Ukraina-krigen: Ukrainas «demokratiske» revolusjon

0
Slik dekket vestlige medier Ukraina før Russlands invasjon. Nå er det ikke opportunt lenger og vestlige politikere vil øse penger inn i landet. Til gode for hvem?

Dette er del 3 i en derie på tre artikler om bakgrunnen for krigen i Ukraina. Første del finner du her: Ukrainas nazisme-problem, andre del her: Ukraina-krigen: Vestens rolle.

Av Th. Olsen.

Er krigen i Ukraina Vestens forsvar for demokratiet? Etter at Russland invaderte Ukraina har rosemalingen av Ukraina som samfunn og demokrati steget til nye høyder, og utelatelsene av kritikkverdige forhold (for å utrykke det forsiktig) er blitt “kjettersk”. Svulstige påstander om at kampen til Ukraina er «kampen for vestlige demokratier» o.l. har florert i norsk offentlighet. Vi kunne for eksempel 10. mars lese på lederplass i VG at:

Den krisen Europa nå står midt oppe i, med en brutal krig, utløst av Russlands invasjon i det demokratiske og selvstendige Ukraina.

Venstres Ola Elvestuen hadde lignende uttalelse i Ranablad:

Nå må norske havner stenges for russiske skip og russiske eierinteresser. Ukraina må støttes i kampen for sitt demokrati.

Skribent og blogger Kjetil Rolness raste mot NRKs noenlunde avdempet og balansert (og naturligvis forenklede) beskrivelse av konflikten. Han var misfornøyd med at NRK ikke nevnte en rekke faktorer i konflikten, som for eksempel hva som foregikk i det jeg i Del 2 av denne artikkelserien kaller Maidan-kuppet i 2014:

…heller ikke at protestene førte til en demokratisk revolusjon, og en uavhengighet med bred støtte i folket.

Det er ikke mye kunnskap man trenger å tilegne seg om ukrainske samfunn og politikk før man ser at slike begreper og beskrivelser som “demokratisk reevolusjon” ikke har noe med virkeligheten å gjøre. Jeg vil for øvrig presisere at å vurdere konflikten med disse termene/perspektivene blir temmelig meningsløst, for hvis Ukraina faktisk var et mønster-demokrati hadde ikke invasjonen fra Russlands side vært mer å fordømme, og skulle Ukraina vise seg å være alt annet enn et mønster-demokrati, eller ikke et demokrati i det hele tatt, gjør det isolert sett heller ikke invasjonen mer legitim. Det er rett og slett ikke mye mening i å bruke disse begrepene. Dette fungerer derimot naturligvis godt som «narrativ-bygger» når det skal vekkes følelser i det norske folk, slik at man kan støtte Ukraina betingelsesløst, og man kan fordømme Russland og Putin betingelsesløst. Slik retorikk, psykologisk manipulasjon og føleri fungerer dessverre ganske uovertruffent i det norske folk og hos politikere og skribenter som Rolness.

En fullverdig diskusjon om demokrati i Ukraina burde egentlig innledes med en grundig diskusjon om hva som reelt sett definerer et demokrati. Det norske folk og offentlighet har i stor grad redusert dette spørsmålet til at hvis man har valg hvor befolkningen kan avgi sin stemme hvert fjerde år har man demokrati; noe som gjør nesten alle land i verden til demokratier. Noen argumenterer videre for at det ikke holder å bare ha valg, men at det må være «frie valg», og i samme åndedrett definerer man automatisk at valg i Vesten er frie, og i resten av verden, inkludert Russland er valgene stort sett «rigget» slik at man der således ikke har demokrati. Ligger ikke et reelt og ekte demokrati et annet sted enn i at det er valg? Er ikke valg mer ett politisk system (som kan være nærmeste kjemisk fritt for ekte demokrati) enn at det definerer demokrati som en kvalitativ verdi? Kunne et ekte demokrati mye bedre defineres for eks. ut fra om et lands ledere jobbet så svetten silte utelukkende for landet og befolkningens beste, og ikke for eksempel for utenlandske interesser som EU, NATO, WHO, Verdensbanken, FN, eller finans-institusjonene, for å nevne noen? En grundigere drøfting av dette får jeg la ligge for denne gang.

Oligarken Igor Kolomoiskij. Foto: Shutterstock.

Når det gjelder Ukraina er landet et av verdens mest markante oligarkier. Både publikasjoner i hovedstrømskomplekset og i alternative medier har skrevet mye om dette. Blant annet Atlantic Council har omtalt dette samt at nesten all media i Ukraina er styrt av oligarker. Er ikke en (reelt) fri presse en avgjørende bærebjelke i et demokrati? Carnegie Europe har også tidligere nevnt «oligark-problemet» i Ukraina, også knyttet til pressen:

The TV channels owned by just four oligarchs—Ihor Kolomoyskyi, Dmytro Firtash, Viktor Pinchuk, and Rinat Akhmetov—together cover almost 80 percent of the Ukrainian TV market.

Andre eksempler som har tatt opp tematikken er Bruegel.org og The Guardian. En mye grundigere gjennomgang av dette aspektet med demokratiets vilkår i Ukraina har blitt skrevet av Rolo Slavskiy. Han gjennomgår hvilke politiske makt-fraksjoner som har dominert Ukraina, og han beskriver ikke bare oligark-elementet, men også at dette oligarkiet går over i nærmest mafia-strukturer. Ukraina har siden deres uavhengighet etter Sovjetunionens fall nesten totalt blitt dominert av noe han kaller «The Eastern Mafia». Innenfor denne mafia-strukturen er det to grupperinger det er verdt å nevne – Donbass-grupperingen og Dniepropetrovsk-grupperingen; sistnevnte med oligarken Ihor Kholomoisky som den dominerende «herre og mester». Begge fraksjoner fikk stort makt etter at de tok over industri, fabrikker og energi-sektoren i sine regioner. Regionen Dniepropetrovsk har representert den øverste politiske makten siden 2014. Et lite unntak i dette var inntoget til «Orangerevolusjons-presidenten» Victor Yushchenko som ble president i 2005-2010. Hans inntog kom på en bølge av støtte fra Vest-Ukraina og en del i de sentrale regionene som var lei av den massive korrupsjonen og de dominante kriminelle elementene i politikken. Han hadde inngått samarbeid med gassbaronessen Yulia Tymoshenko fra Donbass for å danne en sterk opposisjonsblokk. Yushenkos ineffektive periode ved makten førte til Victor Yanukovych retur til makten, også han en skikkelse fra Donbass-mafiaen.

Som et direkte resultat av Yushchenkos inntog begynte en ny fraksjon å reise seg, som til nå ikke hadde hatt særlig makt i Ukraina på nasjonalt nivå, nemlig radikale «høyre-vingere» fra Galicia, ofte omtalt som ny-nazister. Yushchenko legitimerte disse, og integrerte disse inn i myndighetsapparatet. Deres historie går for øvrig lenger tilbake i tid og helt til den russiske revolusjonen. Galicerne ble i hovedsak integrert inn i sikkerhets-apparatet i Ukraina; i politi, i militæret og i SBU (sikkerhetspolitiet). Da Yanukovych kom til makten gjorde han ingenting for å reversere denne utviklingen, og til slutt ble han til dels drevet fra makten av nettopp disse i Maidan-kuppet i 2014. Etter kuppet i 2014 styrket disse galiciske fraksjonene sine makt over sikkerhetsapparatet ytterligere. Slavskiy understreker at disse nå i dag styrer Kiev i stor grad.

Den andre fraksjonen, «Eastern Mafia» med Ihor Kolomoyskyi har med suksess opprettet sin egen private hærstyrke, blant annet den beryktede Azov-bataljonen. Denne fraksjonen har overvunnet og slått ned Donbass-mafiaen ved hjelp av målrettede likvideringer samt det strategiske alliansen med Galicia-fraksjonen som styrer Kiev. Det er i dag alliansen av disse to fraksjonene som dominerer Ukraina politisk. Galicia-fraksjonen styrer sikkerhets-apparatet og militæret, mens Kholomoyskyi kontrollerer økonomien og media. Og begge disse fraksjonene har betydelig støtte fra Vesten og spesielt vestlige etterretningsbyråer.

Andriy Biletsky i midten og Arsen Avakov til høyre ved innlemmelsen av Azov-bataljonen i den ukrainske nasjonalgarden, oktober 2014.

I tillegg er nåværende president Zelenskyy et politiker-produkt av Kholomoyskyi. Det var Kholomoyskyi’s egen tv-kanal som skapte og sendte tv-programmet som fikk Zelensky frem på scenen, i hvilket han ble portrettert som en mann som var dedikert til å bekjempe korrupsjon og forsvare det ukrainske folket. Når det ble valg-periode brukte Kholomoyskyi sine media-ressurser og sine folk til å drifte valg-kampanjen for Zelenskyy. Zelenskyy har rett og slett vært en «Kholomoyskyi-puppet», mens det nå i dag under krigen samt i perioden før er tydelige tegn på at han er en tilnærmet fullstendig og utilslørt «USA-puppet». Det er min sterke antakelse at Zelenskyy nå ikke gjør en eneste beslutning eller sier et eneste ord uten at det er et diktert manuskript fra USA og UK.

Etter kuppet i 2014, hvor den trolig ekstremt korrupte Poroshenko kom til makten har det skjedd en rekke hendelser som ikke er forenlig med noe man kan kalle et demokrati. Dette kommer i tillegg til det ovennevnte, som allerede er nok til å egentlig avskrive Ukraina som et reelt demokrati (hvis man skal ta begrepet på alvor og la det transcendere det at det finnes politiske valg hvert fjerde år). 

Brende møter oligarkpresident Porosjenko i Oslo

Den politiske volden i Ukraina

Den politiske volden som finner sted i Ukraina er svært omfattende, og ville fått krigsoverskrifter i et hvert annet vestlig land. Denys Gorbach har skrevet en lengre redegjørelse for dette. De høyre-ekstreme elementene i Ukraina er aktive i å prøve å nå sine politiske mål ved vold. Gorbach kaller dem «voldelige politiske entreprenører», noe han definerer som at de følger en opportunistisk strategi for å få popularitet og innflytelse ved å høste av sin spesielle kapasitet på og vilje til vold, istedenfor å følge en strikt ideologisk agenda.

Som nevnt tidligere er det tydelig at Azov Bataljonen og dets politiske fløyer har en strategi som tar sikte på å ikke bli for eksponert i de voldelige aksjonene. Dette resulterer i at Azov samt deres undergrupper og affilierte ofte har en tilbaketrukket rolle i aksjoner. Likefult er det også mye som tyder på at de har en aktiv rolle fra kulissene for volds-aktivismen, noe mange har gitt vitnesbyrd om.  

I byen Lviv i Vest-Ukraina er politiet infiltrert av høyreekstreme elementer. Dette medfører at når aktivister, ofte fra venstres-siden eller fra «liberale grupper», har markeringer/arrangementer hvor de blir angrepet av høyre-ekstreme og nazistiske elementer griper ikke politiet inn. Det politiske målet med volden i Lviv er enkelt og greit å ta kontrollen over den politiske aktivismene på gatenivå, noe som Gorbach beskriver slik:

The contested hegemony over street-level political activism is the common rationale behind the acts of far-right political violence in Lviv. This western city, Ukraine’s “national Piedmont”, has always been considered the heartland of Ukrainian nationalism.

Gorbach har som illustrasjon for omfanget av volden til de høyre-ekstreme i Ukraina gått igjennom og listet opp hvert kjente tilfelle av slik vold og angrep de første 4 månedene av 2018. Jeg tar for meg bare noen få eksempler herunder:

19. januar i Kiev angrep den ny-nazistiske gruppen C14 en minnesmarkering for russiske anti-fascister Stanislav Markelov og Anastasia Baburova, som skal ha blitt drept av ny-nazister i Moskva i 2009.

28. januar i Lviv angrep høyre-ekstreme fra Azov National Corps og dets allierte Misanthropic Division med vold en demonstrasjon i Lviv. Angrepet ble utført mot en gruppe dyreverns-aktivister fra venstresiden, og det ble kastet røykgranater inn i folkemengden. Angriperne skal ha håndhilst på politiet og utvekslet mottoet «White Pride» seg i mellom. Politiet grep senere inn, men da med temmelig brutal arrestasjon av dyrevernsaktivistene og ikke angriperne.

29. januar tok National Militia, en undergren av Azov kontroll over og okkuperte rådhuset i Cherkasy. Her tvang de byrådet til å stemme for sin egen oppløsning pga. angripernes misnøye med byrådets politiske beslutninger i en gitt sak. Altså politisk beslutning vedtatt pga. av trusler, vold og tvang.  

13. februar gikk gruppen Freikorps, som skal være tett affiliert med Azov National Corps til angrep på en tilstelning arrangert av LGBT-bevegelsen i Kharkov.

15. februar endte C14 og National Militia i sammenstøt med politiet i Kiev ifm. en rettssak til borgermesteren fra Odessa Gennady Trukhanov som var tiltalt for tyveri.

8. mars, på kvinnedagen, var det en rekke arrangementer og nesten tilsvarende mange angrep fra høyre-ekstreme grupper. I Mariupol angrep Azov-grupperinger feminist- og liberalist-marsjer. I Kiev ble en rekke marsjer angrepet, og hvor politiet var helt passive i å beskytte deltakerne i marsjene. I Lviv angrep medlemmer av Azov National Corps besøkende til en feminist-utstilling, samt en relatert marsj. Da deltakerne i marsjen trakk seg tilbake og inn på en trikk ble den bombardert med brostein. Politiet stod passivt å så på.

Dette var som sagt bare et lite utdrag av hendelsene i denne perioden. Gorbach oppsummerer det hele slik:

As I have argued above, Ukraine’s far right are taking the logic of “violent entrepreneurship” outside the purely commercial and apolitical realm – and employing it in the domain of political contestation, where illicit violence is a precious resource that can be bought and rented. Ukrainian Nazi movements thus exist on the intersection of several worlds (criminal, commercial, military, marginal-political, mainstream political).

Minoritets- og språklover

Det har blitt foreslått og vedtatt nye lover om språk og minoriteter i Ukraina som i enkelte henseender må sees på som problematiske. I 2017 vedtok daværende president Petro Poroshenko en undervisningslov som nedtonet minoritetenes språklige rettigheter i undervisning. I Ukraina som har omtrent en tredjedel russisktalende skulle loven sørge for at ukrainsk ble eneste språk i undervisning.

25. april i 2019 vedtok Radaen å fjerne russisk språk og kultur fra deler av det offentlige rom i Ukraina. Dette var kort tid etter at Zelenskyy var valgt til president, hvor Radaen vedtok med 270 mot 39 stemmer en lov som sørger for full «ukrainifisering» og stempling av russisktalende ukrainere. Den vedtatte loven som ble utarbeidet året før krevde blant annet at alle i Ukraina som er offentlig ansatte skulle snakke ukrainsk, enten de er på jobb eller opptrer offentlig. Videre skulle alle ansatte i butikker og restauranter kunne snakke ukrainsk, og egne språkinspektører og høye bøter for brudd på dette var virkemidler for å gjennomføre dette.

Når det gjelder minoriteter ble det i 2021 fremmet en lov om rettigheter for urfolk og nasjonale minoriteter i Ukraina. Dette høres med første øyekast positivt ut, men en konsekvens av lovforslaget er at minoritetene tvert imot mistet rettigheter da den fratar russere, polakker, ungarere m.fl. statusen som nasjonal minoritet med språklige og kulturelle rettigheter. Angrepene på minoriteter i Ukraina, som hadde pågått lenge før disse ovennevnte lovforslagene, fikk tidligere blant annet den i hovedsak russisk-språklige Donbass-regionen til å reise seg. Men det gjorde også den ungarske minoriteten i Ukraina, som før hadde fått undervisning på sitt eget språk, og som fikk Ungarns støtte i sine krav.

Mikhail Kononovich, og broren hans, Aleksander Kononovich, er aktivister i Ukrainas kommunistiske ungdomsforbund. De skal ha blitt arrestert av den ukrainske regjeringen på grunn av anklager om at de er russiske spioner. | Bilde via WFDY

Ikke enkelt å være opposisjonspolitiker eller kritisk journalist i Ukraina

Medier og blomstrende politisk opposisjon bør være et sentralt parameter for å «måle demokrati» i et land. For å ta Norge som et eksempel – vi har knapt en politisk opposisjon, alle partier er med i samme «klubb», fronter overordnet sett den samme politikken, de samme agendaene, dog med noen ørsmå og stort sett kosmetiske forskjeller seg imellom. Noen beskriver den politiske sfæren i Norge (uten reell opposisjon) med den negativt ladede betegnelsen «et kartell», noe som dessverre er nærmere virkeligheten enn man burde sette pris på. Også mediene fronter de samme sakene og agendaene nærmeset uten unntak, slik at begrepet frie og uavhengige medier i Norge (og hele Vesten) er en ren nominalisme. Dette resulterer videre i at det naturligvis heller ikke finnes særlig grad av reell fri og åpen debatt i Norge.

Denne alvorlige mangelen på demokrati i Norge utspiller seg i en noe mer subtil form her hjemme enn i Ukraina. I Ukraina stenges medie-kanaler og presse over en lav sko, og opposisjonspolitikere fengsles, angripes, utestenges og drepes. I februar 2021 ble tv-kanalene 112, NewsOne og ZIK stengt av det ukrainske sikkerhetsrådet. Bakgrunnen for å stenge media og forfølge, fengsle, torturere og drepe opposisjonspolitikere er naturligvis stort sett at disse er eller fremstår som pro-russiske, eller rett og slett forfekter dialog og tette relasjoner med nabolandet Russland heller enn i retning EU og USA. De tre overnevnte tv-kanaler er eiet av Taras Kozak, et medlem av Radaen, der han representerer Opposisjonsplattformen – For Livet. Kozak er tett tilknyttet oligarken og en av partiets ledere, Viktor Medvedchuk. At Zelenskyy har god grunn til å angripe opposisjonen er ikke vanskelig å se iom. at hans parti Folkets tjener har gått fra 43 % oppslutning ved valget i 2019 til omtrentlig 17 % siste året, mens Opposisjonsplattformen – For Livet har gått fra 13 % til omtrentlig 20 %.

Drap på journalist gjort av høyreekstreme

I det som av norske politikere, skribenter og andre omtales som et fullverdig og blomstrende demokrati er det likevel ikke lett å være opposisjonspolitiker eller kritisk journalist. I 2014 hadde faktisk NRK en artikkel om journalister som blir drept i verden – utfra kartet i artikkelen ser vi at det bare er Syria som «slo» Ukraina i dette (de vestlig-støttede jihadistene i Syria har drept mange journalister i årenes løp). Det pussige er likevel at NRK har funnet det for godt å ikke omtale Ukraina i artikkelen, bortsett fra en liten kommentar i siste setning.

I 2016 ble journalisten Pavel Sheremet drept i Kiev. Russland fikk (naturligvis) umiddelbart skylden for dette. Men senere ble fem høyre-ekstreme ukrainere pågrepet for dette, blant annet Andrej Antonenko. For å sitere Wikipedia:

An independent investigation by journalists which was published as an online documentary has revealed severe shortcomings in the official investigation and has implicated the involvement of the Security Service of Ukraine.

Ukrainas sikkerhetstjeneste, ofte omtalt som SBU har vært «i vinden» i andre sammenhenger også. SBUs metode med bortføringer og tortur av politikere og dissidenter er blant annet omtalt av Human Right Watch og FNs høykommisjonskontor. Det har også kommet frem informasjon som tyder på at SBU planla å likvidere politiker og journalist Anatoly Shariy. Shariy blir «beskyldt» for å være såkalt pro-russisk, noe som spesielt etter 2014 i praksis er erklært som ulovlig. Han støttet opprinnelig Zelenskyys valgkamp, men har i ettertid blitt en sterk kritiker av Zelenskyy i tillegg til blant annet Euromaidan-kuppet i 2014. I 2012 fikk Shariy politisk asyl i EU, og lever i dag i Spania.

Shariy er på en «svarteliste» som er linket til både ukrainske myndigheter og SBU. Svartelisten inneholder blant annet personlig informasjon og bostedsadresser. Flere personer har blitt drept etter at deres navn har fremkommet av svartelisten.

I april 2015 ble Oleh Kalashnikov, en såkalt pro-russisk politiker fra partiet Party of Regions skutt og drept i Kiev.

Dagen etter ble journalisten Oles Buzina drept i Kiev; han hadde promotert samarbeid mellom Ukraina, Hviterussland og Russland og hadde gått hardt ut mot de ny-nazistiske organisasjonene i Ukraina. Gjerningspersonene viste seg å være ny-nazistene Andrey Medvedko og Denis Polishchuk som både hadde hatt stillinger i myndighetsapparatet og militæret.

Åstedet for drapet på Oles Buzina.

Da Party of Shariy, det politiske partiet til Shariy støttet Zelenskyy og sterkt kritiserte Poroshenko ifm. valgkampen før valget i 2019 ble medlemmene av Party of Shariy jevnlig angrepet med vold, sannsynligvis fra Poroshenkos tilhengere. Volden fortsatte i kjølvannet av Zelenskyys valgseier, da Party of Shariy begynte å kritisere Zelenskyy.

I 2020 ble medlemmer angrepet med røykbomber og tåregass av nazist-affilierte grupper. I Kharkiv ble et medlem banket opp av maskerte menn og etterlatt alvorlig skadet. I Vinnytsia ble et medlem banket opp av folk fra den ny-nazistiske gruppen Edelweiss, med brukne ribbein og punkterte lunger som resultat. I en annen hendelse ble et medlem angrepet fysisk inne på parti-kontoret av et medlem av Azov Bataljonen.

MintPressNews har skrevet en grundig artikkel om slike omstendigheter i Ukraina. De skriver blant annet om at Shariy beskyldte president Zelenskyy for å ha planlagt å likvidere ham, en beskyldning som helt klart ikke var tatt ut av løse luften:

While members of his party were beaten in the streets and inside their offices, Shariy was under threat. On July 8, 2020, he accused Zelensky of ordering his assassination, publishing a confession given to Catalan Police by Zoloytkhin, the man who had published his address the year before. Zoloytkhin was wanted in Ukraine for numerous serious crimes, including participation in the 2016 kidnapping and beating of journalist Vladislav Bovtruk. Zoloytkhin confessed to police that top figures in the Zelensky government had instructed him to murder Shariy, and Shariy published a video confession from Zoloytkhin

I august 2020 ble en buss med medlemmer fra Opposisjonsplattformen – For Livet angrepet og skutt på, hvor flere ble skadet. National Corps og Azov fikk skylden av noen, uten at jeg har klart å finne endelig bevis for dette. Myndighetene på sin side kalte i sin etterforskning hendelsen for «hooliganism».

The Grayzone har også en grundig artikkel om dette «demokratiske» fenomenet i Ukraina med vold, bortføringer, tortur og drap av opposisjonspolitikere.

I mars 2022 gikk Zelenskyy, som i 2019 ble valgt på en parole om å skape fred og forsoning med de russisktalende i landet til det skritt å forby 11 opposisjonspartier, i tillegg til de allerede nevnte 3 tv-kanalene, her omtalt av Al Jazeera.

Andre «demokratiske» aspekter

Sommeren 2019 skulle oligarken og politiker Petro Poroshenko, som var president før Zelenskyy vant valget i 2019, og som muligens har vært den mest korrupte presidenten i Ukrainas historie, avhøres i en etterforskning hvor han stod tiltalt for 11 lovbrudd, blant annet mistanke om forræderi og maktmisbruk. Blant de mistenkte lovbruddene var å ha fremprovosert konflikten med Russland i Ketsj-stredet ved Krim i 2018, ulovlig nasjonalisering av Privat Bank, og hvitvasking. Som reaksjon på etterforskningen aksjonerte høyre-ekstreme og nasjonalister og Poroshenkos tilhengere fra hans politiske parti hvor de forsøkte å storme det statlige etterforskningsbyrået, her ser vi noe av hendelsen.

I mai 2017 utrykket Jurij Bereza, medlem av Radaen og kommandant for Dnipro Bataljonen fra talerstolen i parlamentet ønske om å skyte opposisjonen da han stod på talerstolen i Radaen. Bakgrunnen var at Radaen vedtok en lov som forbød St. George-bånd som har blitt brukt til å markere seieren over Hitler-Tyskland, noe som opposisjonen protesterte mot.

I 2018 kom det frem at Ukrainas generalkonsul i Tyskland Vasyl Marusjtsjynets i mange år hadde kommet med anti-semittisk hets og blant annet hyllet Holocaust, en sak som utløste diplomatisk skandale. Dette har ikke blitt omtalt i norske medier, men tysk presse og Reuters omtalte saken.

I 2015 vedtok Radaen et lovforslag som ikke bare hyllet organisasjonene som under Andre Verdenskrig utførte drap og etnisk rensing i stor skala og samarbeidet med Nazi-Tyskland, men lovforslaget gjorde det også forbudt å kritisere disse organisasjonene (OUN og UPA) og personene, hvor The Jerusalem Post blant annet skriver følgende:

Ukraine’s parliament, the Supreme Rada, passed a draft law last month honoring organizations involved in mass ethnic cleansing during World War Two.

The draft law – which is now on President Petro Poroshenko’s desk awaiting his signature – recognizes a series of Ukrainian political and military organizations as “fighters for Ukrainian independence in the 20th century” and bans the criticism of these groups and their members. (The bill doesn’t state the penalty for doing so.) Two of the groups honored – the Organization of Ukrainian Nationalists (OUN) and the Ukrainian Insurgent Army (UPA) – helped the Nazis carry out the Holocaust while also killing close to 100,000 Polish civilians during World War Two.

En tv-kanal har relatert til dette også fått bot for å kalle C14 for ny-nazister. I Lviv erklærte også de lokale myndighetene at de ville feire 75-årsjublieet for dannelsen av SS-divisjonen Galicia.

Uten at jeg skal gå grundig inn på det her kan det også nevnes at Ukraina er et land med et massivt nivå av korrupsjon, helt i verdenstoppen. Ukraina har blitt omtalt som Europas mest korrupte land, for eks. her av The Guardian.

Hvis man utfra ovennevnte fakta om det ukrainske samfunn, USAs og Vestens omfattende rolle i Ukraina samt de nazistiske elementenes verdensledende rolle i landet klarer å omtale konflikten som en kamp for demokratiet har man sensasjonell liten grad av kontakt med virkeligheten. Krisen i Ukraina handler om brutal geopolitikk, og er overordnet sett nå (og har vært lenge) hovedsakelig en slagmark for USAs kamp mot Russland.

Oppsummering

Det er ingen tvil om det var dramatisk og negativt at krigen som har pågått siden 2014 ble eskalert dramatisk opp da Russland invaderte Ukraina i slutten av februar. Det er heller ingen tvil om at det er grunn til å ha medfølelse med den ukrainske befolkningen i og med at Ukraina og dets befolkning nå brukes som arena for en proxy-krig som geopolitisk sett i realiteten er mellom Vesten (primært USA og Storbritannia) og Russland.

Denne krisen blir på samme måte som med Covid-19 og vaksinen; det er viktig å kunne gjøre et informert valg. Hvis Norges befolkning og politikerklasse faktisk ønsker verdenskrig, må det i det minste komme ut av et informert valg hvor ikke en mengde av den sentrale informasjonen og bakteppet er utelatt. Norsk presse og politikk er nærmest fullstendig lakeier for USAs (og dermed NATOs) prosjekter, og norske befolkning lar seg påvirke til å styre alle sine holdninger og beslutninger av kampanje-journalistikk og følelser. Dumme beslutninger i denne situasjonen kan føre til verdenskrig (noe det strengt talt allerede er, med tanke på Vesten og Norges våpenleveringer til Ukraina).

Uansett ønske og legitimitet til å fordømme Russland er Norge ikke tjent med krig mot nabolandet Russland, og vi bør virkelig komme ut av den situasjonen hvor vi fungerer som en vasall-stat for USA hvor det er USAs interesser som styrer all vår politikk. De massive sanksjonene som er innført mot Russland skaper også en massiv krise i Europa, noe som bare USA tjener på i sitt geopolitiske maktspill. I tillegg er verdenskrig (og atomkrig) noe vi for enhver pris ikke bør «leke med». Denne norske og europeiske selvutslettelsen for å tjene USAs diktat er ganske utrolig å bivåne, men skjer pga. massiv kunnskapsløshet, kampanje-journalistikk og føleri, og kan få enorme konsekvenser for oss.


Les de to foregående artiklene:

Ukrainas nazisme-problem

Ukraina-krigen: Vestens rolle

Forrige artikkelNyhetsbyråer som propagandakrigere
Neste artikkelUnder dekke av krigen i Ukraina planlegger Washington å dele Syria
Skribent er en betegnelse vi bruker i databasen på alle som ikke er registrert der som forfattere. I de aller fleste tilfelle vil du finne forfatterens navn i artikkelen.