Av Th. Olsen.
Hva er nazismens rolle i Ukraina? Før jeg forsøker å svare på dette skal jeg gjøre en presentasjon av noen sentrale organisasjoner og personer. Dette er første del i en artikkelserie i tre deler.
Stefan Bandera
Stepan Bandera (1909-1959) er en sentral skikkelse i Ukrainas ultra-nasjonalistiske nazi-problem. Stefan Bandera var en politiker og teolog, og ikke minst ideolog. Han var sterkt anti-semittisk og også anti-kommunistisk. OUN (Organization of Ukrainian Nationalists) ble dannet i 1929 og hadde som parole et etnisk rent Ukraina. Bandera ble leder for OUN i Galicia i 1933. For sin aktivitet blant annet rettet mot Polen og polakker satt han fengslet i mange år, før han ble løslatt i 1939. Ifm Nazi-Tysklands invasjon av USSR i 1941, Operasjon Barbarossa, ble tyske styrker feiret som «frigjørere» da de inntok Vest-Ukraina i sin ferd mot Kiev. OUN og nasjonalister startet en åpen kollaborering med nazi-tyskerne. Omfanget av ukrainske nasjonalisters samarbeid med nazi-tyskerne ble holdt delvis skjult i mange år etter krigen, men samarbeidet omfattet dannelsen av flere ukrainske bataljoner og divisjoner av milits-grupper som samarbeidet med tyskerne, blant annet SS Galicia med angivelig ca 80 000 medlemmer. De nasjonalistiske ukrainske milits-gruppene utførte grove overgrep mot og massakrer av polakker, jøder og russere. OUN splittet seg i to fraksjoner hvor Bandera i 1940 ble leder for den største og mest ekstreme gruppen. Bandera ble i juli 1941 fengslet og internert av Gestapo, på grunnlag av at Bandera hadde vært så freidig å erklære Ukrainas uavhengighet, noe som var på tvers av Nazi-Tysklands ambisjoner. De massakrene som deretter foregikk deltok han dermed ikke i rent fysisk, men hans ideologi i og ledelse av gruppen han var leder for var innflytelsesrik. OUN var for eks. med å drepe opp mot 200 000 jøder i de tysk-okkuperte delene ila. 1941. I perioden 1943-1943 stod også Banderas gruppe bak massakrene av ca 40 000 polakker i Øst-Galicia. Da det begynte å komme tegn på at tyskerne ville tape krigen løsrev OUN seg fra det tyske samarbeidet og begynte å kjempe mot både tyskerne og USSR. OUN fortsatte med terror og geriljakrig helt frem til midten av 1950-tallet. Bandera og andre nasjonalist- eller nazist-ledere fra Ukraina flyktet til Europa mot krigens slutt eller etter krigen hvor de ble holdt skjult ved hjelp av blant annet CIA. Bandera ble drept i 1959 i Tyskland, der han bodde under falsk navn, antakeligvis av KGB.
I 2010 ble Stepan Bandera av daværende president Victor Yutchenko erklært som nasjonalhelt av Ukraina, en beslutning som ble reversert i 2011 av den nye og russisk-vennlige president Victor Yanukovitch. i 2018 tok Radaen (det ukrainske parlamentet) på ny initiativ til å utmerke Bandera til Hero of Ukraina, men så vidt jeg kan se ble ikke dette forslaget vedtatt.
Man kan lese mer om Stepan Bandera blant annet i boken til Grzegorz Rossolinski-Liebe, Stepan Bandera: The Life and Afterlife of a Ukranian Nationalist: Fascism, Genocide and Cult, eller i den lange artikkelen Who Was Stepan Bandera?
Man kan også bite seg merke i at det aldri har blitt tatt en skikkelig oppgjør med eller utført etterforskning av nazi-kollaboratørene i Ukraina, noe vi også kan lese i Wikipedia:
According to The Simon Wiesenthal Center (in January 2011) “Ukraine has, to the best of our knowledge, never conducted a single investigation of a local Nazi war criminal, let alone prosecuted a Holocaust perpetrator.
Svoboda
Forgjengeren til partiet Svoboda ble dannet i 1991 av Oleh Tyahybok og Andriy Parubiy, da under et annet navn. I 2004 fikk det navnet Svoboda og ble fra da av ledet av Oleh Tyahybak. Det er et åpent radikalt nasjonalistisk parti som forfekter tankegods fra Stepan Bandera og offisielt hyller ham. Det kan være problemer med hvilken «merkelapp» som passer partiet best. Noen kaller det høyre-ekstremt og fascistisk, mens andre kaller det nazistisk. Det siste er fordi partiet har/har hatt klare nazistiske elementer bestående av blant annet bruk av nazistiske symboler og flagg, nazi-hilsener samt at enkeltpersoner i partiet kan omtales som rene nazister. Det hevdes at det har blitt utført en slags «opprydding» fra lederen Oleh Tyahybok av de verste nazistiske elementene i partiet, men spørsmålet kan stilles om hvor genuin denne oppryddingen var (se lenger ned for bildet av Tyahnybok der han selv gjør nazi-hilsen).
Partiet satt sammen med partiet Fedrelandsforbundet i den nye regjeringen til Arseniy Yatsenyuk i den første fasen etter 2014-kuppet, også kalt «Euromaidan». Svoboda fikk en rekke ministerposter i den nye regjeringen. Svoboda hadde en maktposisjon i Ukraina før 2014-kuppet, og de spilte en betydelig rolle i selve kuppet. I årene etter 2014-kuppet har deres posisjon blitt svekket, blant annet fordi deres voldsprofil som de profilerte på i årene før samt under Maidan-kuppet ble overskygget av andre med enda sterkere voldsprofil, her omtalt av Open Democracy:
«Svoboda, meanwhile, was too compromised by its perceived proximity to power during and immediately after Maidan. The creation of Svoboda’s own volunteer war units appears to have failed to neutralise the lack of radicalism and militarism in its public image. Its advertised readiness to resort to violence was the key to Svoboda’s electoral success before Maidan, but this was overshadowed by the efforts of the competing entrepreneurs of political violence in the post-Maidan conjuncture, in which the level of and tolerance to violence has escalated. On the other hand, Svoboda keeps holding on to its hegemony in regional power settings in western Ukraine.»
Høyre Sektor (Pravy Sektor)
Høyre Sektor ble dannet som en væpnet milits ut fra en koalisjon av diverse høyre-ekstreme organisasjoner i 2013. De var sentrale i forbindelse med opprøret på Maidan som ledet til kuppet vinteren 2014, og de ble et politisk parti mars 2014. De hadde angivelig ca 10 000 medlemmer/milits den gang, men har i de senere årene minket betydelig, spesielt etter at Dmitro Yarosh forlot koalisjonen. En av gruppene som ble med på å danne Høyre Sektor var Trident, ledet av ovennevnte Yarosh. De omtales både med begrepene høyre-ekstremt, ny-fascistisk og av noen som en ny-nazistisk organisasjon. Høyre Sektor hadde en strategi post-Maidan som omfattet voldelige konfrontasjoner også mot elitene i landet samt de nye myndighetene; omtalt blant annet av nettavisen Steigan.no her og her, Internasjonal Business Time samt BBC – en strategi som mange beskriver som en viktig årsak til at de minket i innflytelse og relevans i årene etter 2014-kuppet.
C14
C14 er i større grad en ren ny-nazistisk organisasjon. Den ledes av Yehvan Karas. De ble dannet i 2010 som en ungdoms-fraksjon under Svoboda. De har senere brutt ut fra Svoboda og er en egen organisasjon De har fått publisitet blant annet ved den temmelig kontroversielle (for å si det forsiktig) avtalen de fikk med Kiev-myndighetene i 2018 som tillot dem å opptre med «by-patruljering» i Kiev.
Dnipro-regimentet
Dnipro-regimentet er basert i byen og oblasten Dnipro og beskrives offisielt som en slags spesial-politi-avdeling underlagt innenriksministeriet i Ukraina. De ble etablert i april 2014 på basis av oppsamling av frivillige, og de skal ha hatt rumenske og georgiske militær-instruktører til opptrening. Oligarken Ihor Kolomoyskiy skal ha brukt flere millioner dollar på denne enheten. Dnipro-regimentet har høyre-ekstreme og ultra-nasjonalistiske elementer. Dnipro-regimentet har vært aktiv i krigen mot pro-russiske separatister i øst og stått bak en rekke hendelser som beskrives som krigsforbrytelser.
Aidar Bataljonen
Aidar Bataljonen ble opprettet i mai 2014. Den ble som Dnipro-regimentet dannet av frivillige, og underlagt forsvarsministeriet. Noen hevder Aidar Bataljonen består av 400 medlemmer, andre hevder at den har langt flere. Nå etter den russiske invasjonen hevdes det at de kriger med flere tusen, men dette er ikke tilstrekkelig bekreftet. De beskrives som «an assault battalion of the Ukrainian Ground Forces», og har vært sentrale i krigen mot pro-russiske separatister i Øst-Ukraina.
De skal ha hatt sin hovedbase i Starobelsk, i de Kiev-kontrollerte områdene i Luhansk Oblast.
Azov Bataljonen
Den beryktede Azov Bataljonen var i utgangspunktet en paramilitær høyre-ekstrem gruppe av ukrainske nasjonalister, med forbindelser til det ny-nazist-infiserte partiet Sosial-Nasjonalistiske Samling (Social National Assembly).. Innenriksminister Arsen Avakov annonserte i april 2014 at det skulle dannes såkalte «frivillig-bataljoner» underlagt de regionale departementene under innenriksministeriene. I midten av mai ble en slik gruppe dannet, underlagt det regionale departementet i Donetsk. Den opprinnelige basen av medlemmer var en blanding av fotball-hooligans, kriminelle, høyre-ekstreme elementer fra Høyre Sektor og Patriot of Ukraine, OUN-aktivister, nazister fra Misantrophic Division, medlemmer fra den Nasjonal-Sosialistisk Samling. Etter hvert ble flere og flere fremmedkrigere fra blant annet Sverige, Italia, Frankrike, Hviterussland, Canada og Slovenia viktige elementer av Azov Bataljonen, hvor de fleste delte de ny-nazistiske tankene. I mai 2014 vervet de 70 første seg i Mariupol, og frivillig-bataljonen fikk etter hvert navnet Azov Regiment (jeg kaller den i denne artikkelen Azov Bataljonen) da de ble innlemmet i Nasjonalgarden. Frem til sommeren 2014 var Azov Bataljonen lokalisert i havnebyen Berdyansk, før den igjen fikk sin hovedbase i Mariupol.
Azov-bataljonens hovedskikkelge er Andriy Biletsky som av mange betegnes som en tilnærmet ren nazist. Biletskiy har for eks. kommet med uttalelsen:
“The historic mission of our nation in this critical moment is to lead the White Races of the world in a final crusade for their survival.”
Andre sentrale personer i opprettelsen av Azov Bataljonen var den ovennevnte Arsen Avakov, i tillegg til Oleh Liashko, Ihor Mosiychyk fra Sosial-Nasjonalistisk Samling og Dmytro Korchynsky fra UNA-UNSO. Volodomyr Shpara ble den første kommandanten, før Biletsky tok over. Oligarkene Ihor Kolomoyskyi (se eget avsnitt om ham lenger ned) og Sergiy Taruta sørget for finans og utstyr.
Azov-bataljonen er en uomtvistelig ekstrem og nazisist organisasjon, noe også Wikipedia skriver rett ut.
De bruker Wolfsangel-symbolet. Denne runen har historie tilbake lenge før nazistene begynte å bruke den, men den er mest kjent for at blant annet SS-avdelinger, Wehrmacht og Nazi-partiet i Tyskland tok den i bruk før og under Andre Verdenskrig. Azov bruker også SS-symbolet «Black Sun». Azov hovedkvarteret på Maidan Square i Kiev er eid av forsvarsministeriet.
Som Norge har Azov også sine “speider-leire”, dog litt annet preg. Nedenfor noen bilder fra slike arrangementer:
Under er bilder fra treningsleir for de mer voksne:
Det som trolig er NATO-instruktører lærer opp Azov Bataljonen i NLAW håndholdt anti-tank-våpen trolig levert fra Storbritannia. Dette skal være i byen Kharkiv i mars 2022, etter at Russland invaderte.
Det strides om hvor høy andel av nazistiske elementer det er i Azov Bataljonen. USA Today har blant annet skrevet om denne uenigheten, som også fremtrer internt i Azov Bataljonen:
«A drill sergeant who would identify himself only as Alex wore a patch depicting Thor’s Hammer, an ancient Norse symbol appropriated by neo-Nazis, according to the Anti-Defamation League.”
“In an interview with USA TODAY, he admitted he is a Nazi and said with a laugh that no more than half his comrades are fellow Nazis. He said he supports strong leadership for Ukraine, like Germany during World War II, but opposes the Nazis’ genocide against Jews. Minorities should be tolerated as long as they are peaceful and don’t demand special privileges, he said, and the property of wealthy oligarchs should be taken away and nationalized.»
En offisielle talspersoner for Azov går ikke med på at nazi-problemet i Azov er så stort og hevder:
«Andriy Diachenko, a spokesman for the Azov Brigade, said only 10% to 20% of the group’s members are Nazis. “I know Alex is a Nazi, but it’s his personal ideology. It has nothing to do with the official ideology of the Azov,” Diachenko said. “He’s a good drill sergeant and a good instructor for tactics and weapons skills.”
Azov Bataljonen kan utvides til begrepet «Azov-bevegelsen» fordi de har blitt et nettverk av mer sivile undergrupper eller affilierte, som Azov Civil Corps, National Corps og National Militia. Noe av årsaken til dette er Azov-ledelsens politiske ambisjoner og strategi, som jeg kommer nærmere tilbake til.
Oleh Tyahnybok
Oleh Tyahnybok er som nevnt leder for det høyre-ekstreme og «nazi-infiserte» partiet Svoboda som forfekter tankegodset fra Stepan Bandera. Han var med i dannelsen av partiet Social National Party i 1991, som senere ble til Svoboda. Han har en omfattende politisk engasjement og karriere, og har vært talsmann for å økt hyllest av rollen til OUN under Andre Verdenskrig. Han holdt i 2004 en tale ved graven til et prominent medlem av OUN hvor han sa:
“You are the ones that the Moscow–Jewish mafia ruling Ukraine fears most]” and “They were not afraid and we should not be afraid. They took their automatic guns on their necks and went into the woods, and fought against the Muscovites, Germans, Jews and other scum who wanted to take away our Ukrainian state.»
I 2013 skal Tyahnybok og en annen Svoboda-leder angivelig ha blitt bannlyst for innreise i USA pga. sin åpne anti-semitisme, noe som likevel ikke hindret John McCain å møte ham senere samme år da Maidan-kuppet var under oppseiling.
Oleh Tyahnybok med Svobodas parti-hilsen, før en valgrunde for gjenvalg som partiets leder. Til høyre samme person sammen med daværende USAs vise-utenriksminister med ansvar for Europa og Eurasia, Victoria Nuland.
Andriy Parubiy
Andriy Parubiy var med å starte Social National Party (som senere ble til allerede omtalte Svoboda) i 1991 sammen med Oleh Tyahnybok, et parti Washington Post har kalt «åpent ny-fascistisk» og som Wikipedia beskriver som «radikal nasjonalisme og med ny-nazistiske trekk».
I 2010 ba han Europaparlamentet revurdere sin negative reaksjon på at daværende president Victor Yushchenco hadde gitt Stefan Bandera utmerkelsen Hero of Ukraine.
Etter Maidan-kuppet i 2014 fungerte han som Secretary of the National Security and Defence Council i Ukraina, før han fra 2016 ble Stortingspresident (Chairman of Radaen) fra 2016-2019.
Han hadde en svært viktig og sentral rolle i Maidan-kuppet og fungerte der som en slags «kommandant» for de høyre-ekstreme elementene som Høyre Sektor og Svoboda. Høsten 2014 ble han med å grunnla partiet People’s Front, blant annet med den USA-innsatte statsministeren Arseniy Yatsjenyuk og Azov Bataljonens patron Arsen Avakov. Andriy Parubiy har blitt beskyldt for å hylle Hitler som en demokrat hvor han skal ha sagt:
“The greatest man who practised direct democracy was Adolf Hitler in the 1930s,” he said.
The founder of the Social National Party, now known as Svoboda, added that it was “necessary to introduce direct democracy to Ukraine, with Hitler as its torchbearer.”
Andre tilbakeviser dette og mener at disse sitatene er tatt ut av sin sammenheng, er overdrevet og russisk propaganda. Det hevdes at Parubiys budskap var at han er stor tilhenger av direkte-demokrati, og det sterkeste eksemplet på direkte-demokrati var det Hitler fikk til i 1930-årene, men at Parubiy advarte mot at disse årene til tross for sitt «effektive direkte-demokrati» var en tid for sterk manipulasjon (av folket). Altså at han advarte mot svakheter ved direkte-demokratiet.
Dmitro Yarosh
Dmitro Yarosh var med å grunnlegge Trizub (Trident) i 1994, som han ble leder for i 2005. Trizub som han da ledet var en av gruppene som ble med på å danne den væpnede milits-koalisjonen Høyre Sektor i 2013, som han ble leder for i 2014. Flere betegnet Yarosh som en av de viktigste enkeltpersonene bak kuppet i 2014. Det strides om han bare er såkalt “far right nationalist” eller om han er fascist eller “nazi-infisert”.
I 2015 ble Yarosh utpekt til rådgiver for Ukrainas forsvarssjef. I november 2021 ble Yarosh utpekt av president Zelenskyy til rådgiver for øverstkommanderende for Ukrainas hærstyrker, general Valerij Zaluzhniy.
Det hevdes at Yarosh i 2007 skal ha hatt en rolle utpekt av CIA til å koordinere nazist- og islamistgrupper i kampen mot Russland i den andre Tsjetsjenia-krigen. Det sier også at han rundt 20 februar 2022, ikke lenge før Russland invaderte ledet enheter fra Azov Bataljonen og en gruppe fremmedkrigere, blant annet islamister fra Syria, i et angrep mot pro-russiske separatister langs grensen til Donetsk. Jeg har ikke klart å finne skikkelig bekreftelse på de to ovennevnte påstandene.
Andriy Biletsky
Andriy Biletsky er en høyre-ekstrem nasjonalist og «white supremacy-aktør», men mange omtaler han også som en uttalt nærmest ren nazist. Han har som nevnt tidligere i denne artikkelen kommet med uttalelsen om “nasjonens misjon om å lede den hvite rase i verden i et siste korstog”. Han ledet Social National Assembly (SNA), dannet i 2008. SNA er kjent for å utført voldelige angrep på minoriteter. SNA og Biletksy gikk sammen med andre lignende grupper i dannelsen av Høyre Sektor som spilte en stor rolle under Maidan-kuppet. Høyre Sektor dannet basen for dannelsen av Azov Bataljonen i 2014 som Biletsky ble leder for. Etter hvert ble han leder av partiet National Corps Party/Patriots of Ukraine dannet i 2016, hvor kjernen er veteraner fra Azov-bataljonen. Fra 2014-2019 var han medlem av det ukrainske parlamentet, og han har vært sjef for Nasjonalgarden, hvor Azov Bataljonen ble innlemmet. Han har også hatt fremtredende rolle i Radaen (parlamentet).
Ihor Kolomoyskyi
Ihor Kolomoyskyi som er en Israel-ukrainsk-kypriotisk oligark og blant Ukrainas rikeste, er president Zelenskyys finansier og patron. Han skal ha betydelige eierandeler i gass-selskapet Burisma, kjent for skandalen med Biden-familien. Kolomoyskiy eier 1+1 Media Group som har tv-kanalen 1+1. Sistnevnte hadde tv-showet Servant of the People som hyret daværende skuespiller og nåværende president Zelenskyy til å spille president. Kolomoyskyi startet partiet 1+1 hvor de fremmet Zelenskyy som president-kandidat. Kolomoyskyi var med å grunnlegge Privatbank som ble den største banken i Ukraina.
Han skal ha brukt 10 millioner dollar på å danne og forsyne en rekke nærmest private bataljoner/stridsgrupper – som Dnipro-regimentet/bataljonen som ble opprettet i 2014, Aidar Bataljonen, Azov Bataljonen, Dnipr 1, Dnipr 2 og Donbass frivillighets-bataljon. Det er åpent kjent at han har brukt store pengesummer på flere eller alle ovennevnte grupper, men nøyaktig hvor mye på hvilke har jeg ikke klart å stadfeste nøyaktig.
Det finnes en rekke andre grupper som jeg ikke skal gå særlig nærmere inn på. Disse er er for eks. Centuria, M.K.U, Freikorps (tett på Azov-affilierte National Corps), Misantrophic Division (alliert med Azov National Corps), ChorKom, Katekhon og Sokil. Man har også Karpatska Sich (alliert med gruppen Black Sun og Sokil) som er dominerende i regionen Uzhgorod i Vest-Ukraina nær grensen til Ungarn og Slovakia. I 2017 ble Karpatska Sichs leder, Taras Deyak satt på listen over regionens 100 mest innflytelsesrike personer. Vi har også gruppen TiP (Tradion and Order) som ble dannet i 2016 og som har sterke elementer som beundrer den italienske fascismen. I tillegg har vi Donbass (Frivillighets) Bataljon som skal ha hatt en del medlemmer fra ny-nazistiske C14.
Videre drøfting av nazi-problemet
Det er ikke mange minutters undersøkelser som skal til for å se tydelig at Ukraina er verdensledende i «sitt nazi-problem». Det er som nevnt omtalt grundig av mange, for eks her av Lev Golinkin i en artikkel i The Nation i 2019. Hvor ellers har nazistiske organisasjoner og partier militære stridsgrupper, bataljoner, tanks, artilleri og tunge vestlig- og NATO-leverte våpen – kort og godt et krigsmaskineri – og i tillegg ministere i statsapparatet samt en rekke lederroller i sikkerhetsapparatet?
Ekspert på Ukrainas høyre-ekstremisme, Michael Colborn har også omtalt disse problemene uten omsvøp:
“Ukraine really does have a far-right problem, and it’s not a fiction of Kremlin propaganda. And it’s well past time to talk about it,” explained journalist and expert on the Ukrainian far right, Michael Colborne.
Det er tidkrevende å få et presist bilde av omfanget av nazi-problemet, blant annet bør man prøve å forstå og kunne skille mellom begreper som høyre-ekstremisme, nasjonalisme, ultra-ekstremisme, fascisme, nazisme, ny-nazisme osv. Mange av organisasjonene som har nazister i sine rekker består heller ikke bare av nazister og er ofte ikke rene eller eksplisitte nazi-organisasjoner. Det er også viktig å forstå at de som kaller seg nasjonalister bruker begrepet på en annen måte enn vi her hjemme forstår det. De refererer til at det er de “ekte ukrainerne” av skandinavisk eller proto-germansk opphav, og ikke slavere som for eks. russerne.
Det er nok urettferdig og feil å kalle Ukraina en nazistisk nasjon/regime. Mange i Norge bruker motargumentet om at de «nazistiske» organisasjonene får lite stemmer ved valg, noe som isolert sett delvis stemmer. Selv om partiet Svoboda hadde 10,4 % av stemmene i 2012, noe som ikke er ubetydelig, var de nede i 4,7 % oppslutning i valget I 2014. Et annet eksempel er valget i 2019 hvor det var dannet en høyre-ekstrem koalisjon mellom blant annet National Corps Party, Svoboda og Høyre Sektor. National Corps Party, et ultra-nasjonalistisk og «nazi-infisert» parti som tidligere het Patriot of Ukraina ble dannet av Andriy Biletsky i 2016. Ovennevnte koalisjon fikk bare 2,15 % oppslutning ved 2019-valget, noe som viser at det store flertallet av befolkningen ikke gir dem mye støtte ved valg. På den annen side kan man argumentere med at 2,15 % oppslutning utgjør omtrentlig regnet ca 600.000 stemmer, som isolert sett ikke er en ubetydelig mengde mennesker. Jeg kan ikke forstå annet enn at denne «kvantitative nazismen» – for eks. oppslutningen ved valg – selv med såpass (relativ) lav oppslutning likevel fortjener å sette Ukraina på førsteplass i verden relatert til dette problemet.
Men det er nok like mye det «kvalitative nazi-problemet» – blant annet hvor mange av sine de til tross for ovennevnte faktisk har i statlige posisjoner og hvor mye makt de reelt sett likevel har, blant annet ved sin voldsvilje og evne – som gjør bildet mer alvorlig, noe jeg skal komme tilbake til.
Det er Azov-bevegelsen som er den klart ledende grupperingen/nettverket innenfor ekstrem-høyre og nazi-problemet. Den væpnede Høyre Sektor-militsen som hadde en avgjørende rolle i 2014-kuppet har siden den gang minsket rent politisk, og utgjør bare en betydning som en militær enhet i Øst-Ukraina. Politisk har Azov «konsumert» både Høyre Sektor og Svoboda, og utfra Azov Bataljonens militære stridsgrupper har det sprunget ut «sivile og politiske» undergrupper som Azov Civil Corps og National Corps Party. En av grunnene til Azovs sterke posisjon er at de, i motsetning til Høyre Sektor som valgte en voldelig konfrontasjons-politikk også mot post-Maidan-myndighetene, har valgt en strategi som er mer diskret og hvor de infiltrerer de statlige institusjonene. Således har de klart å danne en «state within the state». De oppnår også effekt ved at de besitter militære stridsgrupper i kombinasjon med at de kommer med svakt tilslørte trusler mot nasjonale myndigheter, men uten å gå for langt. Et eksempel ser vi her hvor Biletsky snakker om et hypotetisk kupp med støtte fra militæret og sikkerhetsapparatet (som de i betydelig grad kontrollerer).
Azov-bevegelsens PR-strategi er også mer vellykket enn i de andre ekstreme organisasjonene. Selv om det er mye dokumentasjon på at de er involvert i kulissene i angrep på venstreside-aktivister, «gender-aktivister», feminist-bevegelser, liberale demonstrasjoner og politiske motstandere tar de ikke offentlig ansvar for slike hendelser da dette ikke passer inn i deres offentlige PR-strategi. Deres suksess dreier seg oppsummert om at de velger en reservert men ikke-konfronterende strategi mot eliten og myndighetene, at de har opprettholdt relasjonene til sine beskyttere både nasjonalt (Arsen Avakov, innenriksminister 2014-2021) og regionalt, og at de samtidig besitter betydelig kapital på vold ved sine betydelige militære ressurser. Slik sett har de fått innpass både i deler av det bredere folkelige lag og i de mer ekstreme nasjonalistiske kretser.
Pressen har snakket om Ukrainas nazi-problem tidligere
Ukrainas nazi-problem har blitt omtalt omfattende i årevis av en stort antall forskjellige medier, inkludert en god del hovedstrømsmedier:
Eksempler er Al Jazeera, Newsweek som her omtaler krigsforbrytelser begått av Aidar-bataljonen, norske ABCnyhetene og Minerva. The Guardian har også gjort det her, eller her hvor de var i Mariupol og snakket med et Azov-medlemmet Dmitry:
“I have nothing against Russian nationalists, or a great Russia,” said Dmitry, as we sped through the dark Mariupol night in a pickup truck, a machine gunner positioned in the back. “But Putin’s not even a Russian. Putin’s a Jew.”
Andre som har skrevet om temaet er Harper’s Magazine, Salon, Radio Free Europa, The Nation, The Grayzone, Mintpress, Reuters og Business Insider har som allerede nevnt skrevet om oligarken Ihor Kolomoyskyis nærmest private hær Dnipro Bataljonen.
Nazisme-problemet i det offentlige Ukraina etter 2014
Etter 2014-kuppet ble favoritten til USAs utenriksdepartement Arseniy Yatsenyuk satt inn som statsminister i post-Maidan-regjeringen. Pga. endeløse korrupsjonsskandaler varte han bare i to år. Presidenten post-Maidan, Petro Poroshenko varte i 5 år, men også han med store korrupsjonsskandaler ; ifm. Panama Papers i 2016 og Paradise Papers i 2017.
Statsminister Yatsenuk belønnet Svobodas sentrale rolle i 2014-kuppet med 3 minister-poster i den nye regjeringen. I tillegg fikk personer fra Svoboda guvernør-posten i tre av Ukrainas 25 provinser. Andriy Parubiy ble leder for det Nasjonale sikkerhetsrådet, og senere Stortingspresident (chairman/speaker i parlamentet) som han var i fem år. Svoboda-ministrene var Olexander Sych som ble visestatsminister og Ihor Tenyukh som ble forsvarsminister. Sistnevnte varte dog bare en måned i sin stilling. I tillegg ble Ihor Shvaika landbruksminister, men han har vært tidvis fengslet siden 2015 mistenkt etter et voldelig sammenstøt utenfor parlamentet hvor en tjenesteperson fra Nasjonalgarden døde etter en håndgranat-eksplosjon. Andre oppnevnelser var Oleg Makhnitski fra Svoboda som ble riksadvokat, Serhiy Kvit fra Høyre Sektor (undergruppen Tridenten) som ble utdanningsminister, Andriy Mokhnyk som var viseformann i Svoboda som ble miljøminister og Tetyana Chornovol med bakgrunn i den militante høyreekstreme gruppen UNA-UNSO som fikk lederrollen for regjeringens anti-korrupsjonsarbeid.
Allerede omtalte Andrej Biletsky fikk en fremtredende rolle i parlamentet, og ble etter hvert sjef for Nasjonalgarden. Andriy Parubiy ble parlamentsleder fra 2016-2019. Vadym Trojan fra Azov Bataljonen ble politisjef i Kiev, og fra 2106 nasjonal politisjef (antakeligvis ekvivalenten til politidirektør i Norge). Arsen Avakov fra partiet Peoples Front (dannet i 2014) var innenriksminister fra 2014-2021. Både han og partiet har som jeg har vist tette bånd til nasjonalistiske og nazistiske grupperinger, da spesielt Azov Bataljonen. Det er mye som tyder på at han rett og slett er Azovs toppolitiske beskytter (patron). Høyre Sektor-leder Dmitro Yarosh ble i april 2015 innsatt som rådgiver for Ukrainas militære styrker.
Den 01. mars 2022, etter at Russland invaderte Ukraina, byttet Zelenskyj ut lederen for Odessa regionale administrasjon med Maksym Marchenko. Marchenko er en tidligere kommandant for den allerede omtalte høyre-ekstreme og nazi-infiserte Aidar Bataljonen som har blitt beskyldt for en rekke krigsforbrytelser hovedsakelig mot den russisk-talende befolkningen i Donbass-regionen.
Monumenter og gatenavn
I Ukraina er det en stor mengde minnes-monumenter og statuer av nazi-kollaboratører. Etter 2014-kuppet har det blitt reist en mengde slike, og gater har også fått navn etter nazister eller kollaboratører. For eks. i Lviv i Vest-Ukraina heter en av hovedgatene i byen Bandera Street, oppkalt etter Stepan Bandera. I Kiev fikk i 2016 en av hovedgatene endret navn til Bandera Avenue. Når det gjelder monumenter skriver det jødiske nettstedet Forward, som kartlegger dette over hele verden følgende om Ukraina:
«Beginning in 2014, when the Maidan uprising brought a new government to Ukraine, the country has been erecting monuments to Nazi collaborators and Holocaust perpetrators at an astounding pace — there’s been a new plaque or street renaming nearly every week. Because of this, the Ukraine section represents an extremely partial listing of the several hundred monuments, statues, and streets named after Nazi collaborators in Ukraine».
Det er altså så stort omfang av dette i Ukraina at Forward ikke har anledning til å ta med alt i sin artikkel.
Nazi-problemet i det offentlige rom
De forskjellige nazistiske eller “nazist-infiserte” organisasjonene har en svært høy rate på å markere seg i det offentlig rom, for eks. med marsjer og arrangementer. Blant annet er dette tilfelle med feiringen av Stepan Banderas fødselsdag 1. januar:
Her er det film fra ovennevnte minnes-marsj.
Den 1. desember 2021, ifm. feiringen av 30-årsjubileet til Ukrainas uavhengighet i 1991, ble Dmytro Kotsyubalyo tildelt utmerkelsen Helt av Ukraina av president Zelenskyj. Kotsjubaljo er en av lederne i Høyre Sektor og i tillegg leder for en milits som kriger mot seperatistene i Donbass-regionen.
Azov-bevegelsen har de facto hatt kontroll over den viktige byen Mariupol, også etter at Volodomir Zelenskyy ble president. Mariupol fremtrer som en hovedbase for Azovs virksomhet og de har både stor politisk kontroll men også «kontroll i gatene». The Grayzone skriver blant annet dette i sin lange og grundige gjennomgang av nazi-problemet i Ukraina:
«When Zelensky took office in May 2019, the Azov Battalion maintained de facto control of the strategic southeastern port city of Mariupol and its surrounding villages.»
Open Democrazy skriver også om dette og om hvordan Azov holder kontroll med vold:
“Azov has certainly established political control of the streets in Mariupol. To maintain this control, they have to react violently, even if not officially, to any public event which diverges sufficiently from their political agenda.”
Det er trolig derfor hendelser som her omtales av Open Democracy utrolig nok kan finne sted:
«A soldier from Azov, who killed a man in the street after a political argument earlier this year, was released by the local court with a fine.»
I Kiev er den ny-nazistiske C14 ledet av Yevhen Karas aktive i det offentlige rom, også med volds-aktivisme. Reuters har blant annet omtalt det utrolige i at det er etablert en slags avtale mellom Kiev-myndighetene og C14 om at sistnevnte kan drive borgervern og gatepatruljer. Karas har også innrømmet åpent at de samarbeider med det ukrainske sikkerhetsapparatet.
C14 har også i samarbeid med Kiev-myndighetene fått være med på «rydding» av sigøyner-leire. Mange har omtalt dette grundig, blant annet The Grayzone. Disse mildt sagt kontroversielle aksjonene har skapt en del oppstyr og ble også omtalt hos Amnesty International. Men ifølge Kiev-politiet foregikk dette uten kontroverser, før de etter at det kom ut en video som viste bruk av steinkasting og pepperspray måtte opprette etterforskning. Det har også naturligvis kommet kritikk mot dette internt i Ukraina.
C14 har også fått offisiell rolle til en tilstelning arrangert av America House Kiyv som er en USA-styrt og -finansiert organisasjon. De arrangerte en tilstelning hvor C14-medlemmet Sergiyh Bondar var blant talerne.
Det er også andre høyre-ekstreme skikkelser i posisjoner i Ukraina. Kataryna Kruk, som samarbeidet med Svoboda under kuppet i 2014, og har forsvart dem mot kritikk i etterkant, og har tilknytning til Azovbataljonen ble Facebook-leder i Ukraina.
I november 2019, bare noen dager etter at president Zelenskyy hadde hatt møte med blant annet C14-leder Karas opptrådte Oleksiy Honcharuk, den gang statsminister i Zelenskyjs regjering på scenen på en ny-nazist-konsert arrangert av C14-medlem Andriy Medvedko (sistnevnte for øvrig med en mord-anklage hengende over seg):
Ukrainas nazi-problem – fake news?
Det kan ikke herske tvil om at Ukraina har et stort nazi-problem. Hvor stort det er kan vi alltids krangle om, men etter min oppfatning er det heller ingen tvil om at Ukraina uten konkurranse er verdensledende med sitt nazi-problem – til tross for at det ukrainske folk i sin majoritet som nevnt ikke kan beskyldes for å være nazister. Derfor er det også forbløffende å se hvordan hele dette nazi-fenomenet i Ukraina blir «tryllet bort» i dagens presse, til tross for som vist at den samme pressen har skrevet om dette i årene før den russiske invasjonen. Her kaller msn.com dette rett og slett en fiksjon:
VG, som de siste to-tre årene fremstår mer og mer som en ren propaganda-avis kaller faktisk nazisme-problemet for oppdiktet:
Et av de vanligste og forbløffende nok virkningsfulle «argumentene» er kort og godt som VG gjorde 03. mars i år å stadfeste at president Zelenskyy er jøde:
Dette er jo riktig, presidenten er jøde. Men det er også riktig at Ukraina har et stort nazi-problem. Det er neppe slik at det er mange (noen?) som mener at president Zelenskyy selv er nazist, eller nazist-sympatisør rent personlig, slik det samme gjelder for majoriteten av befolkningen.
Men årsaken til dette paradokset (nazi-problem og jødisk president) er trolig heller at nazisme-elementene faktisk har betydelig innflytelse (noe vi kommer mer inn på i del 2 og 3 av denne artikkelen) og at Zelenskyy rett og slett er nødt til å både omgås disse elementene og til dels la seg diktere av disse.