Kjøttprisene i USA rett til himmels – magre tider for arbeidsfolk

0

Kjøttløse mandager kan fort bli fulgt av tofu-tirsdager når sliterne i USA skal lappe sammen ukemenyen. Prisene på kjøtt har gått rett til himmels det siste året.

Siden oktober 2020 har prisene på kjøtt, fjærfe og fisk steget nesten 12 %, ifølge regjeringas konsumprisindeks. Prisen på storfekjøtt har steget ytterligere og steget mer enn 20 % det siste året, mens kylling har økt med 7,5 % og svinekjøtt 14 %, viser markedsdata.

Siden tidlig i 2020, før COVID-19-pandemien, har prisene på biff, svinekjøtt og kylling økt med henholdsvis 26 %, 19 % og 15 %, ifølge EconoFact, en ikke-partipolitisk publikasjon som dekker økonomiske saker.

EconoFact skriver:

Økninga i kjøttprisene har vært en primær driver for den samlede matprisøkninga. Endringer i kjøttpriser har stor innflytelse i prisindeksene fordi forbrukerne bruker en relativt høy andel av matbudsjettet på disse varene. Prisene på oksekjøtt, svinekjøtt og kylling er henholdsvis 26,2 %, 19,2 % og 14,8 % høyere i oktober 2021 enn før pandemien i januar 2020.

Prisene på landbruksvarer har økt. For hver dollar forbrukerne bruker på mat, reflekterer omtrent 14 cent kostnadene for landbruksvarer på gårdsnivå. Prisene for rå landbruksvarer som mais, hvete, ris og soyabønner har steget siden starten av pandemien. United Nations, Food and Agriculture Organization, Food Price Index, som sporer globale priser på råvarer som brukes til å lage mat, er opp 30 % i oktober 2021 i forhold til nivåene før pandemien i januar 2020.

Tyson Foods, som står for omtrent 20 % av USAs kjøttproduksjon, øker prisene ettersom de betaler mer for korn, arbeidskraft, transport, lagring, emballasje og ingredienser, sa administrerende direktør Donnie King i en samtale om inntektene i selskapet mandag.

«Det kan være lettere for meg å fortelle deg hvilken komponent som ikke har hatt inflasjon det siste året,» sa han.

Selskapet beskytter profitten sin og overfører høyere kostnader til forbrukerne, øker prisene med 13 % for regnskapsåret og 24 % i fjerde kvartal, sa han. Tysons inntekter økte med 20 % i fjerde kvartal – mest på grunn av prisøkningene – mens salget falt 4 %, hovedsakelig på grunn av at anleggene ikke var fullt bemannet, sa Stewart Glendinning, selskapets finansdirektør, til Wall Street-analytikere.

Shadowstats, som bruker de målemetodene som var gjengs fram til 1990, viser at inflasjonen i USA er omtrent dobbelt så stor som det den offisielle statistikken viser:

Profitten går til de vanlige mistenkte

De fire største eierne av Tyson Foods er, ikke helt overraskende: Vanguard, BlackRock, Price (T.Rowe) Associates og State Street. Aksjekursen til selskapet har økt med 34% på ett år.

Bare 10 selskaper kontrollerer nesten alle store mat- og drikkevaremerker i verden. Disse selskapene – Nestlé, PepsiCo, Coca-Cola, Unilever, Danone, General Mills, Kellogg’s, Mars, Associated British Foods og Mondelez – sysselsetter hundretusener og tjener milliarder av dollar hvert år. Oxfam har lagd en forbløffende infografikk som viser hvor sammenkoblede disse merkevarene egentlig er.

(Denne figuren er fra 2017. Det har vært fusjoner og oppkjøp siden da, men det store bildet er helt riktig.)

Enda så avslørende og voldsomt dette er, så er virkeligheten enda mange hakk verre. Disse ti selskapene eies og kontrolleres igjen av ei lita gruppe finanskapitalister, som dessuten eier hverandre.

Hvis vi ser på korporasjonenes eiere, skulle figuren sett slik ut:

Hvis vi for eksempel ser på eierskapet til Coca-Cola og PepsiCo, hvem finner man andre enn the usual suspects:

Coca-Cola: Berkshire Hathaway, Vanguard, State Street, Fidelity og BlackRock.

PepsiCo: Vanguard, State Street, BlackRock.

Og det er nettopp de tre siste, Vanguard, State Street og BlackRock som utmerker seg som Tordenskiolds soldater, gjengangere, i merkevarekjedene som i nær sagt alle andre viktige sektorer i den moderne vestlige kapitalismen.

De eier også BigPharma:

Og hvem er de største eierne av for eksempel Pfizer? Jo, Vanguard, BlackRock og State Street.

Skjult av koronakrisa: den råeste klassekampen i vår tid

Det folk flest ikke er klar over, og som sjøl de færreste som regner seg som kapitalismekritiskere om marxister har forstått til nå er at den krisa vi er inne i ikke først og fremst er ei helsekrise. Forut for «pandemien» gikk kapitalismen inn i ei krise som er verre enn både finanskrisa i 2008 og krisa på 1930-tallet.

I 2019 la BlackRock fram planen for den kommende krisa: – En finansiell operasjon uten sidestykke.

I august 2019 var det et møte i G7 i Jackson Hole, Wyoming. Der deltok også sentralbanksjefene i disse landene. På det møtet la BlackRock, som er verdens største investeringsfond, fram en rapport og en plan for den kommende økonomiske og politiske krisa.

På det tidspunktet var det klart for finanseliten at ei ny finanskrise var under oppseiling, og BlackRock mente at denne krisa ville kreve tiltak man «ikke hadde sett maken til tidligere». De la fram en plan for hvordan dette skulle gjøres.

Planen deres gikk ut på å viske ut skillelinja mellom statenes budsjettpolitikk og sentralbankenes finanspolitikk i det de kalte et tiltak «uten sidestykke».

Forfatterne skrev i hvitboka at «i den neste nedgangen er den eneste løsningen for en mer formell – og historisk uvanlig – koordinering av pengepolitikken og finanspolitikken for å gi effektiv stimulans.» De kalte dette «å gå direkte».

Et sammendrag av BlackRocks plan finnes her.

For å få aksept for å pøse så mye offentlige penger over i finansmarkedene var det altså nødvendig å «definere de uvanlige omstendighetene som krever en slik uvanlig koordinering«, og så sannelig kom det ikke ei krise som passet ypperlig til det formålet, nemlig den såkalte «pandemien».

Finansfyrstene har altså lykkes med ikke bare å la sentralbankene og de nasjonale statsbudsjettene i å bære byrdene av denne ekstreme krisa og la finansinstitusjonene gå skadefrie og håve inn penger på den. De har også sørget for at de selskapene de sjøl eier både profitterer på koronakrisa direkte gjennom BgPharma, men også indirekte gjennom teknologiselskapene og nå også matvareindustrien. Og snart skal Bill Gates & co tjene på kunstige kjøtterstatninger i Beyond Meat.

Tyngdepunktet hans er genmodifiserte organismer, eller GMOer. Han eier 500.000 Monsanto-aksjer til en verdi av 23 milliarder dollar, noe som gjør ham til implisitt den svorne fienden til alt under sola som er organisk og bærekraftig. Det er Gates-finansiert Impossible Burger, laget av genetisk manipulert soya og gjær, med produsenten Impossible Foods, som eier 25 patenter på kunstig produsert ost, biff og kylling. En annen Gates-støttet oppstartbedrift som gjør henter investeringer på kapitalmarkedene er Ginkgo Bioworks. Ifølge deres formålserklæring vil Gingko produsere tilpassede organismer ved hjelp av celleprogrammeringsteknologi for å genetisk manipulere smaker og lage ingredienser for ultrabearbeidede matvarer. Planen deres er å lisensiere mer enn 20.000 konstruerte celleprogrammer til næringsmiddelindustrien.

Les: Den urovekkende kontrollen Bill Gates har over verdens matvaresikkerhet

Og det geniale er at arbeiderklassen stort sett ikke har gått til klassekamp for å forsvare seg mot å bli plyndret til skinnet, fordi klassen er paralysert av koronafrykt og forrådt av sine ledere.

Forrige artikkelProtestene mot koronatiltakene blir lagt merke til i regjeringa
Neste artikkelRobert F. Kennedy Jr. deltar i “Green Pass” protest i Italia
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).