Feige politikere og ensrettede medier la veien åpen for maktarrogante helsebyråkrater

Denne uka har vi fått noe så enestående som innrømmelser av feil fra politikere. Først ut var byrådsleder Raymond Johansen i et intervju i VG. Han sa til avisa at han burde stått hardere på kravene om å åpne opp samfunnet raskt.

− Jeg burde vært enda tøffere, sa Johansen til VG.

Uttalelsen er nominert til utdelinga av årets mest kreative skjønnmaling.

Faktum er at Raymon Johansen gjennom hele «pandemien» var feig som faen. Han var ikke tøff eller litt tøff. Han la seg paddeflat for diktatene fra Bjørn Guldvog og Espen Nakstad, og han gjorde også sine egne kreative feil, som ikke en gang de hadde pålagt ham.

Også Mímir Kristjánsson (Rødt) innrømmer at han var feig

I et innlegg på Facebook skriver Mímir Kristjánsson:

Politikerne må styre i kriser, ikke lytte blindt til faglige råd.

Det er beskjeden fra Raymond Johansen i forbindelse med lanseringen av hans nye bok om pandemien.

Selv kunne jeg ikke vært mer enig. Min egen erfaring med pandemihåndtering er svært, svært begrenset. Men som medlem av formannskap og kommunestyre i Stavanger hendte det at jeg måtte være med på vedtak om både nedstengninger og gjenåpninger.

Det som overrasket, og etterhvert skremte, meg mest var hvor fort ytringsrommet ble strupet. Flere ganger satt jeg på møter der jeg visste at ikke bare jeg selv, men også flere andre, ønsket å stenge noe mindre ned enn det administrasjonen anbefalte. Likevel tok ingen – heller ikke meg – til nevneverdig motmæle. Og alle vedtak ble enstemmige.

Hvorfor? Fordi ingen av oss som var folkevalgte turte å sitte med ansvaret for økt smitte og i verste fall flere dødsfall. Akkurat det er jo lett å forstå, problemet er bare at vedtakene som ble fattet heller ikke var uten konsekvenser. Folk i servering og reiseliv mistet jobbene sine, barn fikk ikke gå på skole, den psykiske helsa i samfunnet fikk en trøkk, og så videre og så videre. Fremdeles kjenner vi ikke de langvarige konsekvensene av nedstengningene vi var gjennom under pandemien.

I likhet med Raymond Johansen tar heller ikke Mímir ordet «feig» i sin penn, men det han beskriver er feighet. Når du som politiker ser at «ytringsrommet blir strupet» og du ikke våger å gå mot administrasjonens forslag enda du tror det er feil. Da er du feig, og du svikter din oppgave som politiker. Folket har valgt deg for at du skal kontrollere byråkratiet og eventuelt overkjøre det på folkets vegne, ikke underkaste deg det.

Sånn er det med den saken!

Og det er ingen gratis lunsj. Når Raymond og Mímir la seg flate for maktarrogante helsebyråkrater, så valgte de en politikk som førte til at «Folk i servering og reiseliv mistet jobbene sine, barn fikk ikke gå på skole, den psykiske helsa i samfunnet fikk en trøkk, og så videre og så videre.»

Hva sier dere til ofrene for unnlatelsesyndene deres i dag, Mímir og Raymond? Og som førstnevnte er inne på: «Fremdeles kjenner vi ikke de langvarige konsekvensene av nedstengningene vi var gjennom under pandemien.»

Advarsel: Den prislappen blir uhyggelig stor, og dere når de økonomiske, psykiske, helsemessige og sosiale regnskapet blir gjort opp i minus om fem, ti og femten år, så har dere begge fingeravtrykkene deres på dem. Dette bærer dere et medansvar for.

Mediekjøret

Mímir beskriver hvor vanskelig det var å stå opp mot mediekjøret:

De store mediene kjørte live oppdatering på antall smitta, antall, innlagte, antall døde og antall i respirator. Ingen kunne tilsvarende gi oss en liste over antall barn som nå måtte være hjemme med voldelige foreldre, antall permitterte som droppa ut av arbeidslivet for godt, antall folk med senskader på grunn av ensomhet og arbeidsløshet. Det var unfair match, rett og slett, og som vanlig i vårt samfunn var det tallene som vant.

Det er helt riktig. Mediene ikke bare sviktet den rollen de har påtatt seg i Vær varsom plakaten og Redaktørplakaten med å være korrektiv, slippe til kritiske røster og gå makta etter i sømmene. Mediene oppførte seg som innpiskere og høyttalere for makta – 24 timer i døgnet. Dette har vært en av norske mediers minst ærerike og mest skammelige perioder. Unntakene er dessverre uhyggelig få.

Men det hadde vært mulig å stå opp mot dem

Det at det var krevende å stå mot helsebyråkrater og mediekjør betyr ikke at det var umulig. Noen av oss gjorde det fra dag én og har gjort det hele tida.

Mímirs daværende partifelle Morten Walløe Tvedt var en av de aller første i landet som tok skarpt avstand fra lockdownpolirikken.

Tvedt, som da var førsteamanuensis i jus ved høgskolen i Molde og seniorforsker ved Fridtjof Nansens Institutt sa til VG:

«Loven gir helt vide fullmakter til å gjøre hva som helst – det vil si at hvis regjeringen bestemmer seg for for eksempel å internere alle smittede uten legehjelp og låse døren har de hjemmel til det. Jeg sier ikke at regjeringen vil gjøre det, men prinsipielt kan de det.»

Tvedt kaller forslaget «demokratisk galskap».

Jussprofessor Terje Einarsen ved Universitetet i Bergen er ekspert på menneskerettigheter og leder av Den internasjonale juristkommisjonens norske avdeling, ICJ-Norge. Han advarer kraftig mot regjeringas lovforslag. Til Dagbladet sier han:

– Det har ikke kommet fram noen steder at man har jobbet med en slik lov. Jeg synes det er veldig merkelig at en så vidtrekkende lov hastebehandles uten offentlig debatt. Det virker veldig lite demokratisk, sier Einarsen til Dagbladet.

– Jeg oppfatter det som en kjerne i demokratiet at det ikke bare er et flertall som skal få viljen sin gjennom på Stortinget, men at det skal være en offentlig debatt og åpenhet om viktige beslutninger, utdyper Einarsen.

Hans Petter Graver, som er professor ved institutt for privatrett ved Universitetet i Oslo kaller kriseloven for galskap. Dette sa han på Dagsnytt 18 etter at lovforslaget ble kjent.

Blant de tidlige og faste stemmene glemmer vi heller ikke folk som professor Einar Øverenget og sjukepleier Margrethe Salvensen. (Heldigvis er lista mye lengre. Det får vi komme tilbake til.) Poenget er at det var ytterst få som turte å stå opp mot stormen og at de som gjorde det ble utsatt for hets, angrep og sjikane.

Som våre venner og våre motstandere er klar over har steigan.no stått som en fast kritiker av denne politikken fra første dag og bidratt med hundrevis av faktabaserte analyser av hvorfor denne politikken har vært feil. Det har vi gjort uansett hva slags skjellsord og trusler man har kastet mot oss. Så Mímir kunne ha valgt en annen vei – hvis han hadde turt.

Men kursendring er fortsatt mulig – og nødvendig

Det er for seint for Mímir å være tøff i 2020 og 2021, men det er fullt mulig å være det nå. Regjeringa vil karakterisere apekopper som «allmennfarlig smittsom sykdom». Det er ikke vedtatt ennå. Det kan Mímir gå imot. Og han kan ta et oppgjør med de stygge tendensene i Rødts ledelse til å angripe kritikere av den politikken som har vært ført.

Bjørnar Moxnes sa til VG:

Rødt jobber konsekvent for en rettferdig krisepolitikk og en velferdsstat som er sterk nok til å ta vare på liv og helse, mens Steigan.no beskriver bruken av munnbind som «det synlige tegnet på underkastelse og et verktøy for å opprettholde frykten, ødelegge de sosiale relasjonene mellom folk, oppløse det menneskelige kollektivet og gjøre oss til zombier som lyder vær minste ordre fra øvrigheta.» Å spre konspirasjonsteorier som undergraver smittevernet i en dødelig pandemi handler ikke om «meningsmangfold», men er en dypt uansvarlig og hensynsløs metode for å skaffe seg en følgerskare. 

Rødt har aldri gjort noen utredning av koronapolitikken

Det finnes ikke noe partidokument fra Rødt der partiet har gjort sjølstendige og uavhengige studier av denne politikken eller de ulike tiltakene. Rødt har ikke dokumentert at masker har noen som helst betydning for smittevern, noe de da heller ikke har. Det Rødts leder gjorde her er å være papegøye for Nakstad og Guldvog. For sjøl FHI har ikke klart å påvise noen fordel ved bruk av masker.

Mímir kan jo begynne med å be Moxnes beklage dette.