Nullstilling mellom Russland og Tyrkia demper regionale spenninger

0

Det 4-timers møtet fredag 5. august 2022 ​​i Sotsji mellom president Vladimir Putin og president Recep Erdogan gir løfter om å være et avgjørende øyeblikk i regional politikk. Den største nyheten fra Sotsji-treffet er selvfølgelig det «vinn-vinn» økonomiske partnerskapet mellom Russland og Tyrkia som hjelper Russland på den ene sida til å fortsette å samhandle med verdensmarkedet ved å omgå vestlige sanksjoner, samtidig som på den annen side er en velsignelse for den tyrkiske økonomien. 

Av M. K. Bhadrakumar.

Tyrkia er medlem av European Union’s Customs Union og det er ingen hemmelighet at det er mye russiske penger som flyter rundt i kjølvannet av de vestlige sanksjonene. Hvis pengene kan omsettes til investeringer i Tyrkia for å sette opp produksjonsenheter med vestlig teknologi og markedstilgang, skape arbeidsplasser og få fart på landets økonomi, er det en «vinn-vinn». Dette er én ting.

I Sotsji ble Putin og Erdogan enige om å fase ut bruken av dollar i sine transaksjoner. En del av Tyrkias kjøp av russisk gass vil gjøres opp i rubler, noe som selvsagt vil styrke den russiske valutaen.  På samme måte ga Sotsji-møtet 5 tyrkiske banker i oppgave å akseptere Russlands Mir-betalingssystem, som Moskva utviklet etter Russlands ekskludering fra SWIFT.

På sitt mest åpenbare nivå gjør Mir-systemet det mulig for russiske statsborgere, spesielt turister, å fritt besøke Tyrkia. Vestens nysgjerrige øyne kan faktisk også holdes utenfor. En rapport fra Bloomberg News forrige uke antyder at sensitive pengetransaksjoner som er utenfor vestlig gransking allerede kan finne sted. I bunn og grunn hjelper Tyrkia Russland med å dempe effekten av vestlige sanksjoner, samtidig som de passer på at de sjøl ikke vil møte noen indirekte sanksjoner heller! 

Helt åpenbart er alt dette bare mulig innenfor en matrise av politisk forståelse. Den 4-timers samtalen i Sotsji ble nesten utelukkende gjennomført i en-til-en-modus. Erdogan bemerket senere kryptisk at samtalene hans med Putin ville være til fordel for regionen. Han utdypet det ikke. 

Det kan tenkes at det er tre hovedområder der matrisen vil merkes umiddelbart – Syria, Svartehavet og Transkaukasia. Tyrkiske og russiske interesser går på kryss og tvers her. 

I Svartehavet har Tyrkia, som vokter av Montreux-konvensjonen (1936), en nøkkelrolle å spille med hensyn til passasje av krigsskip i krigstid gjennom Dardanellestredet, Marmara-havet og Bosporusstredet. De nåværende implikasjonene er selvinnlysende. 

Og videre, i Transkaukasia kan Tyrkia spille en stabiliserende rolle, noe Moskva forventer, gitt Ankaras innflytelse i Baku. Selv når Russland takler de nye geopolitiske forholdene, har Tyrkias normalisering med Armenia stor betydning for å åpne opp kommunikasjonen mellom Aserbajdsjan og Tyrkia, som igjen vil åpne for en direkte motorveiforbindelse som forbinder Russland og Tyrkia. De økonomiske implikasjonene er vidtrekkende, spesielt ettersom Tyrkia allerede har godt utbygde veiforbindelser med Iran og de vestasiatiske landene helt til Gulf-regionen.

Men når det gjelder Syria, dukker det opp et komplekst billedvev.  Tyrkisk presse har rapportert at Erdogan planlegger å ha en samtale med Syrias president Bashar al-Assad .

Putin har oppmuntret Erdogan til å tenke på disse linjene som den beste måten å løse Tyrkias grensesikkerhetsspørsmål i Nord-Syria – ved å kommunisere direkte med Assad i stedet for å starte militære inngrep. 

Putins visjon er at den døende Adana-avtalen (1998) fortsatt har mye ubrukt potensial, der Damaskus hadde garantert å holde tilbake militante Syria-baserte kurdiske separatistgrupper.  «Adana-ånden» forsvant da Obama-administrasjonen lokket Erdogan inn i sitt regimeskifteprosjekt i 2011 for å styrte Assad. Fram til den tid hadde Erdogan og Assad, inkludert deres familier, hatt et varmt vennskap. 

Omstendighetene i dag er imidlertid gunstige for en tilnærming mellom Erdogan og Assad. For det første har Assad slått tilbake – takket være russisk og iransk støtte – det USA-ledede jihadprosjektet i Syria. Damaskus har frigjort de fleste regionene fra jihadistiske grupper, og det gjenværende problemet gjelder USAs okkupasjon av en tredjedel av syrisk territorium i nord og øst. 

Assad har konsolidert regjeringens utholdenhet i årene som kommer. For det andre vinner Assad stadig regional aksept også blant Syrias arabiske naboer. Syria søker medlemskap i SCO sammen med Egypt, Saudi-Arabia, Bahrain og De forente arabiske emirater.  For det tredje har tyrkisk-amerikanske forhold blitt dårligere de siste årene siden det CIA-støttede militærkuppet i 2016 for å styrte Erdogan.

Les: Hva var USAs rolle i kuppforsøket i Tyrkia?

En hovedfaktor i dag er USAs politisk-militære allianse med de militante syriske kurderne som er dets fotsoldater og ønsker å etablere et kurdisk hjemland i Nord-Syria som grenser til Tyrkia under amerikansk beskyttelse. Erdogan er dypt mistenksom overfor USAs intensjoner. 

For det fjerde, som følger av det ovennevnte, ser Tyrkia øye til øye med Moskva og Teheran (og Damaskus) i deres krav om å avslutte USAs okkupasjon av Syria (som verken er pålagt av FN eller er på invitasjon fra Syria.) For det  femte, Russland og Iran har kontakter med syriske kurdiske grupper, men en forsoning mellom kurderne og Damaskus kan ikke få gjennomslag så lenge USAs militære tilstedeværelse fortsetter.

Helt åpenbart vil ethvert forsøk på å kutte denne gordiske knuten måtte begynne med forsoningen mellom Erdogan og Assad. Det er i tyrkiske interesser å styrke Damaskus og fremme en syrisk løsning, som til slutt vil gjøre USAs okkupasjon av Syria uholdbar og åpne veien for å pasifisere de kurdiske regionene i Nord-Syria. 

I mellomtiden, i en utvikling som har betydning for Syrias sikkerhet, skjøt Russland i dag opp en iransk militærsatellitt fra Baikanur Cosmodrome. Det er en russiskbygd Kanopus-V jordobservasjonssatellitt som vil øke Irans evne til å utføre kontinuerlig overvåking på steder de velger, inkludert militære anlegg i Israel. 

Moskva forhandlet frem satellittavtalen i hemmelighet med Irans elitestyrke Den islamske revolusjonsgarden (som er involvert i Syria) og eksperter fra Moskva har trent IRGCs bakkemannskaper i å operere satellitten. 

Russlands bånd med Israel har blitt kraftig forverret i det siste på grunn av Israels engasjement i Ukraina som deltaker i Pentagons «koalisjon av de villige». Moskva utviser sannsynligvis det enormt innflytelsesrike Jewish Agency, som har hatt kontor i Moskva siden Gorbatsjov-tiden.  (Se min artikkel Med øye på CIA slår Moskva med pisken mot Israel .)

Moskvas kritikk av israelske missilangrep mot Syria har blitt merkbart skjerpet den siste tiden. Russisk-israelske forhold vil forsvinne i overskuelig fremtid. Israel virker sterkt bevisst sin økende isolasjon. President Isaac Herzog tok kontakt med Putin i dag for å diskutere nedleggelsen av Jewish Agency, men det viste seg å være en samtale uten konklusjon. Moskva vil være ekstra årvåken, gitt Biden-administrasjonens sterke etterretningsforbindelse med Israels statsminister Yair Lapid. At Lapid unngikk å ringe Putin taler for seg selv.

Det er nok å si at sammen med Israels ladde bånd med Moskva og Ankara og den dype motsetningen til Teheran, er en tyrkisk-russisk-iransk samordning i Syria det siste Israel ønsker å se skal skje på det nåværende tidspunktet. Israel er femte hjul på vogna, merk bare at Abraham-avtalene mister sin tyngde.  

Putins initiativ for å opprette en akse med henholdsvis Tyrkia og Iran samsvarer med den bredere trenden med at regionen omformer seg selv gjennom prosesser dominert av landene i regionen på bakgrunn av USAs nedskalering.     


Denne artikkelen av den indiske diplomaten M. M. Bhadrakumar ble opprinnelig publisert på bloggen hans: Russia-Turkey reset eases regional tensions

Forrige artikkelSverige mer aktivt inn i krigen – utdanner ukrainske soldater i Storbritannia
Neste artikkel– Kinas militære er konstruert for å nedkjempe USA i kampen om Taiwan
M. K. Bhadrakumar er en pensjonert indisk karrierediplomat. Han har blant annet tjenestegjort i Sovietunionen, Pakistan, Iran og Afghanistan. Han skriver Indian Punchline, der han analyserer verdensbegivenhetene sett fra et indisk perspektiv.