gjorde i kjølvannet av finanskrisen. Europa er allerede på vei mot et stagflasjonsscenario – en situasjon der høy inflasjon er assosiert med lav eller negativ vekst. Innstramminger ville rett og slett gjøre en dårlig situasjon enda verre.

Les: EUs sjølskading gjennom sanksjonene – unionen må nå jukse eller lide

Hvis det er dårlig nå, sier det seg selv at en ytterligere nedgang i russisk gassstrøm, som fortsatt står for 40 % av EUs gassimport – for ikke å nevne punktum – ville ha fullstendig katastrofale konsekvenser, spesielt hvis det skulle skje om vinteren når etterspørselen etter gass er på sitt høyeste. Energi er tross alt bokstavelig talt livsnerven i økonomien. Det er det som holder husene våre opplyst og varme (eller kjølige), og bilene, industrien, supermarkedene og elektroniske dingsene våre i gang. Uten den stopper sivilisasjonen bokstavelig talt.

Dette er grunnen til at hvis Europas energiforsyninger ikke er i stand til å møte etterspørselen, vil konsekvensene være nesten ufattelige: Fabrikker vil bli tvunget til å stenge, arbeidere vil bli permittert og husholdninger tvunget til å begrense bruken av elektrisitet og varme til bestemte tider. Det ville vært intet mindre enn samfunnsmessig sammenbrudd. Tysklands utenriksminister Annalena Baerbock innrømmet nylig at mangel på naturgass denne vinteren «kan utløse folkelige opprør». Tenk på opptøyer, plyndring, unntakstilstand, muligens til og med styrtede regjeringer.

I et forsøk på å avverge dette dommedagsscenarioet, har EU vedtatt en forskrift om at underjordisk gasslager på medlemslandenes territorium må fylles til minst 80 % av kapasiteten innen utgangen av oktober (den er for tiden på 67 %). Det avhenger imidlertid av stabile strømmer i de påfølgende månedene. Dessuten, selv om målet på 80 % nås, ville det fortsatt ikke være nok til å få land gjennom hele vinteren uten kontinuerlig tilførsel av mer gass. Med dagens kapasitet vil EU ha akkurat nok gass til slutten av november (forutsatt at vinteren starter 1. oktober).

Dessuten varierer lagringsnivåer og lagringskapasitet mye i EU. Noen land som Spania, Portugal, Bulgaria og Kroatia, vil gå tom innen desember selv ved full kapasitet (mens andre henger alvorlig etter når det gjelder å fylle opp tankene). Tyskland er fortsatt det mest utsatte. Til tross for at landet har de desidert største lagringstankene i Europa, er etterspørselen etter gass like stor, og tankene holder bare til 108 dagers forbruk, vil fulle tanker gå tomme 16. februar, og de er for tiden bare 67 % fulle som vil bli tømt i desember hvis Russland skrudde av gassen i morgen.

Totalt sett er det høyst usannsynlig at Europa vil overleve et fullstendig kutt av russisk gass. Mens noen land har klart å delvis erstatte russisk gassimport med alternative, om enn dyrere gasskilder – som flytende naturgass eller LNG – er andre, først og fremst Tyskland, fortsatt sterkt avhengige av russisk import.

Så til syvende og sist har vi lite annet valg enn å håpe på Putins gode vilje hvis vi vil klare oss gjennom vinteren. Men Russlands leder er ikke den eneste som har skylden for vår nåværende knipe. Hvis vi i dag befinner oss på randen av katastrofe, og allerede står overfor massive økonomiske vanskeligheter, faller ansvaret direkte på skuldrene til europeiske ledere. Sett på den ene siden at å føre «total økonomisk og finansiell krig» mot en atomvæpnet regional makt som deler mer enn 2000 kilometer grense med Europa neppe kunne betraktes som et fornuftig grep, var det åpenbart at det å kutte de økonomiske relasjonene mellom Europa og Russland kom til å skade førstnevnte mye mer enn sistnevnte, gitt Europas avhengighet av russisk gass. Faktisk innrømmet europeiske ledere dette indirekte da de ekskluderte russisk olje- og gasseksport fra sanksjonsregimet. Det er noe patologisk infantilt over oppførselen til europeiske ledere hvor de liker å spankulere rundt på verdensscenen og holde grandiose taler om «demokrati som står opp mot autokrati», men ikke ser ut til å være klar over de virkelige konsekvensene av ordene deres.

Les: Tyskland utenriksminister: «Jeg vil sette Ukraina først uansett hva mine velgere mener og uansett hvor vanskelig livet deres blir»

Spørsmålet om russiske forsyninger er et perfekt eksempel. Ved starten av konflikten kunngjorde EU, som før krigen fikk rundt 40 % av gassen fra Russland, sin intensjon om å redusere denne gassimporten med to tredjedeler innen utgangen av året og fase ut russisk gass helt innen 2027. Faktisk har europeiske ledere de siste seks månedene skrytt av å venne seg av med den for å «treffe Putin der det gjør mest vondt». Og likevel stønner de i dag over inflasjon og stigende priser (hva trodde de ville skje?) og ble grepet av panikk og moralsk forargelse da Gazprom kunngjorde at de ville kutte gassstrømmene til Europa.

Bevæpner Russland gasstrømmen i sin dragkamp med Europa? Selvfølgelig. Men europeerne startet denne kampen. Eller kanskje de trodde de kunne delta i en ensidig energikrig med Russland, i deres eget tempo og premisser (det er grunnen til at de ekskluderte russisk olje- og gasseksport fra sanksjonsregimet), uten at den andre siden avfyrte noen skudd mot dem. For å gjøre saken enda mer grotesk, har ikke bare «gasskrigen» svekket Russland – den ser ut til å ha styrket det, ved å hjelpe Russland med å massivt øke sin tilstrømning av utenlandske reserver på bakgrunn av stigende energipriser.