Pratmakere i fri dressur på COP26

0
Headless businessman with arms crossed on chest in black suit
Erik Plahte

Av Erik Plahte.

«Det er ingen hemmelighet at COP26 er en fiasko. Det burde være opplagt at vi kan ikke løse en krise med de samme metodene som førte oss inn i den», sa Greta Thunberg ifølge BBC til deltakerne på en demonstasjon i Glasgow arrangert av Fridays for Future Scotland. Hun beskrev toppmøtet som «en to ukers feiring av ‘business as usual’ og bla bla bla for å fortsette business as usual og for å lage smutthull for å berike seg selv. Vi veit at våre keisere er nakne.» (Jf H. C. Andersens «Keiserens nye klær».)

Ifølge London-avisa Evening Standard sa hun også:

«I COP-møtet sitter det bare politikere og maktpersoner som later som de tar framtida vår alvorlig, som later som de tar på alvor forholdene for dem som allerede er ramma av klimakrisa. Forandringene vil ikke komme fra dem som sitter her inne. Vi sier nei til mere bla bla bla, nei til fortsatt utbytting av folk og naturen og planeten. Vi er møkk lei det, og vi vil gjennomføre forandringer, enten de liker det eller ikke. Dette har pågått for lenge, og nå vil vi ikke la dem slippe unna med det lenger.»

Greta Thunberg var ikke aleine om kritikken

Inger Andersen, leder for UNEP, (United Nations Environment Programme) sa til COP26-delegatene at «det er ikke hyggelig å se at forpliktelsene om netto null er generelt vage og ugjennomsiktige, de er vanskelige å beregne og holde regnskap med. Mange skyver problemet foran seg (‘kick the can’) til etter 2030 enda vi veit at vi må halvere utslippene mellom nå og 2030 for å være i rute med å begrense oppvarminga til 1,5 °C.»

Claire Stockwell, senior climate policy analyst hos Climate Analytics, var like frittalende: «Det er vel og bra at ledere og regjeringer hevder at de har netto null som mål, men hvis de ikke har noen planer for hvordan de skal komme dit, og målene deres for 2030 ikke er retta inn på netto null, så er ærlig talt disse netto null-målene deres ikke annet enn munnsvær om virkelig klimahandling.» (Kilde for begge sitatene: Carbon Brief)

Øyeblikkelige, drastiske kutt i utslippene?

Men ved samme anledning sa Greta Thunberg også: «Vi trenger øyeblikkelige, drastiske kutt i utslippene som verden aldri har sett maken til.» Det trenger vi absolutt ikke. Slike kutt ville raskt føre til et globalt økonomisk og sosialt sammenbrudd. Arbeidere i fossilbasert industri og næringsliv ville miste jobben i hopetall. I alle industrialiserte land er all produksjon, all samferdsel, alt sosialt liv avhengig av en tilstrekkelig tilgang på fossil energi. På kort sikt vil det være umulig å erstatte den fossile energien med utslippsfri eller redusere forbruket av energi til bare det fossilfrie anlegg kan levere. Å «løse» klimakrisa ved å skape en annen krise ville være en høy pris å betale.

SV er også inne på ville veier når de i budsjettforhandlingene med AP og SP forslår å kutte 70 % av norske uslipp innen 2030 bl.a. ved at alle skal redusere forbruket av rødt kjøtt med en tredjedel (Nationen, 24. november). Nationen fikk Klaus Mittenzwei ved Ruralis til å regne på konsekvensene: Bestanden av sau og ammekyr må reduseres med 60 % innen 2030. Omkring 6000 årsverk i landbruket vil forsvinne. Galskap, etter min oppfatning, det stikk motsatte av hva vi trenger.

Øyeblikkelige, drastiske kutt i utslippene – qui bono, hvem ville det være godt for? Store kapitalkrefter – fossilkapitalen – ønsker å videreføre fossilalderen så langt det går. Av mange grunner sitter de fortsatt med dominerende kontroll over økonomien og klimapolitikken. Den «grønne» kapitalen er mer framsynt. Den innser at fossilalderen må avsluttes, og ligger i startgropa med sine hundrevis av millarder dollar for å erstatte fossil energi med fornybar energi. Men dette møter masse hindringer siden hele samfunnsstrukturen og økonomien er basert på rikelig tilgang til fossil energi. Dessuten, og like viktig, utbygging av fornybar energi innebærer å rasere enda mer natur og vekker voldsom motstand, jf. motstanden mot å pepre kystområdene i Norge med vindturbiner. Men dersom det lykkes å få landene til å trappe ned den fossile energiproduksjonen i høyt tempo for å spare klimaet, vil det bli en upålitelig og for liten energiproduksjon, noe vi allerede kan se er i kjømda i EU, og større press for å bygge ut fornybar energi i større tempo og større omfang, trass i alle folkelige protester.

Konspirasjonsteori, sier du kanskje?

Stikk fingeren i jorda! Den «grønne» kapitalen har organisert seg. Den langsiktige strategien finner vi uttrykt i planer og dokumenter fra World Economic Forum, f.eks. deres «Great Reset» (se flere omtaler på steigan.no). I tillegg har de oppretta et utall allianser, organisasjoner, institusjoner og nettsteder som bakkes opp av de største kapitalgrupperingene, anført av den ledende blant «the usual suspects», BlackRock (se f.eks. P Steigan: COP26 – de multinasjonale selskapenes allianser tar over).

Et litt tilfeldig valgt eksempel er Climate Finance Partnership som er leda av nettopp BlackRock. Et annet er The Council for Inclusive Capitalism som har som mål «å bygge et mer inkluderende, bærekraftig og pålitelig økonomisk system». Til å skape «langsiktig verdi for alle [sine] interessenter» ‘stakeholders’) forvalter medlemmene en kapital på 10 500 milliarder dollar.

På den andre sida blir det også en global katastrofe på litt lenger sikt om det ikke lykkes å trappe all fossil produksjon ned til null temmelig raskt. En grådig og kynisk petroleumsindustri, en profittjakt med en rovdrift på naturen gjennom 70 år uten sidestykke, handlingsudyktige politikere og en rad andre årsaker har brakt verden opp i et uføre som det ikke er noen enkel vei ut av, verken på kort eller lang sikt. Ingen ting tyder på at verden kan komme uskadd ut av denne situasjonen.

Men det kan tenkes at naturen selv vil løses dilemmaet for oss. Utslippene av klimagasser gikk litt ned i 2020 på grunn av nedstengningspolitikken. Nye pandemier vil komme, og en særlig smittsom og dødelig pandemi kan sette verdensøkonomien i knestående på kort tid. Det vil kunne utvikle seg til en global katastrofe, men utslippene ville garantert gå ned.

Greta Thunbergs appell vakte kraftige reaksjoner her hjemme

Reaksjonene tyder på at hun traff. Ifølge NRK 6. november ble hun beskyldt for antidemokratiske tanker. Men hun fikk støtte fra Svein Tveitdal i Energi og Klima (se også denne kommentaren). «Hun skaper politikerforakt, og burde heller involvere seg politisk, er blant reaksjonene», skrev NRK, og referert bl.a. til Aftenpostens politiske redaktør Kjetil B. Alstadheim.

«Hun risikerer å lede dem inn i noe autoritært, antidemokratisk og direkte farlig. Retorikken hennes er bare et knepp unna oppfordring til noe som ligger bortenfor sivil ulydighet. Og det hun sier, er usant. Det skjer fremskritt, selv om de ikke er store nok», skrev han i en kronikk i Aftenposten 5. november (bak betalingsmur).

NRK refererte også flere andre politiske ledere som hevder at det er politikerne som må komme med løsningene.

– Det er feil at ingenting skjer. Politikk nytter, protesterte klimaminister Espen Barth Eide (Ap) ifølge NRK. De nasjonale forpliktelsene som nå er meldt inn, har brakt verden på vei mot 1,8 graders global oppvarming, og ikke 2,7, som før klimatoppmøtet i Glasgow, hevda han.

Var ikke klimamålet fra Paris-møtet 1,5 grader, da? Nå er dette målet ikke lenger mulig å nå, verken av praktiske eller politiske grunner. Landenes innmeldte forpliktelser vil gi en temperaturstigning som i beste fall nærmer seg to grader siden regjeringene så langt ikke akkurat har anstrengt seg for å nå Paris-målet (Tomme klimaløfter i Glasgow). Likevel, COP26 «beslutta å fortsette anstrengelsene seg for å begrense temperaturstigninga til 1,5 °C», står det i den vedtatte Glasgow Climate Pact. Freidig, synes jeg. Toget til Paris har gått mens politikerne står igjen på plattformen. Der har de stått med sitt bla bla bla i årevis og sett på at utslipp og temperatur bare har økt og økt. Under COP26 sto de der fortsatt. I Espen Barth Eides politiske nytale kalles dette «politikk nytter».

COP26 – En seier for miljøaktivistene?

Hvilke framskritt er det Alstadheim viser til og som han hevda er «en seier» for miljøaktivistene? Han skrev videre:

Klimamøtet i Paris i 2015 ga verden en mer ambisiøs avtale enn de fleste trodde var mulig. Siden den gang har flere land skjerpet målet ytterligere. I 2015 var det miljøaktivister som snakket om å stanse oppvarmingen på 1,5 grader. Nå gjør USAs president det. Og det er et hovedmål for Boris Johnson med møtet i Glasgow å få verden på rett kurs for å klare noe som fremstår som nesten umulig.

Hva annet enn prat er det han refererer, ambisjoner som ikke vil bli innfridd og tomme løfter som vi har fått høre i årevis (jf Tomme klimaløfter i Glasgow)? Ufrivillig – får vi tro – gir Alstadheim Greta Thunberg helt rett. Er det noe rart at folk mister tillit og får forakt for politikere som i årevis har kommet med ambisiøse mål, fagre løfter og luftige planer uten at det i det hele tatt vises på de jamnt stigende kurvene over utslipp, konsentrasjonen av klimagasser og global temperatur, samtidig som miljø- og klimafølgene blir mer og mer merkbare, over større og større deler av kloden.

Fortsatt tillit, men hvor lenge?

Fremdeles har folk flest tillit til at politikerne både kan og vil for alvor ta tak i klima- og miljøproblemene, til at de klarer å gjennomføre tiltak som monner, tiltak som virker utjevnende både nasjonalt og mellom det Globale Sør og det Globale Nord, og som ikke «løser» klimaproblemet ved enda mere miljørasering. Det skjedde ingen ting på COP26 som gjør at det er noen større grad til denne tilliten enn det var før. Spørsmålet er hvor langt krisene må utvikle seg før folk flest skjønner at det må andre koster til for å gjennomføre den nødvendige systemendringa som stadig flere etterspør.

Forrige artikkelDen russiske og den syriske hæren holdt stor fellesøvelse i Nordøst-Syria
Neste artikkelStortingsforakt