oss 100 kroner!
Dette er Anders Tallbergs andre debattinnlegg, etter Terje Valens innledende artikkel i torsdagens avis, En viktig tale. Det første innlegget kan du lese her, og Valens tilsvar finner du her.
Av Anders Talllberg.
Det sier seg selv at landene i BRICS-, N-11- og MINT-samarbeidene hadde økonomisk samkvem og handel, slik de fleste land har, lenge før Lord Jim O’Neill og Goldman Sachs kom på banen med sine planer. Likevel hadde ikke disse medlemslandene lignende planer, selv, på det tidspunktet og om Valen mener noe annet, da får han eventuelt dokumentere det.
Jeg holder imidlertid ikke pusten mens jeg venter og det er ingenting som tyder på at Goldman Sachs sitt engasjement og innflytelse er redusert i disse organisasjonene, siden de ble stiftet. Tvert imot sitter en av deres mest betrodde medarbeidere, sydafrikaneren Leslie Maasdorp, som visepresident i BRICS sentralbank, New Development Bank (NDB), med ansvaret for både pengesekken, investeringer, finansiering og bokføring (!). Maasdorp er en av Schwabs Young Global Leaders. Han har lederutdannelse fra IMF. Han er den første afrikaner som har blitt «appointed as International Advisor to Goldman Sachs Internasjonal». Han har vært administrerende direktør og president for Bank of America i Syd-Afrika. Han har sittet i ledelsen for Barclays Capital og Absa Capital i mange år. Han har hatt ledende roller i den sydafrikanske regjeringen, både før og etter demokratiseringen av landet, hvor han blant annet har hatt ansvaret for arbeidet med å restrukturere og privatisere statlig eide foretak.
Det ser i hvert fall ut til at både imperialistiske kapitalister, tidligere koloniherrer og svorne globalister har stor tillit til Maasdorp, og dét trolig med god grunn. Og nettopp derfor er det et paradoks at Valen, og mange andre som er opptatt av politikk, ser ut til å dele den tilliten. I nøden spiser fanden fluer sies det, og én ting er jeg temmelig sikker på: Om de hadde fått velge, selv, ville Valen og hans meningsfeller aldri overlatt ansvaret for både økonomi og bokføring til en kar som Maasdorp, og det i selve hjertet av en organisasjon som skal stå som opponent til makten Leslies tidligere arbeidsgivere og mentorer representerer.
Det er ikke vanskelig å forstå at folk ønsker å holde liv i håpet om at det finnes autoriteter som er til å stole på, og som er mektige nok til å representere en reell opponent til makten vi kjemper imot, og det er nok mye som vil fortone seg meningsløst for mange, om det håpet slukkes. Man kommer i en tvangssituasjon på mange vis og hva skal man eventuelt fortelle barna sine, for eksempel, familie, venner og kollegaer, og holder man engang tanken ut, selv?! Skal man ta den utakknemlige rollen det er å være budbringer av et så trist budskap, ting man selvsagt aldri kan garantere at er den fulle og hele sannhet, eller skal man fortsette å håpe – uansett hvor tynt halmstrået er?
Det er et personlig valg, så klart. Selv har jeg ikke noe valg og selv om det skal mye til for å bevise at BRICS er en svindel, mye mer enn hva jeg kan finne ut av, så mener jeg likevel at de få sakene jeg har nevnt bør være nok til å så tvil, i det minste, om organisasjonens integritet. Det har vært forbausende lett å finne fram til opplysningene og det som slår meg, er at globalistenes åpenhet om alt fra penetrering av kabinetter til saker som denne først og fremst er en maktdemonstrasjon. Siden de kontrollerer media nærmest fullstendig, så kan de koste på seg å vise muskler og signalene det sender er knapt nok til å misforstå.
Det er heller ikke det faktum, mener jeg, at man finner Young Global Leaders og andre WEF-medlemmer nær sagt hvor enn man vender seg i internasjonal toppolitikk, og ikke minst i Brasil, Russland, India, Kina og Syd-Afrika. Det gjenspeiles forøvrig i innenrikspolitikken deres og, og det er verdt å merke seg at alle disse landene har tatt full del i corona-hysteriet (og vel så det, i enkelte av dem), at de jobber for å innføre digital valuta, vakinepass, biometrisk ID, økt overvåkning etc. på lik linje med hva som gjøres i vestlige land. Derfor har jeg liten tro på Valens forsikringer om at Maasdorp holdes i tømme av sine tidligere kolleger, i sydafrikaneres interesse, og spør meg heller om det ikke er motsatt og at det er Syd-Afrikas regjering som holdes i tømme, av Goldman Sachs & Co.
Avslutningsvis legger jeg til at Maasdorp også er leder for Georg Soros Economic Development Fund, og han siden 2014 også har ledet et selskap kalt Advtech, som i dag er Afrikas største aktør i privatskolebransjen. Maasdorp bedyrer riktignok sine edle motiver i denne artikkelen, men med Schwab sine woke-doktriner trygt i sekken, da frykter jeg det verste – også for barn i BRICS-land.
Anders Tallberg
fritenker
