oss 150 kroner!
Før vi snakker om folkestyre, valg, partier, Stortinget, EU, WHO eller global makt, må vi stille det mest grunnleggende spørsmålet: Hvem bestemmer over kroppen din?
Dersom mennesket ikke bestemmer over egen kropp, finnes det heller ikke ekte frihet. Da er folkestyret allerede svekket ved roten. For kroppen er menneskets første grense. Det er her friheten begynner. Det er her samtykket bor. Det er her staten, industrien og systemene først må stanse.
Staten er folkets styringsverktøy. Den får sin makt fra folket og skal beskytte menneskets frihet, rettigheter og trygghet. Når staten begynner å presse mennesket i spørsmål som gjelder kroppen, samtykket og den personlige friheten, må vi spørre: Handler den fortsatt på vegne av folket, eller har den blitt et system som styrer folket?
Et menneske kan ikke være fritt dersom andre kan presse, styre eller true det til medisinske inngrep. Uansett hvor gode intensjonene påstås å være. Uansett hvor mange eksperter som brukes. Uansett hvor mye frykt som skapes. Hvis kroppen ikke lenger tilhører mennesket selv, hva er da igjen av friheten?
Under pandemien skjedde noe grunnleggende. Helse ble ikke lenger bare et personlig spørsmål. Det ble et politisk spørsmål, et sosialt spørsmål, et moralsk spørsmål og et adgangsspørsmål. Det handlet ikke bare om sykdom. Det handlet om hvem som fikk delta, hvem som ble lyttet til, hvem som ble stemplet, og hvem som ble presset.
Mennesker som stilte spørsmål, ble kalt farlige. Mennesker som ba om mer tid, ble kalt egoistiske. Mennesker som ville vente på mer kunnskap, ble møtt med mistenkeliggjøring. Da var ikke samtykket lenger fritt.
Et ekte samtykke krever frihet. Det krever at du kan si ja, og at du kan si nei. Det krever at nei ikke straffes sosialt, økonomisk eller politisk. Når mennesker opplever at jobb, reise, utdanning, sosial deltakelse eller offentlig tillit avhenger av et medisinsk valg, er det ikke lenger et fritt valg. Da har makten flyttet seg fra mennesket til systemet.
Når kroppen blir politikk, åpnes et enormt maktfelt. Staten får mer styring. Byråkratiet får mer kontroll. Globale institusjoner får større innflytelse. Legemiddelindustrien får større markeder. Mediene får mer definisjonsmakt. Faktasjekkere får rollen som portvakter for hva folket får mene.
Og mennesket blir objektet. Målet. Markedet. Risikoen. Problemet som skal styres.
Vanlige mennesker mistet retten til å være i tvil. De mistet retten til å stille spørsmål uten å bli mistenkeliggjort. De mistet retten til å vente. De mistet retten til å si nei uten å bli presset. Verst av alt mistet folket noe av sin naturlige myndighet over eget liv.
For når staten og systemet kan definere kroppen din som et politisk anliggende, hvor stopper det da?
Dette handler ikke bare om én pandemi. Det handler om en prinsipiell grense. Ingen stat, ingen industri, ingen global organisasjon, ingen ekspertgruppe og ingen politisk kampanje skal eie menneskets kropp.
Helse kan aldri bygges på press. Tillit kan aldri bygges på frykt. Folkestyre kan aldri bygges på lydighet.
Norge kan ikke være et fritt og suverent land dersom mennesket ikke er fritt i egen kropp. Folkestyre begynner ikke på Stortinget. Det begynner i mennesket. I retten til å tenke selv, stille spørsmål, si nei og eie sin egen kropp.
Hvis makten er flyttet bort fra mennesket, må den hentes tilbake. Og det første stedet den må hentes tilbake, er i kroppen.
Spørsmålet står igjen: Hvem bestemmer over kroppen din? Du? Staten? Industrien? Eller systemet som sier at det vet best?
Et fritt Norge begynner med frie mennesker. Og frie mennesker eier seg selv.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Susanne Heart.
Du kan abonnere på bloggen hennes her.
