oss 100 kroner!
Av Julia Schreiner Benito, hemali.
Om han ikke ble så forbanna, ville produksjonen vært tynnere og tammere. Som spaltist i kulturavisen Subjekt har Pål-Henrik Hagen spytta det ut.
Når harmen brenner i magan og brøstet – drammenseren sier ikke magen og brystet – da taster han så det dirrer. Særlig blir Pål-Henrik kruttsint når folk uten kunnskap fordømmer andre.
– Det første jeg skrev om covid, var for lokalavisa her i Drammen. Jeg var forbanna på ovenfra-og-ned-holdning om at vanlige folk er for dumme til å forstå. Det er udemokratisk. Så begynte jeg å studere rapporter og forskning, jeg så at de moralske vokterne ikke handlet ut ifra kunnskap. Det var bare posering. Bruk av munnbind, for eksempel, det finnes ikke vitenskapelig grunnlag for at de forhindrer smitte.
Jeg vil at folk skal stilles til ansvar, vi skal ikke glemme hva maktpersoner gjorde. Det gjelder også journalistene.
– Hvordan skal frontene nærme seg hverandre? Tilgir du?
– Ja. Men jeg vil at folk skal stilles til ansvar, vi skal ikke glemme hva maktpersoner gjorde. Det gjelder også journalistene, de bør skrive at de «fucka opp», men det kommer de ikke til å gjøre. De vet det ikke selv, og er ikke interessert i å oppdage det.
Autoritære tiltak knapt uten motstand
Pål er skribent, musiker, fotograf og filosof. Og altså drammenser. Det bør vel kvalifisere for en analyse av det vi har vært igjennom under pandemien?
– Vi ble pålagt autoritære tiltak basert i ekstremt usikker kunnskap og vi viste knapt motstand. Prinsipielt er spørsmålet hva myndighetene har rett til å gjøre. Det ble skapt en ny samfunnsform der helsebyråkrater kunne innføre autoritære inngrep når de ønsket det. Man oppdager at rettigheter er ikke skrevet i stein, og at ved selvdefinert krise kan myndighetene avvikle dem. Vi har blitt tilvendt ideen om at tiltak kan settes inn når som helst. Men SARS-CoV2 er definitivt ikke et virus som rettferdiggjør å stenge ned samfunn.
Vet ikke om nedstenging virket
– Likevel skjedde det?
– Og modellering var sentralt. Helsemyndighetene framstilte det som at de kunne forutse hva som ville skje med smitte, sykdom og belastning på helsevesenet uten tiltak. Et sentralt premiss var også såkalt «asymptomatisk smitte». Smitte fra friske understreket nødvendigheten av å pålegge oss å frykte våre neste og oss selv.
– Begge er premisser om en slags framtidsempiri?
– Ja. Verken før eller etter innføringen av tiltakene vet vi om de virket, og i så fall hvilke. En omfattende metastudie fra 2022 om nedstenging har vist at tiltakene knapt forhindret dødsfall. FHI er åpne om at de ikke vet om noe enkelttiltak hadde effekt. Men ingen verdi kunne måle seg med muligheten for å unngå potensielle dødsfall fra en sykdom med 99.99 prosent overlevelsesrate for et flertall av befolkningen, sier Pål-Henrik.
Han kaller det uhildet, ravende galskap.
Jeg merker sjøl at jeg ikke lenger vil ta for gitt anbefalingene fra helsemyndighetene om barnevaksinasjon, noe jeg hittil har gjort.
Det var i jobben som fotograf for Drammens tidene at han først så den; fordømmelsen av liv og leven.
– Jeg dekket Drammens uteliv, plutselig var fest umoralsk. «Må folk virkelig ha seg en øl i disse tider?» Jeg så en forakt for det livsbejaende.
Filosofen i ham stiller heller spørsmål enn å svare. Vi ber likevel om svar: Var moralismen der fra før, eller oppstod den av pandemien?
– Den har nok ligget der, under pandemien fikk den mikroskop på seg.
– Hvilken selvråderett hadde norske helsemyndigheter i håndteringen av pandemien?
– Trenden med at makten mer ligger globalt enn nasjonalt var der allerede. WHO var kanskje opptatt av helse en gang, men siste år har private, mektige organisasjoner fått mer og mer innflytelse. Det er jo galt. Klart våre politikere blir forført av å være nær disse globale folka, men at norske myndigheter blir hvisket i øret av mørkemenn, det tror jeg ikke. Det skjer mer subtilt, og forhåpninger om internasjonale stillinger er én motivasjon, mener Pål-Henrik.
Steigan.no: Erna Solberg får det internasjonale vervet hun har ventet på.
Gjennom pandemien har media vært på «den riktige siden». Journalistene har fremmet narrativet og fordømt alt som kunne skade oppslutningen om tiltak.
Joda, harmen dirrer fortsatt, selv om media ikke lenger peprer oss om smitte og død. Kranen for covidpublisering er skrudd av, men hittil i år har flere dødd av covid-19 enn gjennom hele 2020. Da Pål-Henrik i januar 2022 så at Helsedirektoratet hadde manipulert tallene for innleggelser, bølget det i brøstet. FHIs tall framstod også misvisende. Men hvilke konsekvenser fikk avsløringen?
– Ingen! I hele Europa hadde samme feil gått igjen, de måtte nedjustere tallene for død og innleggelser betydelig. Men ingenting skjedde! Gjennom pandemien har media vært på «den riktige siden». Journalistene har fremmet narrativet og fordømt alt som kunne skade oppslutningen om tiltak.
– Hvorfor?
– Trolig var tanken at «motstand mot myndighetene tjener ingen». Men det tjener ikke tilliten til vaksinene å dekke temaet ubalansert. Den maniske kampanjen for koronavaksinen har utvilsomt skadet det generelle vaksineprogrammet. Jeg merker sjøl at jeg ikke lenger vil ta for gitt anbefalingene fra helsemyndighetene om barnevaksinasjon, noe jeg hittil har gjort. Du bekjemper ikke vaksineskepsis ved å tildekke usikkerheter om mRNA-vaksinen. Du beskytter ikke vitenskapens status ved å dysse ned ubehagelige fakta.
Forskjellen mellom autoritært og totalitært
Omsunget av fugler i bakeriets bakhage snakker Pål-Henrik om forskjellen mellom det totalitære og autoritære.
– I korte trekk: Det totalitære er når befolkningen selv utøver kontrollen. Autoritært er når makten gjør det. Jeg fikk dårlige vibber når jeg så alle med munnbind, jeg tenkte på trettitallets facisme. Folk virket hypnotiserte, sier Pål-Henrik og ser på klokken. Sønnen skal hentes i barnehagen.
– I et fungerende demokrati må du stille krav til befolkningen. Det må vises tillit til gjennomsnittsmenneskets intelligens. I stedet lot det til at reglene ble så strenge fordi folk ikke kunne tenke selv. Spørsmålet om tillit relaterer til hva myndighetene har rett til å gjøre. Hvor mye skal staten passe på oss? Besøksbegrensningen i private hjem, for eksempel. At det i det hele tatt dukket opp som en tanke, sier noe om hvor vi er idéhistorisk. Hvordan vi forstår oss selv, og at lydighet står sterkere enn selvstendighet.
Drittslenging fenger
– Hva har harme gjort med Subjekts lesertall?
– Konfrontasjon og litt drittslenging virker å fenge. Min kronikk «uthenging av vaksinerte er en dyster skamplett i norsk pressehistorie» er min mest leste. Der gikk jeg i strupen på navngitte personer som på syltynt grunnlag angrep uvaksinerte. I fullt alvor hadde folk skrevet at uvaksinerte ikke fortjente retten til helsehjelp! En professor i rettsvitenskap, Morten Kinander, skrev at «Vi blir holdt som gisler av en minoritet». Det var så drøyt! Jeg har sympati for vanlige folk som ikke har tid til å forske selv og følger offisielle råd, men om du skal mene i media, da må du sette deg inn i saken.
Vi har et lovverk som kan gi oss tiltakstyranniet igjen ved neste «farlige virus»
– Hva er det beste som har skjedd av pandemien?
– Tydeliggjøringen av at sannheten ikke står sterkt i maktapparatet. Hos noen har det bygget en kritisk innstilling. Personlig har én konsekvens vært at jeg har skilt klinten fra hveten: Hvem har kritisk intelligens når stormen går, og hvem blåser med? Hvem har integritet?
– Ja, hvem?
– Nesten ingen. I hvert fall ingen som er fast ansatt i riksmediene, ingen av dem har kommet med vektig, god kritikk av tiltakene. Nettavisens spaltist George Gooding har vært suveren, og vel den eneste kritiske stemmen i de større mediene.
– De «kritiske» spørsmålene gikk andre veien: «Hvorfor stengte dere ikke før?»
– Nettopp. Slik fremstod journalistene som kritiske. Men det var ikke reell maktkritikk. Medias selvforståelse av å være maktkritisk har vært lav lenge. Til og med Dagsnytt 18 er skuespill, journalistene stiller det de innbiller seg er kritiske spørsmål, men alt er innenfor et akseptert narrativ. Det er en mangel på oppriktighet og autentisitet. Trenden med sterke føringer ovenfra, som etter at A-media kjøpte så og si alle lokalavisene, den lå der allerede. Med smittetall og covidskremsel ble det blåst ut av proporsjoner, sier Pål-Henrik og ser på klokken igjen. Det var sønnen i barnehagen.
En ny samfunnsform
– Hvor er vi nå?
– Maktapparatet anser håndteringen av pandemien som en suksess. Regjeringen har bedt om forlengelse av reglene for koronasertifikat. Vi har en ny samfunnsform der myndighetene anser det berettiget å innføre autoritære tiltak når de mener det nødvendig. Vi har et lovverk som kan gi oss tiltakstyranniet igjen ved neste «farlige virus». Og «vaksinene» går ut på dato, vi uvaksinerte som har hatt covid-19 ser ut til å være mye bedre beskyttet.
Denne artikkelen ble først publisert av tidsskriftet hemali.
