Djevelens advokat: En rettsstatlig obduksjon av et orkestrert justismord

Denne artikkelen er ikke bare dokumentasjonen av en personlig tragedie eller en kompleks økonomisk tvist. Det er en rettsstatlig obduksjon av det øyeblikket rettssikkerheten opphørte å eksistere for den norske borgeren. Min sak står som et monument over et system som har «gått av hengslene», og som ikke lenger evner å beskytte enkeltmennesket mot statlige overgrep og private maktallianser.

En trussel mot demokratiet og arkitekturen bak tausheten

Gjennom mer enn 15 år har jeg dokumentert hvordan politiet, påtalemyndigheten, domstolene og min egen forsvarer har operert i «samlet flokk» for å nøytralisere meg som varsler og styreleder. Dette har ikke bare handlet om å få meg dømt, men om å beskytte en internasjonal kriminell infrastruktur og maktelitens skjulte økonomiske ryggrad. Når de mest grunnleggende sikkerhetsmekanismene i et demokrati transformeres til en koordinert informasjonsbarriere, er det en trussel mot alle borgeres frihet.

Fordi norske myndighetsorganer, helt opp til tidligere statsminister Erna Solberg, Riksadvokaten og Stortingets justiskomité, har nektet å se på saken siden jeg første gang varslet for over ti år siden, har jeg sett meg nødt til å løfte saken til et føderalt nivå i USA. At jeg velger å publisere denne dokumentasjonen nå, skyldes et behov for å bryte gjennom det jeg kaller en «arkitektur av taushet» – en orkestrert stillhet fra norske myndighetsorganer som i over ti år har valgt å lukke øynene for dokumentert korrupsjon og bevisundertrykkelse.

Den 21. mai 2026 innga jeg en formell Whistleblower Disclosure til det amerikanske justisdepartementet (DOJ) og Office of Foreign Assets Control (OFAC). Dette er ikke lenger bare en norsk rettstvist; det er nå en internasjonal varslingssak om sanksjonsbrudd og hvitvasking som berører amerikansk nasjonal sikkerhet.

Saken i kortform: Fra redningsaksjon til «legal kidnapping»

I 2007 befant riggselskapet Thule Drilling seg i et geopolitisk gisseldrama i De forente arabiske emirater. Tre oljerigger ble utsatt for en «industriell kidnapping» av internasjonale svindlere. Da norske myndigheter nektet å bistå, aktiverte jeg private diplomatiske kanaler gjennom høytstående medlemmer av den saudiarabiske kongefamilien. Redningsoperasjonen sikret verdier for over 600 millioner dollar.

Sannheten om eierskapet i Strategic Alliances Corporation (SAC) og redningsaksjonens karakter ble endelig bekreftet gjennom det edsvorne vitnemålet til amerikaneren Ronald E. LeKarz i en amerikansk Federal Court. Han uttalte under ed: «Olav had no ownership, no control, no access and no instructions over SAC or any related accounts». Et offisielt brev fra et av de arabiske emiratene, Sharjah Ruler’s Office, datert 19. november 2007, beviser at saken ble fulgt personlig av Sharjahs hersker og kronprinsen etter telegrammer fra medlemmer av den saudiarabiske kongefamilien. Økokrim er i besittelse av denne korrespondansen. Dette dokumenterer at transaksjonene skjedde på statsnivå, noe som pulveriserer Økokrims påstand om privat økonomisk utroskap.

Styret i Thule Drilling, hvor jeg var styreleder, besluttet å betale et honorar på 1 % (6 millioner USD) til Strategic Alliances Corporation (SAC) for denne operasjonen. Beslutningen var lovlig forankret, revidert av Ernst & Young og godkjent av generalforsamlingen. Likevel valgte Økokrim å straffeforfølge gjennomføringen av denne lovlige beslutningen uten noensinne å angripe selve beslutningen sivilrettslig – et fundamentalt brudd på legalitetsprinsippet. En vellykket redningsoperasjon ble belønnet med en langvarig straffesak og en dom på 4 års fengsel.

Ulovlig straffeforfølgelse: Likhetsprinsippets fall

Et av de mest oppsiktsvekkende bevisene på at saken mot meg var en koordinert eliminering, er behandlingen av de medtiltalte. Økokrim henla siktelsene mot Thules administrerende direktør Peter Gjessing og største aksjonær Anders Ivar Olsen, som var siktet for nøyaktig de samme handlingene som Olav. Henleggelsene skjedde med begrunnelsen at handlingene «ikke var straffbare».

Juridisk sett falt dermed selve prosessforutsetningen for å forfølge Olav bort. I medhold av straffeloven (1902) § 81 annet ledd kan man ikke opprettholde påtale mot én person når det er slått fast at de identiske handlingene utført av meddeltakere var lovlige. Siden dommen mot Olav ble avsagt uten denne nødvendige prosessforutsetningen, representerer den en rettslig nullitet. Advokat Elden informerte aldri Olav om at dette burde ført til umiddelbar henleggelse, men lot ham leve i troen på at det var normal prosedyre at medsiktede «dolket hverandre i ryggen».

Det statlige prosessbedraget: Nordeng og Bolstads villeding

For å få tilgang til sensitive bankopplysninger i utlandet som de ellers ikke hadde krav på, begikk statens øverste juridiske organer et planlagt internasjonalt prosessbedrageri.

Den 4. juli 2012 utstedte avdelingsdirektør Torunn Marie Bolstad i Justisdepartementet en offisiell erklæring til myndighetene i UAE. Her ble det hevdet at tidligere administrerende direktør Peter Gjessing fortsatt var under straffeforfølgelse, til tross for at Økokrim hadde renvasket ham tre måneder tidligere. Denne bevisste løgnen ble aktivt opprettholdt og videreført av førstestatsadvokat Petter Nordeng helt frem til oktober 2014. Ved å føre en fremmed makt bak lyset for å sikre en domfellelse i Norge, brøt staten sin objektivitetsplikt og begikk grovt myndighetsmisbruk, som i ettertid er holdt skjult for så vel domstolen som offentligheten.

Elisabeth Harbo-Lerviks løgn versus Mascottos bekreftelser

Den sveitsiske statsadvokaten Claudio Mascottos offisielle korrespondanse er det endelige beviset på at den norske påtalemyndigheten førte domstolen bak lyset. Mascotto bekreftet skriftlig i brev av 6. mars 2017 at: «The criminal proceedings P/9893/2011 was started in July 2011… mentioning either Ronald Lekarz and Hans Eirik Olav». Videre dokumenterte han at de norske kollegene i Økokrim var fullt informert om saken fra starten av: «We informed our Norwegian colleagues in August 2011». At Elisabeth Harbo-Lervik likevel hevdet overfor lagmannsretten i 2017 at «Hans Eirik Olav har ikke vært under straffeforfølgning i Sveits», beviser at staten handlet med forsett for å hindre at domfellelsen ble opphevet som følge av ulovlig dobbeltforfølgelse.

For å hindre at saken i Norge ble avvist på grunnlag av forbudet mot dobbeltstraff (ne bis in idem), måtte påtalemyndigheten skjule at jeg allerede var under etterforskning i Sveits.

Førstestatsadvokat Elisabeth Harbo-Lervik hevdet gjentatte ganger overfor retten at jeg ikke var under etterforskning i Sveits. Dette var en bevisst usannhet. Den sveitsiske statsadvokaten Claudio Mascotto bekreftet i offisielle brev at straffesak P/9893/2011 ble åpnet mot meg allerede i juli 2011, og slo fast: «We informed our Norwegian colleagues in August 2011». Harbo-Lervik villedet domstolen for å blokkere mine ankemuligheter og sikre at den norske prosessen kunne fortsette i strid med EMK protokoll 7 art. 4.

Pengesporet: Den objektive sannheten som ble kvalt

Sentralt i saken står et beløp på USD 1,5 millioner. For å beskytte midlene mot urettmessig beslag, ble de plassert på en gullkonto på Malta, hvor de sto urørt i flere år under min forvaltning som «vaktmester» for SAC. Da midlene ble overført midlertidig til Milos Andrić for sikker oppbevaring, slik at ikke Økokrim kunne beslaglegge midler tilhørende saudiaraberne, ble de imidlertid underslått og brukt på privat luksusforbruk av Andrić og hans ektefelle, Anette Andrić.

Økokrim satt på en politirapport fra Monaco som entydig slo fast: «Midlene ble tatt ut og brukt til private formål av Mr. A [Andrić]. Ingen bevis indikerer overføring til Mr. O [Olav]». For å hindre at sannheten nådde retten, valgte Økokrim å:

• Skjule Monaco-rapporten for domstolen.

• Fjerne Andrić som vitne samme dag han skulle forklare seg i min straffesak, med en tvilsom begrunnelse om «forretningsreise».

• Erstatte objektive bevis med et «hjelpedokument» som tilslørte pengesporet på påtalemyndighetens premisser.

Forsvarerens fatale svikt: Elden som informasjonsbarriere

Den mest graverende svikten i rettsstatens forsvarsverk skjedde hos min forsvarer, John Christian Elden. I stedet for å være en skanse mot statlige overgrep, fungerte han som selve limet i tildekkingen.

1. Undertrykkelse av frifinnende bevis: Den 28. mars 2014 – hele seks måneder før hovedforhandlingen – mottok Elden 100 sider med frifinnende dokumentasjon fra Sveits. Eldens fullmektig, Christian Flemmen Johansen, kalte materialet «spennende» og lovet oppfølging «asap». Likevel ble bevisene liggende i Eldens skuff i tre år inntil saken i Sveits var lukket og ytterligere 20–25 ringpermer med originalbevis var utilgjengelige.

2. Nøytralisering av kontradiksjonen: Olav ble nektet å føre et eneste av de åtte vitnene han meldte inn til retten. Elden lot dette skje uten protest og overbeviste meg om at frafallet av kronvitnet Andrić var «uten betydning», til tross for at han satt på bevisene for det motsatte.

3. Brudd på internasjonale regler: Gjennom sin passivitet brøt Elden de mest grunnleggende regler for en forsvarer:

• EMK art. 6: Retten til et effektivt forsvar ble kvalt når forsvareren fungerte som et informasjonsfilter for staten.

• Regler for god advokatskikk § 3.2: Elden representerte samtidig aktører i hvitvaskingsnettverket, noe som gjorde det umulig å føre et reelt forsvar av meg uten å inkriminere andre klienter.

• Eldens sabotasje av forsvaret var ikke bare begrenset til passivitet. Videre, i sakens mest kritiske fase, «glemte» Elden å behandle anken over både straffeutmålingen og det sivilrettslige kravet på USD 6 millioner. Denne systematiske nøytraliseringen av rettsvernet var selve forutsetningen for at justismordene kunne gjennomføres.

• Det hører med til historien at jeg ikke fikk føre ett eneste av de 8 vitnene jeg oppga til tingrettsdommer Bjørn Feyling. Elden forble taus også om det.

Varselet som ble møtt med øredøvende taushet

Den 24. mai 2017 konfronterte jeg John Christian Elden i et seks siders brev med det som beskrives som en akutt og uløselig interessekonflikt. Brevet dokumenterte at Elden representerte Hans Eirik Olav samtidig som han forsvarte aktører som Pål Gruben og Eirik Jensen. Fellesnevneren var kronvitnet Hans Olav Eldring, som ifølge sveitsiske advokater forvaltet anonyme konti for en lang liste av Eldens øvrige klienter i finanseliten, inkludert Jan Haudemann-Andersen, Rune Rinnan og Bjørn Rune Gjelsten.

Et reelt forsvar av meg ville krevd en fullstendig blottleggelse av Eldrings kriminelle hvitvaskingsnettverk for Gjermund Cappelen, noe som ville inkriminert Eldens øvrige klienter. Ved å sitte taus i tre år med frifinnende bevis fra Sveits i skuffen, ofret Elden min rettssikkerhet for å frede infrastrukturen i norgeshistoriens største narkosak. Det faktum at Elden aldri besvarte dette brevet, står som et historisk monument over en forsvarerfunksjon som kollapset totalt til fordel for maktelitens økonomiske interesser.

Motivet: Beskyttelse av milliardhvitvasking og makteliten

Hvorfor ble jeg og Eirik Jensen ofret i «samlet flokk»? Svaret ligger i Hans Olav Eldrings rolle som «bankier» for Gjermund Cappelens narkonettverk, hvor kr. 1.5 milliarder i narkoomsetning måtte hvitvaskes. Eldring forvaltet store summer gjennom anonyme konti tilhørende den norske finanseliten (inkludert navn som Haudemann-Andersen, Gjelsten og Voldberg).

Dersom Elden hadde lagt frem Sveits-bevisene i min sak, ville Eldrings rolle blitt blottlagt. Elden, som representerte både meg, Eirik Jensen og Pål Gruben, satt i en uløselig interessekonflikt. Han ofret oss for å unngå en internasjonal bankskandale i Sveits som ville rammet hans øvrige klienter i finanseliten.

Samtidig fikk Cappelen lov til å lyve uimotsagt for å sikre domfellelse av Jensen. Hans advokater i advokatfirmaet de Vibe har i ettertid nektet å svare på spørsmål om Cappelens løgner og har forsøkt å bruke GDPR for å fjerne politiavhør som beviser hvitvaskingen fra offentligheten.

Korrespondansen med advokatfirmaet de Vibe, som representerte Gjermund Cappelen, avslører et desperat behov for å fjerne bevis fra offentligheten. I perioden 2022–2023 krevde advokat Kaja de Vibe Malling at kritiske politiavhør av Cappelen og Pål Gruben skulle slettes fra min bokutgivelse under henvisning til personvern (GDPR). Da de ble konfrontert med bevisene for at disse avhørene dokumenterer Cappelens åpenbare løgner om hvitvasking via Hans Olav Eldring, var svaret fra de Vibe talende: «Spørsmålene i eposten nedenfor vil ikke bli besvart». De erklærte videre at de «ikke har noen interesse i å delta i noen diskusjon omkring påståtte løgner og sannheter».

Ved å bruke GDPR som verktøy for å tildekke bevis, bidro de Vibe i realiteten til å nøytralisere dokumentasjon som ville ha eksponert at Hans Olav Eldring fungerte som «bankier» for makteliten. Cappelen har selv bekreftet at «Eldring forvalter kjempesummer for nordmenn». Ved å «frede» Eldring som vitne fremfor å plassere ham på tiltalebenken sammen med Cappelen og Jensen, sørget påtalemyndigheten og forsvarerne i fellesskap for at infrastrukturen for maktelitens hvitvasking forble intakt.

Det var ikke bare Gjermund Cappelen som nøt godt av Hans Olav Eldrings tjenester i Sveits. Eldring forvaltet en omfattende portefølje av anonyme bankkonti gjennom selskapet Profilgest for det som utgjør kjernen i den norske finanseliten. Blant navnene som fremgår av sakens dokumentasjon og varsler til myndighetene er profilerte aktører som Jan Haudemann-Andersen, Rune Rinnan, Bjørn Rune Gjelsten, Tor Aksel Voldberg, Petter og Henning Solberg, Idar Vollvik og Pål Gruben. Et reelt forsvar av Hans Eirik Olav ville krevd en full blottleggelse av dette nettverket, noe som potensielt ville inkriminert Eldens øvrige formuende klienter for hvitvasking eller skatteunndragelser. Ved å holde sannheten om Eldrings hvitvaskingsinfrastruktur skjult, fungerte forsvarsadvokaten i realiteten som en beskytter av maktelitens økonomiske ryggrad. Så tidlig som i 2016 informerte jeg norske myndigheter om dette; Skattesjef Holte, skattekrim sjef Kristiansen, helt opp til statsminister Erna Solberg. Og jeg gjorde igjen ved flere anledninger med samme resultat: TOTAL TAUSHET.

Den internasjonale eskaleringen: Varsel til amerikanske myndigheter

Som en følge av norske myndigheters manglende reaksjoner på ovennevnte hendelsesforløp, samt nye opplysninger i saken, leverte jeg min formelle varslingsrapport til den amerikanske riksadvokaten og lederen for OFAC 21. mai 2026.

Kjernen i denne varslingen er sitert direkte fra erklæringen:

«I, Hans Eirik Olav, a citizen of the United States, submit this formal whistleblower disclosure documenting a coordinated effort by Norwegian state actors and private financial entities to facilitate the illegal sale of the offshore oil drilling rig Thule Power to the Islamic Republic of Iran. This report further documents how the undersigned was fraudulently prosecuted and imprisoned to prevent the exposure of a multi-billion kroner money laundering infrastructure used by narcotics kingpins and protected by the Norwegian legal elite».

Denne varslingen er juridisk eksplosiv av flere grunner:

1. US Nexus og OFAC-jurisdiksjon: Salget av boreriggen Thule Power til iranske interesser ble gjennomført i amerikanske dollar (USD). Under amerikansk lov (IEEPA) utløser bruken av USD og involvering av en amerikansk person umiddelbar jurisdiksjon for OFAC, uavhengig av hvor i verden handlingen fant sted.

• Justismordet som forutsetning: Varslingen dokumenterer at straffeforfølgelsen og fengslingen av meg ikke var en feil, men en nødvendig forutsetning for å nøytralisere mitt innsyn mens salget til Iran ble orkestrert i september 2013.

• Beskyttelse av hvitvaskingsinfrastruktur: Rapporten til USA navngir Hans Olav Eldring som den sentrale «bankieren» som forvaltet hvitvaskingen av ca. 1,5 milliarder kroner fra Gjermund Cappelens narkonettverk via anonyme konti tilhørende den norske finanseliten.

• Tapsbegrensning som bevis på forsett: Varslingen inkluderer Nordic Trustees rettsstridige nektelse i januar 2026 av å inndrive 50 millioner kroner fra den faktiske gjerningspersonen, Milos Andrić. I erklæringen til amerikanske myndigheter slår jeg fast at deres «total silence and refusal to collect these funds—while simultaneously pursuing the undersigned—proves the proceedings are a fraudulent pretext to protect criminal structures».

Ved å løfte disse bevisene ut av det lukkede norske rettssystemet, er saken nå underlagt amerikansk etterforskningsplikt. Dette bryter informasjonsbarrieren som min egen forsvarer, John Christian Elden, og påtalemyndigheten i fellesskap reiste for å skjule sannheten.

Geopolitikk og salget av Thule Power til Iran

I 2013 gjennomførte konkursboet og de instruerende obligasjonseierne i Nordic Trustee en transaksjon som står som et av de mest alvorlige bevisene på internasjonal sanksjonsomgåelse. Salget av boreriggen Thule Power i september 2013 markerte kulminasjonen av en kontrollert auksjonsprosess i Sharjah som strakte seg over 12 runder. Dokumentasjonen avslører at prosessen ble rigget for å sikre en pris som oversteg enhver kommersiell logikk; da riggen til slutt ble solgt for 37,5 millioner USD, var dette svimlende 20,5 millioner USD over det nest høyeste kommersielle budet. Denne ekstreme prisforskjellen ble av andre budgivere beskrevet som «silly pricing» – en prissetting som kun ga mening dersom kjøperen betalte en betydelig «politisk risikopremie» for å omgå sanksjoner.

En SMS-logg mellom Tommy Sharif og Anders Ivar Olsen fra 12. mars 2012 avslører at salget var planlagt halvannet år i forveien. Sharif skrev: «Har blitt tilbudt penger for opptakene. Gikk power??» (Oljeriggen Thule Power). Meldingen beviser eksistensen av lydopptak av forhandlinger som maktapparatet har gjort alt for å holde skjult.

For å skjule den reelle kjøperen og riggens destinasjon, ble det etablert en kompleks kjede av selskaper i Sveits, Singapore (Twin Fountain) og Kuwait, med aktører som den iranske statsborgeren Ali Akhgar i Bushehr i en sentral rolle. Denne strukturen, håndtert av Pareto Securities med Nordic Trustee som instruerende part, fungerte som en aktiv informasjonsbarriere designet for å skjule pengestrømmen fra amerikanske (OFAC) myndigheter. Dokumentasjonen i saken etterlater ingen tvil om motivet: «100% destination is Iran».

Systemets vilje til å føre domstolen bak lyset ble teknisk fullbyrdet gjennom revisorberetningen om konkursen, der det siste kapittelet om «straffbare forhold» inneholdt tekst skrevet med «hvitt blekk». Under det skjulte punkt 7.5 fremgikk det at 43 containere med utstyr verdt omkring 19 millioner USD forsvant på vei til Iran, et forhold som aldri ble etterforsket av Økokrim fordi det ville ha utløst globale sanksjoner mot de involverte norske aktørene. Ved å sende fra seg en rapport med skjult tekst, sørget bostyrer og revisor for at retten dømte på en alternativ virkelighet mens grov internasjonal kriminalitet ble tildekket.

Status 2026: Den rettslige nulliteten

I januar 2026 ble tildekkingen stilt overfor den ultimate testen. Jeg tilbød Nordic Trustee vederlagsfritt å overta et rettskraftig krav på 50 millioner kroner mot den faktiske tyven, Milos Andrić.

Deres totale taushet og nektelse av å inndrive midler fra den identifiserte gjerningspersonen er det endelige beviset på at saken aldri handlet om reelle tap. En kreditor som nekter å ta imot penger fra tyven for å kunne fortsette forfølgelsen av en uskyldig tredjepart, bryter sin rettslige tapsbegrensningsplikt. Dette beviser at hele saken mot meg kun var et instrument for å opprettholde et falskt narrativ for å beskytte hvitvaskingsinfrastrukturen i Sveits.

Konklusjon: En rettsstatlig obduksjon av den kollektive ugjerningen

For at et justismord av dette omfanget skal kunne gjennomføres, kreves det at samtlige sikkerhetsmekanismer i et demokrati svikter samtidig. Min sak dokumenterer hvordan norske myndighetsorganer og private maktinteresser opererte i «samlet flokk» for å nøytralisere en styreleder og beskytte en internasjonal kriminell infrastruktur. Viktigst av alt: Min sak representerer «toppen av isfjellet».

Opplisting av de kollektive rettssikkerhetsbruddene:

• Økokrim og påtalemyndigheten: Begikk systematisk bevisundertrykkelse ved å skjule den frifinnende Monaco-rapporten og fjerne nøkkelvitnet Milos Andrić samme dag han skulle forklare seg. De utførte internasjonalt prosessbedrageri ved å gi bevisst uriktige opplysninger til UAE og villedet den norske domstolen om den parallelle straffeprosessen i Sveits.

• Justisdepartementet og Utenriksdepartementet: Unnlot å bistå under gisseldramaet i Sharjah til tross for at nasjonale verdier sto i akutt fare. Departementet medvirket til prosessbedrageriet overfor UAE gjennom uriktige erklæringer signert av avdelingsdirektør Torunn Marie Bolstad.

• Bostyrer (Ro Sommernes): Opererte som en ulovlig «hjelpe-aktor» for Økokrim, deltok i hemmelige avhør i Sveits og benyttet «hvitt blekk» i offisielle revisorrapporter for å skjule sanksjonsbelagte utstyrsleveranser til Iran.

• Nordic Trustee (Norsk Tillitsmann): Orkestrerte det ulovlige salget av boreriggen Thule Power til iranske interesser gjennom en struktur merket med «100% destination is Iran». I 2026 bekreftet de sitt forsett ved å nekte å inndrive 50 millioner kroner fra den faktiske tyven for å kunne fortsette forfølgelsen av en uskyldig tredjepart.

• Domstolene: Saken ble ledet av en ulovlig oppnevnt dommer uten gyldig beskikkelse i statsråd. Borgarting lagmannsrett opererte med forfalskede rettsavgjørelser (D1, D2 og D3) for å dekke over egne saksbehandlingsfeil.

• Forsvareren (John Christian Elden): Fungerte som selve limet i tildekkingen og en aktiv informasjonsbarriere. Han holdt tilbake 25 ringpermer med frifinnende bevis i tre år på grunn av en uløselig interessekonflikt der han representerte maktelitens økonomiske interesser og hvitvaskingsnettverket i Sveits.

Systemet som trussel: Når samfunnspakten brytes

Dette handler ikke om min frifinnelse og oppreisning, selv om det er viktig. Det handler om en nasjon som har «råtnet innenfra» og et politisk system som har ødelagt det vi kaller folkestyre. Vi lever i dag i korporatismens tidsalder, hvor en maktallianse mellom staten og organiserte særinteresser styrer samfunnet på bekostning av den individuelle borgerens frihet.

Som den politiske filosofen Montesquieu lærte oss, er maktfordelingen selve garantisten mot tyranni. Når aktor, bostyrer og forsvarer opererer som én enhet i et lukket kretsløp, er denne fordelingen opphørt å eksistere. Saken mot meg dokumenterer det øyeblikket rettsstaten transformeres til en blindgate for borgeren og et skjold for makteliten.

Vi står overfor et system som prioriterer beskyttelse av kriminelle hvitvaskingsinfrastrukturer og sanksjonsomgåelser i amerikanske dollar fremfor sannhet og rettferdighet. Derfor er saken nå løftet til et føderalt nivå i USA gjennom en formell Whistleblower Disclosure. Det er en nødvendighet for å tvinge frem en internasjonal inngripen der de norske kontrollmekanismene – helt opp til statsministerens kontor – har valgt orkestrert taushet som sin eneste respons.

Når sikkerhetsmekanismene transformeres til en koordinert informasjonsbarriere for å beskytte maktelitens kriminelle infrastruktur, er ingen borgere i Norge lenger trygge. Sannheten tåler kanskje ikke dagens lys for makteliten, men den er helt avgjørende for at vi skal kunne kalle oss et fritt samfunn. Ved å løfte denne saken til et internasjonalt nivå, kjemper jeg ikke bare for min egen frifinnelse, men for å tvinge frem et nødvendig oppgjør med et system som har mistet sin moralske og rettslige forankring