oss 150 kroner!
Det er en populær oppfatning at stater dekket av USAs «atomparaply» er beskyttet av amerikanske atomvåpen, men mot hvem skal USA avfyre disse våpnene?
USA kunne ikke sende dem mot Sovjetunionen og ikke nå mot Russland, uten å risikere et russisk atomangrep mot USA. Under den kalde krigen forutsatte USAs «atomparaply» eksistensen av Warszawapaktstatene som et mål for amerikanske atomvåpen. «Atomparaplyen» forutsatte også en generell oppfatning av en amerikansk eskaleringsdominans som ville tillate USA å eskalere og avskrekke et sovjetisk angrep, også på de høyere nivåene av eskalering.
Ingen av disse forutsetningene eksisterer i dag. Det finnes derfor ikke lenger en amerikansk «atomparaply».
La oss først se på 1980-tallet for å forstå logikken bak denne svært merkelige «paraplyen».
NATO øvet på atomangrep mot Sovjet
Ved NATOs hovedkvarter tidlig på 1980-tallet hadde amerikanske neokonservative presset på for et kjernefysisk «angrep for å ta ut statens ledelse». De ønsket å bruke de svært presise Pershing II-missilene som ville nå Moskva på ti minutter for å ta ut hele den sovjetiske sivile og militære ledelsen, for å få «den mektige Røde Armé til å løpe» rundt «som hodeløse høner».
Neokonservative forsøkte å etablere disse ideene som en del av NATOs planer, og sovjeterne var helt sikkert klar over denne ambisjonen. I november 1983 fanget sovjetisk etterretning opp ordre fra NATOs kommandosentre under en svært realistisk NATO-atomøvelse, Able Archer. Pershing-missilene ble flyttet på plass. Kodene ble endret og alt var veldig ekte, noe som fikk sovjeterne til å tro at NATO-øvelsen var et dekke for et ekte atomangrep. Sovjeterne var overbevist om at Vesten forberedte «et angrep på statens ledelse», et nært forestående atomangrep. Sovjeterne svarte med å sende sine atombombeflystyrker i Øst-Tyskland ut på rullebanene. Alle disse flyene ventet bare på et signal om å gå, med motorene i gang.
Et amerikansk/NATO-atomangrep på Sovjetunionen ville innebære en enorm ødeleggelse. For russerne var det nødvendig å slå først, for å ødelegge Pershing-missilene og andre amerikanske kjernefysiske styrker, før disse styrkene kunne treffe Sovjetunionen.
Sovjeterne var overbevist om at de måtte slå til på forhånd for å overleve. Imidlertid rapporterte en østtysk spion ved NATO-hovedkvarteret, Rainer Rupp, til østtyskerne og russerne at Able Archer bare var en øvelse. Han klarte å overbevise dem om at det ikke var et ekte atomangrep, og det sovjetiske kjernefysiske «motangrepet» ble stoppet, noe vi nå alle er veldig glade for.
CIA-rapporten om Able Archer og om den sovjetiske krigsfrykten skulle visstnok ha sjokkert president Reagan i en slik grad at den fullstendig endret hans politikk. Han startet sine samtaler med den sovjetiske lederen Mikhail Gorbatsjov i 1985.
Den Østtyske spionen Rainer Rupp
Fra 1977 til 1989 var Rainer Rupp en vesttysk sivil representant ved NATOs hovedkvarter. Som leder for NATOs etterretningsgruppe Current Intelligence Group, på 1980-tallet hadde han tilgang til topphemmelige dokumenter, mens han arbeidet som spion for østtysk etterretning. Kodenavnet hans var «Topaz».
I 1993 ble Rupp tatt av tyske myndigheter, og han risikerte livsvarig fengsel, men i 1994 fikk han 12 års fengsel. Han fikk redusert straffen fordi han hadde forsøkt å unngå krig. Han ble løslatt etter seks år.
Han var i 1983 sannsynligvis den viktigste enkeltpersonen som gjorde at Europa unngikk atomkrig og tredje verdenskrig
I et intervju med Pascal Lottaz nov-25, sa Rainer Rupp at et topphemmelig dokument, «et av NATOs mest hemmelige dokumenter fra Militærkomiteen […] sa ganske klart: Sovjetunionen ønsker ikke krig med NATO. Deres strategi er, hvis det bryter ut krig, at de [vil] gjøre alt [for å sikre] at krigen ikke utkjempes på sosialistisk territorium, men å føre den over til angriperens territorium.»
Sovjeterne tenkte ikke i form av et angrep på Vesten, men de ville slå tilbake, muligens foregripende (pre-emptively) i tilfelle et vestlig angrep.
I et annet av Pascal Lottaz’ intervjuer med Rainer Rupp sier han:
«I de [kommende] ukene måtte jeg lede Current Intelligence Group i NATOs Situation Center, som er det innerste rommet, hvor all etterretningsinformasjon fra medlemslandene kommer inn. CIA og DIA sender sine vurderinger av nye utviklinger osv., og jeg kunne se DIAs etterretningsmemorandum, hvordan de oppdaget kommunikasjonsnoder for luftforsvarssystemer i Nord-Russland […] og du kan lese det i dag i [den senere sjefshistorikeren for CIA] Ben Fischers [nå nedgraderte artikkel om Able Archer-øvelsen …]. I løpet av [WINTEX-øvelsene annethvert år] ble bruken av disse taktiske atomvåpnene større og større [og i] den siste øvelsen, etter møtet mellom Gorbatsjov og Reagan, brukte vi faktisk, tror jeg, 153 taktiske atomvåpen i to bølger: Først over hundre mot østeuropeiske industrier, men også hovedsakelig mot militære mål. Så, [etter tre dager], resten. Alt i alt husker jeg 153, og det var for første gang også atomvåpen mot Øst-Tyskland, fordi tyskerne til da alltid hadde insistert på at det ikke skulle bli noe atomvåpen mot Øst-Tyskland.
Men spesielt interessant nok var det […] mot Dresden. Jeg husker det godt, på grunn av den historiske parallellen til brannbombingen av Dresden […]. Et viktig poeng [var] at målutvelgelsen under WINTEX – for bruk av atomvåpen i øst – alltid ble gjort [av amerikanerne]. Det var en amerikansk enerett. Så målvalget berørte aldri russisk territorium. Aldri.
Hvorfor? Implisitt er det veldig klart, fordi amerikanerne visste at fra det øyeblikket de traff russisk territorium, ville det komme tilbake mot amerikansk territorium i USA. Og det er det gamle spørsmålet om påliteligheten til den kjernefysiske paraplyen, den amerikanske atomparaplyen for Tyskland. Jeg mener, [amerikanerne] var ganske fornøyde med å kjempe til den siste tysker i en krig mot Russland eller til og med ødelegge det meste av Europa. […] Jeg husker i den sammenhengen en presentasjon på Nuclear Planning-møtet i Oberammergau, hvor jeg deltok, og en amerikansk general presenterte problemet med Fulda-gapet [… hvor de massive sovjetiske styrkene skulle rulle inn i Vest-Tyskland]. I Fulda-gapet fikk vi et reelt problem [, sa han]: ‘de tyske landsbyene lå bare et halvt kilotonn (1/30 av Hiroshimabomben) fra hverandre’.»
Realiteten er at atomkrigen skal utkjempes under «atomparaplyen»
Ideen om en amerikansk «atom-paraply» for Europa forutsatte eksistensen av Warszawapaktens stater som USA kunne ødelegge. De tyske deltakerne likte ikke at USA brukte atomvåpen for å bombe Øst-Tyskland. Tyskerne ønsket at USA skulle bruke «bombene» lenger øst (i Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn), men ikke i Tyskland. De kjernefysiske missilene med kort rekkevidde forutsatte imidlertid at en stor andel av dem ville bli brukt i Øst-Tyskland og mot sovjetiske styrker som gikk inn i Vest-Tyskland.
En tidligere øverstkommanderende for BALTAP (NATOs kommando Baltic Approaches i Karup for Danmark og Nord-Tyskland) fortalte meg at spesialstyrkene var forberedt på å bære ryggsekker med atomvåpen, og at de ikke ville rekke særlig langt.
I en europeisk krig ville mye av USAs taktiske atomvåpen nesten helt sikkert blitt brukt i Tyskland.
Nordmennene var også misfornøyde med at atomvåpnene i nord skulle brukes i Finnmark, fordi de ikke kunne brukes mot Sovjetunionen. Videre hadde Nike-missilluftforsvarssystemene i Norge konvensjonelle stridshoder og ble offisielt utplassert for å beskytte hovedstaden Oslo, men i krigstid ville disse missilene bli utplassert med atomstridshoder, og disse norske Nike-batteriene hadde allerede lagre for sine atomstridshoder, ble jeg fortalt av en tidligere sjef for disse missilsystemene, den senere sjefen for den militære etterretningen, generalmajor Alf Roar Berg.
Norges sjef for den militære etterretningen Alf Roar Berg (tidligere sjef for Nike-luftforsvarssystemene) på Oslofjorden i juni 1992 sammen med CIA-sjefen Robert Gates og USAs ambassadør til Norge Loret Miller Ruppe. Berg til venstre på bildet.
(Foto: privat arkiv).
Ideen var at disse atomdrevne bakke-til-luft-missilene skulle brukes mot svermene av sovjetiske atombomberstyrker på vei mot USAs atombombefly i Storbritannia og kanskje mot USA, fortalte general Berg meg. Det samme gjaldt i Danmark, Vest-Tyskland, Nederland og Belgia. Nike-batteriene utgjorde en mur av atommissilstyrker gjennom Europa fra nord til sør, et kjernefysisk skjold som skulle blokkere de sovjetiske bombeflystyrkenes tilgang til Storbritannia.
Det radioaktive nedfallet fra de mange kjernefysiske eksplosjonene ville regne ned over Skandinavia og Tyskland fra innsiden av den kjernefysiske paraplyen.
De fleste europeere trodde sannsynligvis at USAs atomparaply på en eller annen måte skulle brukes til å beskytte europeerne mot Sovjetunionen og nå Russland. Man trodde at paraplyen skulle beskytte oss mot sovjetiske atomvåpen ved å bruke en amerikansk atomavskrekking rettet mot Sovjetunionen, og USAs eskaleringsdominans (se tidligere artikkel på min Substack) ville avskrekke sovjeterne fra ethvert «eventyr». Men hvis «avskrekkingen sviktet», ville disse amerikanske våpnene bli brukt i Europa. USAs atomvåpen ville regne ned fra innsiden av paraplyen. Under NATO-øvelsene rettet USA aldri sine angrep mot mål i Sovjetunionen eller Russland.
I dag finnes det ingen Warszawapakt. Vi har et utvidet Vest-Europa, og USAs taktiske atomvåpen ville, hvis de ble brukt, bli brukt i Europa, ikke mot Russland, fordi et amerikansk atomangrep mot Russland ville umiddelbart bli fulgt av et russisk atomangrep mot USA. I en amerikansk-russisk krig ville Russland for eksempel kunne opprette en buffersone i norske Finnmark for å beskytte Kola-basene (nær Norge), slik at det er mulig å forsvare dem mot et vestlig angrep. Dette ville være et scenario der USA kunne bruke atomvåpen, men USA ville brukt disse våpnene mot russiske styrker i Norge, i Finnmark og mot norsk infrastruktur, ikke mot Russland.
Finnes det i dag et troverdig alternativ for bruk av Vestens atomvåpen?
Noen hevder at USAs strategiske atomstyrker (styrker som ville blitt brukt mot Russland ved en endelig eskalering) ville være nok til å få russerne til å trekke seg tilbake, men det ville forutsette en amerikansk eskalasjonsdominans, og denne eskaleringsdominansen eksisterer ikke lenger (se min tidligere Substack-artikkel). Det finnes ikke lenger en amerikansk «atomparaply». Mange i Europa har misforstått hva en amerikansk «atomparaply» ville bety for Europa.
I dag snakker man også om en mulig «fransk atomparaply» som erstatning for USAs «atomparaply», men også Frankrike vil av åpenbare grunner forsøke å unngå å bruke atomvåpen mot Russland. I tilfelle et massivt vestlig (inkludert fransk) konvensjonelt missilangrep mot Russland, ville Russland (ifølge den nye atomdoktrinen fra september 2024) muligens bruke atomvåpen, noe som kunne provosere Frankrike til å gjengjelde med bruk av atomvåpen, men det ville også være svært risikabelt, fordi ødeleggelsen i Frankrike ville være helt uakseptabel sammenlignet med ødeleggelsen i Russland.
Det ser ikke ut til å finnes noe troverdig alternativ for vestlige makter til å bruke atomvåpen i en krig med Russland.
Hypotetisk sett kan man forestille seg at president Trump ville ta en beslutning om å avfyre et atommissilangrep mot Russland, og at Russland ville svare med et atomangrep mot USA, men, som jeg skrev i min artikkel om «Eskaleringsdominans», ville de ansvarlige i Pentagon da være bekymret for at de amerikanske missilene kunne bli tatt ned av russisk luftforsvar, mens USA definitivt ikke ville klare å avskjære de nye russiske hypersoniske missilene. Det er derfor nesten umulig å forestille seg at USA ville gå inn i en konflikt i Europa som kan eskalere til et strategisk kjernefysisk nivå. Man ville nesten helt sikkert trekke seg tilbake og «delegere» krigen til europeerne.
Europeerne er nå på overlatt til seg selv, men de trenger ikke å bekymre seg. Russerne er ikke interessert i Europa eller i å erobre europeisk territorium. Russerne tenker fortsatt ikke i form av et angrep, på å invadere Europa. Europeerne kan faktisk roe seg ned.
Denne artikkelen er fra Ola’s Substack og oversatt av Trønderrød.
Se også andre artikler av Ola Tunander.
