Hjem Internasjonalt

​Kneblingskampanjen som sprakk: Da folkemordsforskeren ga Trond Andresen rett

0
Folkemordeksteren Omer, Bartov, tidligere IDF-soldat, slår fast at det som skjer på Gaza er et folkemord.

​Trond Andresen ble brennmerket, sensurert og angrepet av både MIFF og feige partiapparater da han i fjor spurte hvordan israelske flygere mentalt kan bombe Gaza i senk. I dag tvinges selv etablerte medier til å innrømme at analysen var riktig.

Steven Crozier.

​Det har blitt en fast, rituell øvelse i den norske medieoffentligheten: Så snart noen stiller radikale, gravende og fundamentale spørsmål ved det israelske krigsmaskineriet og dets psykologiske forutsetninger, rykker vaktbikkjene ut for å stenge ned debatten.

​Da samfunnsdebattanten og NTNU-veteranen Trond Andresen under et møte på Litteraturhuset i Trondheim i august i fjor stilte et brennende aktuelt retorisk spørsmål, utløste han en forutsigbar storm. Han spurte ganske enkelt hva slags ideologisk og mental ballast som gjør jødisk-israelske jagerflygere i stand til med kaldt blod å utslette hele boligkvartaler, skoler og sykehus i Gaza, dag etter dag.

​Dommen fra det politisk korrekte Norge var øyeblikkelig. Med Israel for fred (MIFF) og Det Mosaiske Trossamfunn sto i kø for å fordømme uttalelsene som antisemittiske. At sionistiske pressgrupper forsøker å kvele all dyptgående kritikk med rasisme-kortet, er intet nytt. Langt mer avslørende var panikken som bredte seg på den norske «venstresiden».

​Partiet Rødt rykket umiddelbart ut og tok skarp avstand. Men knefallet stoppet ikke der. Selv partiet Fred og Rettferdighet (FOR) – et parti hvis selve navn burde forplikte til en uredd, prinsipiell og uavhengig linje – kastet seg etter valget på heksejakten. Andresen sto på det tidspunktet som partiets 5. kandidat for Sør-Trøndelag ved stortingsvalget. I stedet for å forsvare ytringsrommet og den anti-imperialistiske analysen, viste partiledelsen i FOR seg vel så ivrige som Rødt etter å logre for det etablerte meningspolitiet. De varslet at de ville ekskludere ham. Andresen tok imidlertid konsekvensen av feigheten og meldte seg selv ut før eksklusjonen i det hele tatt rakk å bli iverksatt.

​Dette mønsteret er den politiske berøringsangstens kjerne. Det handler om å flytte oppmerksomheten bort fra de brennende ruinene, de tusenvis av drepte barna og den hensynsløse imperialismen, over på det trygge sporet for semantisk hårkløyveri. Ved å stemple legitime spørsmål om militærpsykologi og nasjonalistisk indoktrinering som noe «uhørt», lyktes man nok en gang i å tvinge solidaritetsbevegelsen på defensiven.

​Men historien, og virkeligheten på bakken, har en tendens til å innhente sensuren.

​Nå i mai 2026 ser vi et slående eksempel på dette, ironisk nok i spaltene til Klassekampen. Her vies det nå bred plass til den verdenskjente israelsk-amerikanske folkemordsforskeren Omer Bartov. Etter å ha observert staten Israels fremferd det siste året, legger ikke Bartov fingrene imellom: Han slår fast at den formen for sionisme som preger dagens Israel, har passert alle grenser for ordinær nasjonalisme. Det har, ifølge professoren, blitt en ren ideologi for jødisk overherredømme og total undertrykkelse, en struktur som spesifikt rettferdiggjør folkemord.

«Når en stat bygger sin eksistens på ideen om ett folks absolutte overherredømme, oppstår en psykologisk mekanisme der bombingen av sivile ikke lenger oppleves som en forbrytelse, men som en rettmessig plikt».

​La oss kalle en spade for en spade: Omer Bartov bekrefter her nøyaktig det som uavhengige, anti-imperialistiske røster har påpekt i årevis, og som Andresen søkte å belyse mekanismene bak. For hvordan opererer en ideologi om «jødisk overherredømme» i praksis, om ikke nettopp gjennom det militære apparatet? Hvordan omsettes en slik ekstrem raseideologi til blodig alvor, om ikke gjennom de høyt utdannede, privilegerte jagerflygerne som utfører ordrene fra den høyreekstreme klikken i Tel Aviv?

​Når staten Israel offisielt definerer seg som en stat primært for én etnisk-religiøs gruppe, og reduserer palestinerne til det israelske ledere åpent har kalt «menneskelige dyr», skjer det en systematisk og total avhumanisering. Det er nettopp denne ideologiske overbygningen – denne innpodede følelsen av moralsk eksepsjonalisme – som gjør at en flyger kan sette seg i sitt USA-produserte F-35-fly og trykke på knappen, vel vitende om at målet under ham er telt fulle av internt fordrevne flyktninger.

​Å nekte å diskutere dette, slik ledelsen i FOR og Rødt gjorde i fjor høst, er ingenting mindre enn et svik mot den faktiske motstandskampen. De lot seg diktere av MIFFs premisser og beskyttet sin egen parlamentariske anstendighet fremfor å støtte en mann som våget å analysere krigsmaskinens virkelige anatomi.

​Når selv liberale akademikere og mainstream-aviser i dag tvinges til å bruke begreper som «jødisk overherredømme» for å beskrive den israelske statens natur, faller bunnen fullstendig ut av fjorårets moralske panikk på Litteraturhuset. Trond Andresens retoriske spørsmål var ikke et uttrykk for hat. Det var et nødvendig, ubehagelig dykk ned i den psykologiske motoren til en hensynsløs bosetterkoloni. Det er på tide at den norske venstresiden våkner opp, slutter å logre for maktens definisjonsmonopol, og innser at skal vi stanse et folkemord, må vi tåle å dissekere dets ideologiske drivkrefter. Uten sensur, og uten berøringsangst.

Steven Crozier

Tillegg:

Trond var åpen og tydelig på sosiale medier om ekslusjonsforslaget og sin utmeldelse av partiet FOR.

Trond Andresen publiserte et innlegg på Facebook i november 2025 der han kunngjorde at han meldte seg ut av partiet Fred og Rettferdighet (FOR).

​Det presise hendelsesforløpet viser imidlertid en viktig nyanse når det gjelder tidslinjen for eksklusjonssaken:

  • Eksklusjonssaken hadde allerede kommet opp: Sentralstyret i FOR hadde i midten av november 2025 allerede suspendert Andresens medlemskap. De hadde også fremmet et formelt forslag til landsstyret om å ekskludere ham på grunn av det partiet omtalte som «rasistisk aktivitet» over tid.
  • Utmeldt før endelig vedtak: Det at han meldte seg ut (og postet om det i sosiale medier), skjedde altså før eksklusjonssaken var ferdigbehandlet og konkludert, ikke før saken i det hele tatt ble opprettet eller kom opp.

Forrige artikkel17. mai – fra kamp til leik og dobbeltmoral