Venstresidas utsatte akilleshæl

0
Illustrasjon: Shutterstock

Det finnes ikke noen felles og faktabaserte analyser av norske og internasjonale klasse og maktforhold

De herskende tankene i samfunnet er den herskende klassens tanker, sa Karl Marx. Dette gjelder med full tyngde i dag når de samme kapitalkreftene som kontrollerer bank og finans, våpenproduksjon og farmasøytisk industri også har nesten total kontroll over både nye og gamle medier. Hvis man ikke gjør et svært aktivt, kritisk og sjølstendig analysearbeid, er man nesten garantert å ende opp med å videreformidle de rådende tankene i samfunnet, altså den herskende klassens tanker. Dette ser vi svært godt i saker som koronakrisa og krigen mellom USA og Russland.

Verden har gjennomgått drastiske forandringer i den siste generasjonen, men det er ikke fanget opp av noen analyser på venstresida

Den siste klasseanalysen som den røde bevegelsen som sprang ut av AKP og RV har gjort ble fullført i 1974. Siden da har det skjedd store forandringer i klassene i Norge, både i sammensetning, størrelse og maktforhold. Men dette har ikke blitt oppsummert eller forstått på noen gjennomgripende måte av venstresida.

Det viktigste nye bidraget etter 1974 er Kjersti Ericssons arbeider om kvinnenes rolle i samfunnet. Dette var epokegjørende arbeid, men det er over tretti år siden, og siden er det ikke kommet til noe verken sektorvis eller aller minst helhetlig som gir innsikt i de enorme endringene som har foregått i internasjonale og nasjonale klasseforhold.

I 1974 var industriarbeiderklassen i Norge på sitt historiske høydepunkt. Siden da har store deler av industrien flagget ut og industriarbeidernes andel av samfunnet blitt drastisk redusert.

Norge har i likhet med andre tidligere industriland flagget ut sin industri til Asia, og ikke minst til Kina. Samtidig har vi fått et stort mellomsjikt av folk som ikke driver med noen form for direkte produksjon. Antallet bønder og fiskere har gått voldsomt ned. I 2018 var det flere som jobbet i akademiske yrker enn det var bønder, fiskere, industri- og transportarbeidere tilsammen. 27% mot 17%. I 1999 var forholdet 10% mot 22%. Dette er intet mindre enn dramatisk.

I samme periode er Norge definitivt blitt et aktivt imperialistisk land, ikke minst på grunn av vår rolle som oljeproduserende land. Gjennom det er vi også blitt knyttet tett til den globaliserte kapitalismen. Og den har også forandret seg dramatisk siden 1970-tallet.

Den som kanskje har studert overklassens utvikling grundigst er Magne Flemmen som i Tidsskrift for samfunnsforskning viste at fra 1993 til 2004 økte de 5 000 rikeste sine inntekter med 213 prosent. I 2004 hadde de en gjennomsnittlig årsinntekt på 10,8 millioner kroner, og de akkumelerte mange titalls millioner kroner i formue på få år. Og de utgjorde bare en promille av landets befolkning.

I den samme perioden er fagbevegelsen og arbeiderklassen innen bygg, anlegg og transport blitt undergravd av import av arbeidere uten rettigheter og med svært dårlige lønns- og arbeidsforhold. Vi har fått en ny tjenerklasse i Norge og vi har fått forhold som til tider blir kalt slavekontrakter. Boye Ullmann og hans kolleger i Fellesforbundet har gjort en betydelig innsats med å avdekke disse forholda. Svakheten er at det ikke er knyttet opp mot noen helhetsanalyse om hva slags samfunn Norge er i dag.

På verdensarenaen er norsk kapital knyttet nært sammen med global finanskapital med Oljefondet i første rekke. Og global finanskapital er blitt så konsentrert at ei supergruppe av tre selskaper kontrollerer over 40 prosent av USAs kapital og samtlige av de store industrisektorene fra råvarer til våpen, fra medier til teknologifirmaene og merkevarene. Så på globalt nivå er motsetningen henholdsvis mellom arbeid og kapital og mellom imperialismen og verdens folk de to grunnleggende motsetningene.

Oljeprofitten har gjort Norge til en stor internasjonal finanskapitalist

Det norske Oljefondet er det største uavhengige investeringsfondet i verden. Fondet eier 1,5% av aksjene i verdens børsnoterte selskaper. Det gjør Norge mye viktigere for imperialismen enn før. Dette fondet er sammenfiltret med og fungerer som kassakreditt for de aller største finansaktørene i den vestlige verden, slik som BlackRock, State Street og Vanguard. Dette virker også massivt inn p norsk politikk.

Norge er blitt en renteniststat der de rikeste kan menge seg med de store på global skala og der et stort mellomsjikt er knyttet jobbmessig, økonomisk, politisk og ideologisk til det imperialistiske borgerskapet.

Dette likner på det Lenin skrev om England før 1914. I det imperialistiske England hadde superprofittene fra utbyttinga av fattige land gjort det mulig å skape grunnlag for et privilegert mellomsjikt som kunne tjene til livets opphold basert på disse profittene.

Slik er det gått i Norge også. Vi har et stort sjikt av organisasjons- og mediefolk som finensieres av den norske oljestaten og gjør dens ideologiske og politiske drittjobber.

Les: Styringsdokument for norsk imperialisme

Det er få offentlige dokumenter som har spilt og spiller en så viktig rolle som Stortingsmelding 15 (2008–2009). Den har tittelen Interesser, ansvar og muligheter Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikkog er sannsynligvis det viktigste programdokumentet den rødgrønne regjeringa til Jens Stoltenberg etterlot seg. Dette er globaliseringsdokumentet framfor noe i nyere norsk utenrikspolitikk. Første kapittel har da også tittelen Globaliseringen utvider norske interesser.

NGOene inkorporeres i den imperialistiske statens maktapparat

Professor Terje Tvedt har gjort en grundig studie av den ideologiske endringa i Norge og norsk offentlighet i forholdet til omverdenen. Her har vi tidligere vist hvordan de «frivillige organisasjonene» er blitt kooptert av staten og omdannet til redskaper for norsk politikk, og særlig norsk utenrikspolitikk.

I 2003 skrev Terje Tvedt:

Det svært tette samarbeidet mellom staten, frivillige organisasjoner og forskningsinstitutter beskrives som “Den norske modellen”. I 2003 er flere tusen ansatte i statsforvaltningen, i rundt 150 frivillige organisasjoner, på forskningsinstitutter og universiteter knyttet opp til norsk politikk i Afrika, Asia og Latin-Amerika.

I Stortingsmelding 15 skriver regjeringa Stoltenberg:

Mens man tidligere skilte mellom frivillige bistandsorganisasjoner og politiske organisasjoner som Amnesty International og Nei til Atomvåpen, er nå det store flertallet av frivillige organisasjoner politiske operatører og påvirkningsagenter i tillegg til å være operasjonelle bistandsaktører. Innsam­lede midler anvendes i tett samarbeid med media og internasjonale mediepersonligheter for å maksi­mere synlighet og politisk innflytelse. Samtidig samarbeider de stadig tettere og oftere med myndighetsaktører og næringslivet. Globaliseringen, med tilhørende medie- og kommunikasjonsrevolu­sjon, har ført til en betraktelig økning i disse aktø­renes evne til nettverksbygging og politisk påvir­kningsarbeid på tvers av grenser og aktører. (Vår uth., red.)

Dette er en svært presis beskrivelse av hvordan de såkalte bistandsorganisasjonene har fungert som en ytre etat for UD for å realisere Norges imperialistiske interesser. Dette gjelder ikke minst Norges Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen, Kirkens Nødhjelp, Redd Barna og CARE Norge, samt NORWAC og andre tilsvarende organisasjoner.

Mange på venstresida jobber i disse organisasjonene, og reproduserer deres politikk og ideologi, som igjen er knyttet opp mot den imperialistiske staten Norges ideologi.

EU-systemet masseproduserer imperialistisk ideologi

Gjennom EØS er Norge sydd sammen med EU og norske forskningsinstitusjoner, læreanstalter og mange organisasjoner henter en vesentlig del av sine inntekter gjennom EU-prosjekter. For å kvalifisere til disse inntektene er de nødt til å reprodusere den til enhver tid rådende EU-ideologien.

Omveltning i internasjonale klasseforhold

USA og andre vestlige land har de siste 30 årene, og særlig de siste 20, nedlagt sin egen industri og eksportert den til Kina. Kina er blitt verdens fabrikk. De industriarbeiderjobbene som ikke lenger finnes i Norge, de finnes, men de finnes i Kina.

Men i tillegg har også den internasjonale overklasen forandret seg dramatisk. Omdanninga begynte på 1990-tallet, men har virkelig ført til jordskjelvliknende endringer fra midten av 1990-tallet til i dag, og da særlig gjennom tre store kriser: dot.com-krisa, finanskrisa og den krisa som begynte i 2019 og som skjulte seg bak korona og nå bak krigen i Ukraina.

I denne epoken er kontrollen over kapitalen og da særlig finanskapitalen, blitt så konsentrert som den knapt har vært noen gang tidligere i historien. BlackRock kontrollerer direkte og indirekte en kapital som er like stor som USAs nasjonalbudsjett. De og deres to-tre mer eller mindre jevnbyrdige ar største aksjonær i 90% av USAs børsnoterte selskaper.

Dette får naturligvis enorme politiske, økonomiske og sosiale konsekvenser. Problemet er at ikke noe av dette er kjent av det vanlige medlem i Rødt, for ikke å snakke om Rødts mange velgere. Derfor skjønner de ingenting når vi skriver om finanskapitalens makt, men lar seg lure av borgerlige medier, som er betalt for å skjule klasseforholdene i samfunnet til å tro at vi driver med «konspirasjonsteorier». Dermed blir de ute av stand til å orientere seg i dagens knallharde klassekamp.

Enorm endring av maktforholdet mellom statene – USAs hegemoni mot slutten

I 2000 var Kinas økonomi svært liten i forhold til USAs, i dag har Kina gått forbi USA med godt mål når det gjelder kjøpekraftbasert BNP, men også innen industriproduksjon, handel og etter hvert også teknologisk og vitenskapelig. På samme tid har USA blitt svekket. Russland har kommet seg etter katastrofen på 90-tallet og mange store land i Asia vokser fram på verdensarenaen. Alt dette må man ta inn over seg for å kunne navigere i dagens kompliserte veren.

Vi har levert noen tusen artikler om disse temaene. Jeg skal ikke hevde at de er perfekte eller at vi har forstått alt, men vi gjør i hvert fall et seriøst forsøk på å skape analyser av dagens verden som står i opposisjon til den herskende klassens tanker.

Det gjør oss upopulære i den herskende klassen. Men venstresida burde sette seg inn i det arbeidet vi gjør og dra nytte av disse analysene, framfor å fordømme oss slik alle fra US State Department til de store mediene gjør.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.