«Det skal være vanskelig å ha rare meninger» 

0
Sensur! Foto: Shutterstock

– Andreas Slettholm i Aftenposten 13. juni.

Av Lars Birkelund.

Men hvilke meninger er «rare»? Det som er «rart» for det ensrettede norske journalistkorpset er ikke nødvendigvis «rart» for resten av befolkningen i Norge. Det som er «rart» i Norge er ikke nødvendigvis «rart» i resten av verden og det som er «rart» i dag var ikke nødvendigvis «rart» i går. Eller for noen uker, måneder og år siden.Moter innen alt fra klær til hår, musikk og hjeminnredning er det mest opplagte eksempelet, de varierer både over tid og fra land til land. Sjefen i plateselskapet Decca skal ha sagt at «gitargrupper» er «ute» da han takket nei til å skrive kontrakt med The Beatles i 1962. Det var antagelig fordi han assosierte «gitargrupper» med instrumentalmusikk (Shadows, Ventures og andre), mens Beatles hadde flere gode sangere som dessuten sang avansert i harmoni med hverandre.

Året etter var det knapt annet enn Beatles folk snakket om, i Vesten vel og merke. For det at vi er så glade i britisk/amerikansk musikk skyldes kulturimperialistisk påvirkning. Den musikken er neppe objektivt bedre enn for eksempel russisk og kinesisk musikk, men det var den musikken vi fikk, særlig fra og med den såkalte Marshallhjelpe, og den som ble regnet som attraktiv, noe å strebe etter. Så det er den musikken vi elsker. Så det er den musikken vi elsker. Det samme gjelder annen populærkultur. 
Politikken varierer i høyeste grad også med moter. På 1980-tallet var det en selvfølge at renta i Norge skulle bestemmes av politikerne, i dag er det like selvfølgelig at de ikke skal gjøre det. Dette var en mote som kom utenifra. Hva som er best vet jeg ikke. Men jeg tror politikerne bør ha ansvaret for å bestemme renta og at de ga fra seg ansvaret for å få mindre arbeid. 

For 100 år siden og i alle fall til innpå 1970-tallet var norske politikere heldigvis enige om at staten, eventuelt ved lokale myndigheter, skulle ha kontroll over norske naturressurser. Hvis disse beslutningene hadde blitt tatt av dagens politikerkaste er jeg redd all avkastning fra dette ville ha havnet på uten og innenlandske oligarkers hender. 

Videre var det inntil 24. februar ‘opplest og vedtatt’ at Norge ikke skulle sende våpen til land som er i krig. Få dager seinere var det like selvfølgelig at Norge skulle sende våpen til Ukrainas krigføring mot Russland. En meningsmåling i april viste at 80 % av det norske folk støtter dette, noe som viser hvor effektiv propagandaen er. Men politikerne er enda mer propagandiserte. For på Stortinget er det kun Rødts 8 representanter av 169 (4,7 %) som følger denne nye moten. Før 24. februar var altså det stikk motsatte på moten.

Noen pekte på at moten med å vaie med det blågule ukrainske flagget allerede er på vei ut. Fordi flere innser at også denne saken har flere sider, at Ukraina kan komme til å tape krigen og at det såkalte verdenssamfunnet som norske politikere hevder at Norge er del av kun utgjør 15 % av verdens befolkning? Fordi avanserte langdistansevåpen levert til Ukraina vil havne i hendene på kriminelle, som Interpol har advart mot? Fordi krigen får konsekvenser for våre levekår (sannsynligvis mer i Europa enn i Norge)? Hvor mye skal man ofre for et land som langt på vei har seg sjøl, USA, NATO og EU å takke for at Russland invaderte. Jeg støtter ikke Russlands invasjon. Men den var i det minste ikke uprovosert, slike USA/NATO/Norges kriger er. 

Kajsa Ekis Ekman, hun som i april fikk sparken fra den svenske venstresideavisa Dagens ETC fordi hun hadde skrevet flere tekster hvor hun kritiserer at Sverige er på vei inn i NATO, skriver i dagens Klassekampen om hvordan det var uaktuelt med svensk NATO-medlemskap inntil det kom på moten nærmest over natta fordi de største mediene og de fleste politikerne plutselig ombestemte seg. «Prosessen har vært en farse», skriver hun. Med andre ord som da Norge ble med i NATO. 
Videre: «I november i fjor sa forsvarsministeren Peter Hultqvist det følgende: ‘Det blir ingen søknader om noe medlemskap så lenge vi har en sosialdemokratisk regjering. Jeg vil definitivt aldri, så lenge jeg er forsvarsminister, medvirke til en slik prosess. Det kan jeg garantere alle’, Og det var heller ikke krigsutbruddet 24. februar som fikk det sosialdemokratiske ledersjiktet til å ombestemme seg. 8. mars sa nemlig statsminister Magdalena Andersson at ‘et Nato-medlemskap er ikke aktuelt’ (…) 

Man kunne som sagt tro at det var krigsutbruddet som gjorde det hele til et hastespørsmål. Men hvis Russland hadde beseiret Ukraina på fem dager, hadde Nato knapt nok vært aktuelt. Snarere er det fordi Russland har vist seg svakere enn omverdenen har trodd, og at krigen har trukket ut».

Men hva om Russland vinner, med andre ord at det viser seg at de er sterkere enn det som var på moten å tro for en måned siden? Dette vet vi sjølsagt ikke. Russland har framgang. Men intet tyder på at USA/NATO/EU, som de eneste i verden, vil slutte med å sende våpen til den krigen de de facto har ført mot Russland siden 2014. Eller lenger, alt etter som man regner.

Til slutt: hvem bestemmer hva som er «rart» og hva som er riktig, modig, moralsk osv til enhver tid? Jo, ‘journalistene’ eller snarere redaktørene i tospann med politikerne og deres reklamebyråer. De sitter med bukta og begge endene og kan slik sett dirigere folks meninger, hva de skal være opptatt av og på hvilke premisser. Med mindre man bruker alternativmedier. Men de blir vi forsøkt skremt til ikke å bruke. 

Politikerne og mediene deres utgjør en svært tung og treg masse. Sjøl når det går opp for dem at de har tatt feil fortsetter de å si og skrive det samme, av redsel for å bli mobba av kolleger og slik miste sine privileger, sine karrierer. Som Ekman sa i april: «Jeg blir kontaktet av journalister som ikke vet hva de tør si, skrive eller mene. Det er veldig farlig å si at man kan få sparken for å krysse en linje, uten å si hvor linja går. Da må journalistene selvsensurere seg for å være trygge». 

Så alt tyder på at politikerne og deres journalister kommer til å fortsette med både denne galskapen og andre i flere år.

Forrige artikkelLa barn være barn
Neste artikkelMediene toner ned Ukraina-hysteriet – fortsetter å skrive ut usannheter