To onde tvillinger

0

Av Bjarne Berg Wig. Fagbokforfatter.

Når virkelig verden forteller oss at våre mentale modeller ikke stemmer, må de mentale modellene endres. Vi må «kalibrere» hjernen vår tettere til virkelig verden for å navigere bedre, for å ta bedre og riktigere valg. Nå har vi en unik mulighet gjennom å studere kraftkrisa. En særlig oppfordring går til mine venner på grunnplanet i Arbeiderpartiet.

At politikere som Brundtland, Stoltenberg og Støre kom inn i de sentrale maktposisjonene i Arbeiderpartiet skapte en ny situasjon. Tilhengere av EU prosjektet og markedsøkonomien kom i nøkkelposisjoner i Ap. Endelig kunne angrepet på den for dem utdaterte nasjonalstaten og gammeldagse blandingsøkonomien begynne. Det var duket for å la «De to Onde tvillinger» utfolde seg. Resultatet ser vi nå på strømregningen, i et oppsplittet jernbanesystemet og i sykehussystemet som har blant de dårligst akuttberedskapene i hele Europa.

En av de toneangivende ekspertene innen kvalitetsledelse, W. Edwards Deming døde rett før jul i 1993. Han rakk å etterlate seg en arv innen kvalitetsledelse og systemtenkning som vi kan stå på skuldrene av.

Men han kom også med et siste sukk.

«Det nåværende ledelsessystemet har ødelagt vårt folk. Folk er født med en innebygget motivasjon, selvrespekt, verdighet, nysgjerrighet for å lære, glede ved å lære. Disse destruktive kreftene starter fra barnsben av – premie for det beste Halloween-kostymet, karakterer i skolen, stjerner i boka – hele veien opp til universitetet. I arbeidslivet blir personer, team, avdelinger rangert, belønning på toppen, straff på bunnen. Målstyring, kvoter, prestasjonslønn, forretningsplaner satt sammen separat for divisjon etter divisjon, med resultat mere og mer tap til det ugjenkjennelige[i]»

Det Deming advarte mot var det jeg har kalt «De to Onde Tvillinger». Kombinasjon av liberalistisk konkurranseutsetting og byråkratisk mål og resultatstyring. Begge er ektefødte barn av den ledelsesfilosofien Deming advarte mot. Jo mer markedsliberalistisk konkurranseutsetting kombinert med byråkratisk målstyring (New Public Management), jo verre blir det for vanlige folk og naturen vi lever av. Høyresiden har alltid hatt et kjærlighetsforhold til sine barn – De to Onde Tvillinger. Men jeg antar at grunnplanet i Arbeiderpartiet ikke har det. Det er derfor tid for at mine mange venner i Arbeiderpartiet våkner.

La kraftkrisen tjene som vekkerklokke

Norge er et land langt mot nord. Det er kaldt store deler av året, men vi har blitt velsignet med en naturgitte fordeler. Det viktigste er 100% fornybar og rein energi til en kostpris på mellom 5 og 20 øre per KWh. INGEN land har noe lignende. Når Sam Eyde og Kristian Birkeland startet sitt industrieventyr i Telemark, var det den veldige Rjukanfossen som sammen med millioner av arbeider- og ingeniørtimer skulle forme det nye Norge.

Vi må ikke et øyeblikk glemme at både kraftsystemet og jernbanesystemet er bygget og finansiert av det norske folket, dette er vårt felles eie. Tidligere ordfører (Ap) Håkon Årneshaugen i Lardal kommune (nå Tokke) i Telemark formulerte visjonen for kraftutbygginga slik. «Ljos og kraft i alle heimar!»[ii] Utbygginga av hele systemet var knytta til en visjon og et varig og nyttig formål. Dette var også den bærende ideen i Arbeiderpartiet. Uten denne krafta, ville storstilt industrialisering og også velferdsstaten vært umulig.

Arbeiderpartiet var tidligere preget visjonen om sosialismen. Generasjoner før oss brant for ideene om felleskapssamfunnet og alle ekte demokrater må bære denne flammen videre.
Men da må vi ta den ideologiske kampen mot De to onde tvillinger. 

De to onde tvillinger

Den ene av de to onde tvillinger er troen på marked og børs. Denne troen ble en slags dominerende statsreligion fra 80 tallet. Religiøs tro kjennetegnes av en klippefast tro på dogmer/mentale modeller som har liten rot i virkeligheten. Det kjennetegnes ved at man forfølger denne trosretningen til tross for at resultatene ikke står i stil med intensjonene.

Arbeiderpartiets ledelse konverterte til denne troen.

Naturligvis er det ikke slik at konkurranse alltid er feil. Konkurranse er både sunt og produktivt. For eksempel mellom idrettslag der man må forbedre både de individuelle prestasjonene og særlig samspillet i laget for å oppnå resultater. Eller produsenter av matvarer eller restauranter som må trekke til seg kunder med god kvalitet og service. En restaurant med god mat og service tiltrekker seg deg og meg og de dårlige må skjerpe seg. Men – ser vi bak denne gode konkurransen, ser vi også et system av utdanning, lærende nettverk der ledere og ansatte i bransjen lærer av hverandre og gjerne deler kunnskap. De samspiller og konkurrerer i et lærende felleskap. De fleste innovasjoner er resultat av samfunnsmessig samskaping.  

Både forskning og nylige fakta viser troen på «markedskonkurranse» ikke bare er for lengst utdatert, men den kan nå også ta liv. Konkurranseutsettingen av ambulansetjenesten i Nord-Norge viste kontrasten mellom ønsket og virkelig virkning. Mange fly ble stående på bakken og pasienter ble utsatt for farlige, kanskje livstruende situasjoner. Ambulansetjenesten er ikke bare fly og transport, men sammenhenger i et helhetlig system. Som et symfoniorkester som hele tide jobber hardt individuelt og kollektivt for å liv og helse. Spillerne i dette systemet er piloter, mekanikere, kommuneleger og akuttmedisinsk personell som hver dag jobber for å utvikle sin kunnskap og for å forbedre samspillet i hele tjenesten. De drives av et sterkt ønske om å gjøre en god jobb og redde menneskeliv.  Det samme gjelder for jernbanesystemet, kraftsystemet og andre viktige felleskapssystemer.

Den andre av de onde tvillinger er sentraliserte mål og resultatstyring som i offentlig sektor har fått navnet New Public Management. Store norske leksikon sier dette om NPM:

«Introduksjonen av NPM-tiltak i offentlig forvaltning forbindes først og fremst med den nyliberalistiske politiske orienteringen som Ronald Reagan og Margaret Thatcher var eksponenter for i USA og Storbritannia på slutten av 1980-tallet.»[iii]

Problemet med slike ledelsesfilosofi er at den på samme måte som markedsliberalismen, ikke leverer hva den lover. Ofte motsatt i form av:

•    et stort, kostbart og unyttig byråkrati (rapporteringer, tungvint saksbehandling, køer av uløste saker, avviksmeldinger)

•    dårlig flyt mellom funksjoner, «siloer» som er effektive internt, men som ikke samspiller som et helhetlig system. Resultatet er dårlige vekslinger mellom funksjoner, konflikter mellom fag og avdelinger og mye sløsing i form av feilretting, ventetider, mellomlager og omarbeid.

Men først og fremst bidrar NPM til at mange dyktige ansatte mistrives og ikke får utviklet som Deming skrev «selvrespekt, verdighet, nysgjerrighet for å lære, glede ved å lære».  Det finnes et overveldende forskningsmateriale som viser dette. En forskningsrapport fra to internasjonalt ledende forskere, Hood og Dixon[iv], som evaluerte New Public Management. Konklusjon: «Så hva kan vi konstatere etter årtier med NPM reformer? Det korte svaret er høyere omkostninger og flere klager».[v]

I hverdagen oppleves dette ved at leger, helsearbeidere og andre dyktige ansatte bruker tid og krefter på å skrive rapporter og tilfredsstille måltall i stedet for omsorg og behandling av pasienter. Når feil oppstår i dette systemet (som det naturligvis ofte gjør), dannes det en kjedereaksjon av unyttig ressursbruk: byråkratisk avvikshåndtering, uendelige serier av møter for å fordele skyld og ansvar, kostnader for å «reparere omdømmet» og mye mer. Et ganske absurd teater!

De sentrale aktørene på høyresiden i sosialdemokratiet er ikke onde mennesker (kanskje med unntak av Jens Stoltenberg som med vitende og vilje, bombet uskyldige i Afrika) men de er bærere av den dominerende tenkemåten i det nåværende stadiet av kapitalismen. Så lenge denne tenkemåten får dominere de toneangivende politiske miljøene, men også blant vanlige folk, vil vi ikke kunne løse de grunnleggende problemene i Norge og i verden opplever.

Nå fylles TV skjermen av politikere som vil slokke branner: De marerittaktige strømregningene for folk og industri, eller den systematiske underprioritering av akuttberedskapen på sykehusene. Eller den håpløse oppsplittingen av jernbanesystemet.

La 2022 bli året for oppvåkning.

Bjarne Berg Wig

Fagbokforfatter


[i] Bjarne Berg Wig, Lærende organisasjon Gyldendal Akademisk 2018

[ii] Ragnar Luraas bok med smme navn – om kraftutbygginga i Tokke.

[iii] Store norske leksikon: https://snl.no/New_Public_Management

 

[v] Hood, Christopher og Dixon, Ruth (2015). A Government that Worked Better and Cost Less. Oxford. Tilgjengelig som e-bok. Se også  PDF: https://xgov.politics.ox.ac.uk/materials/pdfs/Hood-and-Dixon-2015-chapter-1.pdf

Les også: Ljos og kraft i alle heimar!

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.