Monopolborgerskapets organisering som klasse

0

I sin drøfting av klassenes historie skiller Karl Marx mellom det han kaller «klasser i seg (an sich)» og «klasser for seg (für sich)». Det første er klasser som objektivt eksisterer i form av sin økonomiske og sosiale rolle, men som ikke nødvendigvis er seg bevisst som klasser. Det andre er når denne klassen blir seg bevisst at den er en klasse med egne klasseinteresser – og begynner å organisere seg som det. Alle tilgjengelige fakta viser at det moderne monopolborgerskapet ikke bare er seg bevisst sin rolle som klasse, men er også svært kompetente og raffinerte i å organisere seg politisk.

Av Pål Steigan.

Her vil jeg utdype det temaet jeg tok opp i artikkelen De kaller det «konspirasjon» – vi kaller det klassekamp. Det har seg nemlig slik at det finnes et visst antall folk som gjerne bruker begreper som «klassekamp», «kapitalisme», «kapitalistene» og liknende, viser seg å være totalt ute av stand til å sette fingeren på hvem dagens kapitalistklasse er, hvordan den ser ut og hvordan den utøver sin makt. Og med en gang vi legger fram oversikt over eierskap, investeringsstrategier og oppkjøp av politikere, trekker de standardkortet «konspirasjonsteori». Det er leit for dem, fordi de da aldri vil bli i stand til verken å utforme noen strategi eller taktikk i kamp mot de største kapitaleierne, og at alt deres snakk om å avskaffe kapitalismen og innføre sosialisme, dermed blir bare innholdsløse fraser. Og i stedet for å føre klassekamp ender de opp med å føre «identitetspolitikk» i stedet.

Monopolborgerskapet er godt organisert som klasse

I sin drøfting av klassenes historie skiller Karl Marx mellom det han kaller «klasser i seg (an sich)» og «klasser for seg (für sich)». Det første er klasser som objektivt eksisterer i form av sin økonomiske og sosiale rolle, men som ikke nødvendigvis er seg bevisst som klasser. Det andre er når denne klassen blir seg bevisst at den er en klasse med egne klasseinteresser – og begynner å organisere seg som det og kjempe aktivt for sine klasseinteresser. Og dagens monopolborgerskap er både sin rolle bevisst, svært godt organisert og er svært dugelig til å føre klassekamp.

Da USA sto fram som supermakt og den økonomiske vinneren av den andre verdenskrigen, var landet og landets finansielle elite ikke seine med å organisere et omfattende nettverk av institusjoner som skulle befeste og forsterke denne makta. På den økonomiske sida gjaldt det naturligvis Verdensbanken og Det internsasjonale pengefondet (IMF). Bank for International Settlements er den eldste av disse institusjonene, siden den går tilbake til 1930, men den fikk en ny og forsterket rolle i epoken med USAs økonomisk-pollitiske hegemoni.

Etter 1945 var det viktig for USA å få innflytelse og etter hvert kontroll over den økonomiske, politiske og militære utviklinga i Europa. På den andre sida sto den sosialistiske blokka med Sovjetunionen i spissen, og den politisk-økonomiske ledelsen i USA følte seg ikke sikre på hvilken vei Vest-Europa ville følge. Det var store og innflytelsesrike kommunistpartier i viktige land som Frankrike og Italia og vesteuropeisk fagbevegelse så til dels positivt på de sosialistiske landa.

Les: CIA spilte en sentral rolle for å skape det som ble EU

Det å koordinere politikken, økonomien og den militære forbindelsen mellom USA og deres allierte/lakeier i Europa var maktpåliggende. Derfor ble det opprettet en rekke fora som hadde til formål å gjøre akkurat det. Og Bilderberg var et av dem. Institusjonen ble grunnlagt i 1954 og det første møtet ble holdt på Hotel De Bilderberg i Oosterbeek i Nederland, derav navnet. Siden har Bilderberg holdt årlige møter i mai/juni hvor noen av de fremste representantene for monopolkapitalen, de militære og deres politikere har møttes. Det er et forum for å samkjøre den «atlantiske» politikken. Og forumets agendaer og deltakerliste bærer preg av det. Se også lista over tidligere medlemmer av styringskomitteen.

I 1961 ble Atlantic Council opprettet. Det hadde til formål å «fremme offentlig forståelse for den politikken og de institusjonene som trengs for å bygge kollektiv sikkerhet», les NATO og USAs politikk for Europa. Et annet slikt forum var Trilateralkommisjonen, som først ble etablert i 1973. Den sier om ser sjøl at den er «et forum for erfarne ledere i privat sektor for å diskutere viktige globale spørsmål».

Les: Atlantic Council med strategi for kald krig mot Kina

I 1971 ble World Economic Forum opprettet. Det kan oppfattes som en internasjonal interesseorganisasjon for de 1000 rikeste selskapene i verden, med en overvekt av korporasjoner fra USA. Men det er også en møteplass mellom kapitalen og ders lojale politikere og mediefolk. Samtlige av de store multinasjonale korporasjonene er medlemmer eller partnere (sjekk lista her). De har også utviklet en rekke plattformer der disse selskapene kommer sammen for å utvikle politikk og strategier som de så utøver sin innflytelse for å få regjeringer og internasjonale politiske organer til å gjøre til sine. Ta for eksempel plattformen Shaping the Future of Financial and Monetary Systems. Blant de selskapene som deltar i denne plattformen finner man alle som er noe innen bank og finans, 153 selskaper, og blant dem alle de største. Her bare en håndfull: Alibaba Group, Banco Santander, Bank of America, Barclays, Bill & Melinda Gates Foundation, BlackRock, Blackstone Group, China Construction Bank, Credit Suisse, Deloitte, Deutsche Bank, DNB… Sjekk resten av lista. Jeg tror jeg har fått fram poenget. Dette betyr ikke at disse selskapene har identiske interesser, men når de kommer fram til konsensus i et organ som dette, så blir det utvilsomt linja i en rekke internasjonale fora, og for svært mange regjeringer. Pluss at du vil finne argumentene for det igjen i lederartikler, handlingsplaner, regjeringsproporsjoner, partiprogrammer osv.

Council on Foreign Relations – Det virkelige partiet for overklassen i USA

Fra 1921 hadde den herskende klassen i USA hatt sitt Council of Foreign Relations, det er begrenset til borgere av USA, men er til gjengjeld svært innflytelsesrikt og medlemslista er nærmest en Who Is Who i det amerikanske oligarkiet.

En oversikt over de viktigste medlemmene av Council on Foreign Relations

Last ned en stor versjon her.

CFR er langt på vei en stat i staten, og det er ikke mange store utenrikspolitiske saker som ikke har vært gjennom der. Når de for eksempel utgir en rapport om Enhancing U.S. Support for Peace Operations in Africa, så er det intet mindre enn et autoritativt forslag til ny Afrika-strategi for å sikre USAs hegemoni.

Eller ta en rapport under tittelen The TPP Is the Last, Best Opportunity for New Global Trade Rules. Dette er noe nær marsjordren til politikerne med hilsen oligarkene.

Tenketankene

I tillegg til dette kommer de tradisjonelle tenketankene, slik som Brookings Institution, RAND Corporation (tenketank for US Army), Center for Strategic and International Studies, Aspen Institute, Carnegie, Cato Institute, Hoover Institution, alle sammen har stor gjennomslagskraft for klasseinteressene til monopolborgerskapet.

Skjematisk framstilling av kapitalens klasseorganisering

https://steigan.no/wp-content/uploads/2016/06/kapitalens-klasseorg2-1024x415.jpg

Vi må igjen minne om ordene til den kinesiske militærstrategen Sun Tzu fra hovedverket hans Om krigen: «Kjenn fienden, kjenn deg sjøl, og du kan utkjempe 100 slag uten å lide nederlag.«

Hvis vi ikke kjenner fienden, vil vi ikke ha den minste sjanse til å stå imot angrepene derfra, for ikke å snakke om at vi ikke vil være i stand til å utvikle strategi, taktikk, politikk og organisering som er egnet til å nedkjempe en så mektig fiende. Og det er bare eventuelt latskap eller uvitenhet som hindrer oss. Alle faktaopplysningene i denne artikkelen er bygd på lett tilgjengelige, stort sett offisielle kilder. Men det krever vilje til hardt arbeid og ekstremt mange arbeidstimer å sette seg inn i det.

Forrige artikkelVitnemål fra vaksineskadde i Israel
Neste artikkelEU forbereder handelskrig mot Storbritannia
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).