oss 100 kroner!
Av Bjarne Berg Wig. Fagbokforfatter.
Dette er et sitat fra en av hovedmennene bak den store kraftutbygginga i Telemark etter krigen, ordfører Håkon Årneshaugen[1] i Lardal kommune (nå Tokke). Dette var også regjeringen Gerhardsens parole bak den storstilte kraftutbyggingen. 20% av norske hjem hadde ennå ikke innlagt strøm i 1946. Formålet med kraftutbyggingen var klart. Stabil og sikker leveranse av kraft til alle husstander og til den kraftkrevende industrien. Industrien i Telemark og ved fjordene på Vestlandet skulle utvikles. Fra århundreskiftet var allerede vannet fra Møsvann på Hardangervidda strømmet gjennom utallige turbiner og skapte industrien, Hydro på Notodden, Rjukan og seinere på Herøya. Veier, tuneller, dammer, turbiner, rør og kabler, gravd, smidd, maskinert og formet av utallige arbeidstimer fra rallarer, fagarbeidere og ingeniører.
Når vi skal finne og forstå årsaken til kraftkrisa vi nå ser i form av enorm prisvariasjon, høye priser og kanskje kraftmangel til vinteren, må vi bruke systemtenkning. Systemtenkning handler om å forstå virkelig verden som systemer og om å forstå hvordan vi tenker om dem. Vi må undersøke de mentale modellene som ligger bak menneskelige handlinger.
Kraftsystemet i Norge består i hovedsak av tre delsystemer. Et teknologisk system, et politisk styringssystem og et økonomisk system. Hvert system har sine formål og leveranser og vi må undersøke dem så objektivt vi klarer.
Det teknologiske kraftsystemet består av rennende vann som skyver turbiner i enorm hastighet og som igjen skaper elektrisk energi som strømmer gjennom kobberledninger. Vannstrøm ble til elektronstrøm. Tidligere kunne man ikke frakte denne elektriske strømmen over store avstander. Derfor ble fabrikkene lagt tett inntil fossekrafta (som Årdal og Rjukan) seinere kunne man frakte strømmen over lengre distanser, men dette innebærer også tap på veien i form av motstand i ledningene. I dag reduseres dette tapet av transformatorteknologi. Krafta distribueres ut på ett sammenhengende transport og distribusjonsnett. Når du slår på hårføneren eller vaskemaskinen i hjemmet ditt, drives den av strøm du ikke vet hvor kommer fra. Den kan komme fra Tokke kraftverkene, eller Mår kraftverket i Telemark, eller fra et hvilket som helst kraftverk knyttet til dette felles nettet (som vi strømforbrukere har betalt bl.a. gjennom elavgifta og nettleie). Dette er det tekniske systemet. Ettersom dette tekniske systemet er knyttet til vannmagasiner i fjellene våre, kan det med god husholdning gi lys og varme i alle hjem – året rundt.
Dette tekniske systemet kan levere stabil strøm året rundt. Gitt at det er vann i magasinene. Man trenger ikke noe konkurranse mellom kraftselskapene, kun god husholdning med vannet i fjellet. Langt mindre en masse meglere og salgsfolk som sitter mellom strømkablene og industrien eller kjøkkenet vårt. De tilfører ingen verdi. Snarere tvert om. Vi strømforbrukere må betale for en masse folk som sitter og leker butikk.
Det økonomiske systemet leverer ingen stabil strøm. Det leverer et kostbart handelsregime med mange mennesker som kjøper og selger strøm på en kraftbørs. En masse folk som sitter og leker butikk. Det leverer naturligvis overskudd i kraftselskapene der politikere og næringslivsfolk tar ut gode styrehonorarer og deler ut overskudd til ulike gode og dårlige formål. Dem mentale modellen er at konkurranse skal gi billigere strøm, men vi ser at dette ikke stemmer med fakta. Strømmen har aldri vært så dyr og uforutsigbarheten for industrien og dermed arbeidsplasser har aldri vært større.
Det politiske systemet.
For å utvikle og skape dette tekniske systemet, hadde Norge tidligere et politisk system som var knytta til dette overordna formålet. Lokale og sentrale politikerne sikret nasjonalt og kommunalt eierskap gjennom konsesjonslover og hjemfallsrett. Utenlandske kapitalgrupper skulle ikke eie nasjonale ressurser. Vannet og krafta skulle være felles eie. En felles ressurs. Slik som også petroleumsressursene ble det på 60-70 tallet med mye av den samme lovgivningen. Det politiske systemet var knytta til det overordna formålet og til felles samkjøring i nettet og til nasjonal kontroll.
Dette ble endra med et politisk vedtak i Stortinget i 1991.
Vi nærmer oss svaret.
Først: Kan det skyldes forhold i det tekniske systemet? Er påstanden om tørkesommeren årsaken til høye og varierende priser?
Alle gode bønder vet at det lønner seg å hogge og lø opp ved for å møte en kald vinter. Vi lagrer poteter og frukt i kjelleren og passer på at det er tilstrekkelig hvis det kommer en skikkelig kald vinter. Hvorfor er det lite vann i magasinene nå? Selvsagt kan det skyldes en tørr sommer. Men da må vi spørre, hvorfor de da tappet vann og solgt 9 Terrawatt før en potensiell kald vinter? (terrawatt timer er en milliard kilowatt/time).
Dette er stikk strid med formålet «Lys og kraft i alle hjem». Da må det ha skjedd et skifte i det politiske systemet. I vår etterforskning må vi derfor tilbake i tid for å finne når dette skiftet fant sted.
– Vi vet at det ikke skyldes det tekniske systemet.
– Vi ser at det økonomiske systemet innebærer en stor grad av ikke-verdiskapende arbeid. En stor andel av «bullshit jobber». Og at det lønner seg å selge, eksportere kraft til markeder med langt høyere priser.
– Vi må tilbake til 1990-tallet da det politiske systemet endret sitt formål. Jeg tror svaret ligger i det totale knefallet for ideologien bak «de fire friheter». Markedet skal styre. Folket sa nei til EU i 1994, blant annet for at vi skulle styre våre egne ressurser selv.
Jeg kjenner ikke detaljene fra denne prosessen på 90-tallet. Men vi finner naturligvis navn som Gro Harlem Brundtland, Jens Stoltenberg og koryfeer som Eivind Reiten. Poenget har er ikke å «ta» de skyldige, men å forstå at kraftkrisen er politisk skapt. Og at den skyldes en ideologi som demonstrer at den ikke leverer det den lover, ofte motsatt. De forsøker å få oss til å TRO at «markedet må virke». Men det er et falsum. Det tekniske kraftsystemet vi alle har vært med på å betale, kan levere «Ljos og kraft i alle heimar» og til kraftforedlende industri til en stabil og lav pris. Å erstatte markedstenkningen, stenge kraftbørsen og instruere kraftselskapene til å sikre vannreservoarene er en god start. Og vi kan bygge videre på Håkon Årneshaugen og Einar Gerhardsens visjon.
[1] Fra boka med samme tittel av Ragnar Lurås. (Telemarks Magasinet 2006)
