Om Covid-19-relaterte dødstall i Sverige vs. Norge

0

Jon A. Lindstrøm
Førsteamanuensis, Senter for praktisk kunnskap, Nord universitet

Innledning

Koronakommisjonens rapport konkluderte med at, til tross for alvorlig i svikt i beredskapen, har myndighetenes respons på pandemien samlet sett vært god. Under Høyres landsmøte nylig skrøt statsministeren av at resultatene av Norges koronahåndtering taler for seg: «I Norge har en tredel mistet livet sammenlignet med Danmark. En tidel sammenlignet med Sverige. En fjortendedel sammenlignet med England». Hadde det ikke vært for regjeringen Solberg og norske helsemyndigheter, ville angivelig alt gått så mye verre.

Ikke minst det faktum at Sverige i forhold til folketallet har hatt ti ganger så mange Covid-19-relaterte dødsfall som Norge, vil kunne tas til inntekt for en type snusfornuft som illustreres av følgende kommentar fra Nettavisens redaktør Erik Stephansen

Når samfunnet bruker milliarder av kroner for å stenge ned arbeidsplasser, skoler og butikker, for å holde folk mest mulig isolert, slik at vi ikke smitter hverandre, så virker det faktisk.

Tiltakene har også hatt effekt på andre smittsomme sykdommer – som for eksempel forkjølelse og influensa.

Derfor gir det begrenset mening å påpeke at det i rekordåret 2016 var 1700 influensa-dødsfall i Norge (i gjennomsnitt ligger tallet på rundt 900 i året).

Det som gir mening, er å sammenlikne hvordan dødstallene hadde vært om vi ikke hadde satt inn tiltak. Det er selvsagt vanskeligere, men ikke umulig. Det mest nærliggende er å se til vårt nærmeste naboland Sverige, som har hatt mye færre tiltak. I skrivende stund har de registrert 13.700 korona-dødsfall.

Svenskene er cirka dobbelt så mange som oss. Tallene tilsvarer derfor i underkant av 7000 døde i Norge.

7000 døde, altså, uten tiltak. Mot 700 med tiltak. Ti ganger flere, med andre ord.

At det foreligger en korrelasjon mellom nedstengningstiltak og dødelighet når man ser på Sverige og Norge isolert sett, betyr ikke nødvendigvis at det foreligger en underliggende årsakssammenheng. Likevel fortjener Stephansens argument absolutt å tas på alvor.

Hva konkret er det Norge eventuelt har lyktes med?

Stephansens påstand om at «de norske tiltakene har hatt effekt» kan til en viss grad være riktig, men også svært misvisende. For alt man vet, kan det tenkes at bare ett av tiltakene i den gedigne nedstengningspakken har hatt en signifikant positiv effekt. Samtidig er det også teoretisk mulig at alle de andre tiltakene bare har hatt negative bivirkninger. Medisinprofessor Mette Kalager ved Institutt for helse og samfunn ved Universitetet i Oslo har kritisert helsemyndighetene for å komme med alt for lite detaljer om hvilke fordeler og ulemper som følger med de ulike tiltakene; f. eks. hvor mange sykehusinnleggelser og dødsfall man regner med å spare på stenge ned alt fra restauranter til barnehager. Det samme gjelder lege Charlotte Haug, som er tidligere redaktør av Tidsskrift for den norske legeforening. 

I den grad «samfunnet bruker milliarder av kroner for å stenge ned arbeidsplasser, skoler og butikker» med alle de negative konsekvenser det medfører, så kan ikke dette legitimeres ut i fra at lockdown måtte forebygge vanlig influensa og forkjølelse. Det må i hovedsak begrunnes med at Covid-19 eventuelt er mye mer dødelig enn vanlig sesonginfluensa.

Hva er det Sverige eventuelt har mislyktes med?

Den svenske koronakommisjonen konkluderte med at hovedgrunnen til den høye koronarelaterte dødeligheten er at man ikke greide å beskytte de eldre. Men det betyr ikke uten videre at Sveriges omstridte statsepidemiolog Anders Tegnell tok feil med hensyn til valg av overordnet strategi. Med høyere og mer stabil bemanning, økt kompetanse, rimelige arbeidsforhold, bedre organisering og klarere retningslinjer, samt bedre tilgang til nødvendig medisinsk utstyr, er det mulig at eldreomsorgen i Sverige kunne gjort en bedre jobb med å beskytte de eldre, slik den svenske koronakommisjonen har påpekt i en delrapport

Men selv om man (for argumentets skyld) antar det var umulig å hindre spredning av Covid-19 blant de eldre (og for den saks skyld yngre), betyr det fortsatt ikke at lockdown nødvendigvis var det eneste riktige svaret. Man må også vurdere muligheten for at flere kunne vært reddet dersom man hadde satset mer på behandling, særlig i sykdommens tidlige faser. Dr. Peter McCullough er en amerikansk lege som har publisert fagfellevurderte artikler om vellykket behandling av Covid-19-pasienter, noe han berettet om under en høring i Senatet i Texas tidligere i år. Her er ikke hovedpoenget at McCullough nødvendigvis har rett, men at man må utrede alle former for mulig effektiv behandling av sykdommen før man eventuelt velger å stenge ned samfunnet for å unngå spredning av den underliggende årsaken – viruset SARS-Cov-2.

Med hensyn til dødelighet har Sverige uansett ikke kommet spesielt dårlig ut sammenliknet med mange land i verden som har hatt minst like strenge tiltak som Norge. I en verdensomspennende oversikt over antall koronarelaterte dødsfall per million innbyggere, ligger Sverige på 27. plass, bak harde nedstengningsland som Belgia (8. plass), Italia (12. plass) og Storbritannia (15. plass). Norge ligger på 89. plass, midt i mellom Egypt og Zimbabwe. 

At statsministeren fremhevet England som en dyster kontrast til Norges fortreffelighet, er en smule ironisk sett i lys av at Storbritannia har 35 % høyere dødstall enn Sverige, til tross for at landet har hatt enda strengere nedstengningstiltak enn Norge. Som Erik Stephansen kunne ha skrevet hvis han hadde sammenliknet Norge med England/ Storbritannia: «9100 døde, altså, med strenge tiltak. Mot 700 med litt mindre strenge tiltak. Tretten ganger flere, med andre ord.»

Fungerer lockdown generelt sett?

Mange vitenskapelige studier har konkludert med at nasjonale nedstengningstiltak ikke bidrar signifikant til å redusere utbredelsen og dødeligheten av Covid-19. En studie i European Journal of Clinical Investigation, argumenterte for at selv om små positive virkninger ikke kan utelukkes, er det meget mulig at disse effektene ville kunne blitt oppnådd med mindre inngripende tiltak. 

Det er uansett et paradoks at lockdown i praksis blir tatt som et fasitsvar uansett hvor høye dødstallene i ulike land til enhver tid måtte være. Om Norge i fjor hadde hatt like mange Covid-19-relaterte dødsfall som Sverige, for ikke å snakke om Italia og Storbritannia, så ville helsemyndighetene og hovedstrømsmediene neppe konkludert med at vi like gjerne kunne ha holdt landet åpent. I stedet ville de antagelig tatt til orde for enda mer drakoniske tiltak, som i fjor vår, da regjeringen foreslo å innføre portforbud på bakgrunn av råd fra Helsedirektoratet. Kron så vinner de, mynt så taper vi. 

Kriterier for Covid-19-relaterte dødsfall

I en offisiell rapport om svensk (over)dødelighet under koronapandemien i 2020, kan man lese følgende passasje om registrering av Covid-19-relaterte dødsfall i Sverige:

Rapporteringen av sådana dödsfall baseras på data över personer som fått ett positivt provsvar på covid-19. Denna information har sedan samkörts med statistik över avlidna från Skatteverkets register som tjänar som underlag för folkbokföringen. Om en person avlidit inom 30 dagar efter ett positivt laboratoriebekräftad fall så räknas de som avlidna med covid-19. Viss utsortering sker av individer som har dödsorsaker som är uppenbart orelaterade till covid-19 (till exempel trafikolyckor), men i regel används inte uppgifter om dödsorsaker i denna datakälla (s. 20-21).

Denne praksisen er problematisk av flere grunner. Selv om det skjer en viss utsortering av individer som helt åpenbart ikke døde av Covid-19, vil det likevel kunne være en betydelig inkludering av individer som mindre åpenbart ikke døde av Covid-19. Videre er det ikke riktig at rapporteringen er basert på «positive prøvesvar for Covid-19» per se. Som statistikk fra de svenske folkehelsemyndighetene viser, er rapporteringen primært basert på positive PCR-tester. Her er det ikke plass til å gå nærmere inn på debatten om reliabiliteten til PCR-testen og falske positive Covid-19-resultater generelt sett. Hva det er viktig å understreke, er at PCR-testen hverken avdekker patofysiologien eller symptombildet til Covid-19, men i beste fall eksistensen av viruset SARS-CoV-2. Dette viruset er i seg selv ingen sykdom. En person kan være smittet av SARS-CoV-2, uten å nødvendigvis å ha asymptomatisk (patofysiologi assosiert med) Covid-19.   

Selv om en avdød faktisk hadde Covid-19, er det langt fra opplagt at det nødvendigvis var den primære dødsårsaken; jf. poengene nedenfor om alderdomssvekkelse og komorbideter til koronarelaterte ofre. Videre er det også grunn til å spørre om ikke tallene for  influensarelaterte dødsfall i tidligere år, ville vært mye høyere om man hadde inkluderte alle som testet positivt for influensavirus i kroppen, nesten uansett hva slags sykdomsbilde vedkommende hadde.   

Aldersprofilen til svenske koronarelaterte ofre

I motsetning til spanskesyken, som i særlig grad rammet unge voksne, har koronapandemien i 2020-21 primært vært en slags «pensjonistpest». Aldersfordelingen til de drøye fjorten tusen Covid-19-relaterte dødsfall i Sverige, viser at ca. 90% hadde nådd pensjonsalderen. Hele 5 938 var i alderen 80-90 år, mens 3 791 var over 90 – noe som vel er mer enn de fleste av oss kan regne med under enhver omstendighet. De fleste av disse døde antagelig primært av alderdomssvekkelse og ulike former for komorbiditet. Dette utelukker ikke at mange av dem kunne ha blitt noe eldre, og i enkelte tilfeller mye eldre, dersom de ikke hadde fått Covid-19. Men de ville ikke blitt 110 år i snitt om bare Sverige i mars i fjor hadde gjort som Norge – og de fleste andre land i Europa. 

Beregninger utført av de svenske folkehelsemyndighetene, viser at gjennomsnittlig forventet  levealder i Sverige i fjor sank fra 84,79 til 84,33 år for kvinner og fra 81,44 til 80,66 år for menn. Det er ikke store forskjellen fra Norge i 2018, da gjennomsnittlig forventet levealder lå på 84,5 år for kvinner og 81 år for menn. Svenske menn lever fortsatt et par år lengre i snitt enn danske og finske menn, mye på grunn av sunnere livsstil. For øvrig er det grunn til å poengtere at i den grad gjennomsnittlig forventet levealder synker noe, så kan det like gjerne skyldes at de subjektive forventningen har vært litt for høye, som at de objektive realitetene har vært spesielt harde og ubarmhjertige. 

Svensk overdødelighet vs. norsk underdødelighet i 2020

I 2020 døde det 98 124 svensker. Det er det høyeste dødstallet siden 1918, da spanskesyken bidro sterkt til at hele 104 594 svensker omkom. I løpet av det siste hundre året har imidlertid den svenske befolkningen også nesten fordoblet seg, fra 5,8 millioner i 1918 til 10,4 millioner i 2020. Den svenske dødsraten i fjor er følgelig ikke mer enn litt over halvparten av dødsraten i 1918.

I følge en studie utført av svenske og norske forskere, kan mye av den svenske overdødeligheten i 2020 forklares med en usedvanlig lav dødelighet i 2019. Dette kan i sin tur skyldes en usedvanlig mild influensasesong i 2018-19. I 2019 døde det «bare» 88 766 svensker, mot 92 185 i 2018. Dette betyr at hvis man sammenlikner 2020 med 2018, så hadde Sverige en overdødelighet på seks tusen. Det tilsvarer rundt tre tusen nordmenn, som er under halvparten av det antallet som ifølge MSM-kommentator Erik Stephansen ville strøket med om Norge hadde vært så dumme å følge Sveriges fotspor i fjor.   

Nå skal man selvfølgelig også være forsiktig med å kimse av en eventuell overdødelighet på «bare» tre tusen. I fjor døde det 40.611 nordmenn. Som et av få land i Europa, har Norge faktisk hatt en underdødelighet under pandemien. Mens Sveriges samlede dødsrate steg fra 8,7 til 9,5 per 1000 innbyggere i 2019-20, sank den i Norge fra 7,6 til 7,5 – kanskje det laveste noensinne. Isolert kan dette virke som et godt argument for at våre helsemyndigheter må ha gjort noe grunnleggende riktig som Tegnell & co har misforstått. Men man kan ikke trekke noen konklusjoner før man har tatt i betraktning noen betydelige forskjeller mellom Sveriges og Norges befolkning, spesielt med hensyn til alder. 

Svenske vs. norske dødsrater i et lengre historisk perspektiv 

De svenske dødstallene for 2020 kan virke smått dramatiske sammenliknet med 2015-19. Men man trenger ikke å gå lengre tilbake enn til 2013 for å støte på en dødsrate som var like lav som i 2020. For åtte år siden døde rundt 90 tusen svensker av en befolkning på rundt 8,9 millioner, uten at noen fant grunn til å krisemaksimere av den grunn. 

På 90-tallet og begynnelsen av 00-tallet var dødeligheten i den svenske befolkningen vesentlig høyere enn under den stadig pågående koronapandemien. I 2002 døde 95 tusen svensker av en befolkning på rundt 8,9 millioner. Det utgjorde en samlet dødsrate på 10,4 per tusen innbyggere, som er 10 % høyere enn i Sveriges angivelige «annus horribilis» i 2020. I 1993 døde rundt 97 tusen svensker, av en befolkning på 8,7 millioner. Det utgjorde en dødsrate på 11,1 % per tusen innbyggere, som er hele 12 % høyere enn i det pandemiske superkriseåret 2020. 

Norge har i lang tid hatt en noe lavere dødsrate enn Sverige. For å finne et år som Norge hadde like høy dødelighet som Sverige i 2020, må man likevel ikke lengre tilbake enn til 2003, da dødsraten her til lands lå på 9,4 %. I 1993 døde 46.597 nordmenn av en befolkning som den gang utgjorde ca. 4,3 millioner. Det utgjorde en dødsrate på 10,8 %. Hvis Sverige i fjor, med en befolkning på 10,2 millioner, hadde hatt like høy dødsrate som Norge i 1993, ville det dødd rundt 110 tusen svensker. Til sammenlikning kan man også si at hvis Norge i 1993 hadde hatt en like lav dødsrate som Sverige i fjor (9,4 %), så ville «bare» litt over 40 tusen nordmenn omkommet det året.

På samme måte som Sveriges underdødelighet i 2019 bidro til overdødelighet i 2020, kan imidlertid Norges underdødelighet i 2020 bidra til overdødelighet til 2021. La oss anta at Norge i 2020 greide å beskytte tre tusen gamle og skrøpelige mennesker som ville dødd om de hadde vært innlagte på svenske sykehjem. Det ville jo eventuelt være flott i seg selv. Men de fleste av disse vil uansett komme til å dø («på overtid») i løpet av meget nær fremtid. Hvis så det årlige dødstallet stiger mot 45 tusen i løpet av de nærmeste par årene, samtidig som en aller annen type «mutantsmitte» er i omløp, vil det kunne bli tatt til inntekt for fortsatt ekstraordinære nedstengningstiltak.

Normal dødelighet i Sverige vs. Norge i årene fremover

I et tidligere innlegg har jeg problematisert begrepet «overdødelighet» med Spania og Norge som eksempler:

Den overdødeligheten som mange europeiske land tilsynelatende har opplevd i 2020, kan på lengre sikt forstås som en naturlig konsekvens av at våre avanserte industriland i flere generasjoner har vært begunstiget med en massiv underdødelighet sammenliknet med hva som har vært normalt i mesteparten av menneskehetens historie.

På 2010-tallet har andelen av befolkningen som dør per år vært svakt synkende både i Norge og Sverige. Velstandsøkning, velferdsstat og medisinske fremskritt må naturligvis få sin velfortjente del av æren for dette. Men en annen viktig faktor som ikke nevnes for ofte, er at det siste tiåret er det de relativt små barnekullene fra 1930-tallet som virkelig har kommet i skjells alder. 

I likhet med Norge hadde Sverige lave fødselstall i «de harde trettiåra». Bunnoteringen ble nådd i 1933 med 85 020 fødte svensker, men i 1939 hadde fødselstallet steget til drøye 97 tusen. På 40-tallet ble det født mellom 95 og 135 tusen svensker i året, med et snitt på ca. 120 tusen. Fra 1950 til 1975 lå fødselstallene aldri under 100 tusen, og i flere år over 110 tusen. Hva dette innebærer i praksis, er at normal dødelighet i Sverige kommer til å stige til opp mot 120 tusen i løpet av de neste 10-20 årene. Overdødeligheten i pandemiåret 2020, vil i et lengre perspektiv kunne fremstå som en relativ underdødelighet, i takt med at store barnekull fra særlig 40-tallet for alvor begynner å falle fra. 

Sverige har en betydelig eldre befolkning enn Norge, noe vises av følgende tabell for 2020:

65 år og eldre80 år og eldre90 år og eldre
Sverige20, 1 %5,2 %1,0 %
Norge17,55 %4,30 %0,84 %

Én medvirkende årsak til denne forskjellen er 2. verdenskrig. Mens mange norske par valgte å utsette barnefødslene til etter krigen, nådde babyboomen i Sverige en topp allerede i 1944-1945. Under krigen døde det også rundt ti tusen nordmenn, ofte yngre folk som aldri fikk en sjanse til å bli 65 år og eldre. At Sverige hadde høyere dødsrate enn Norge i 2020, skyldes mye (og antagelig mest) at nabolandet vårt har en vesentlig høyere andel eldre som uunngåelig vil dø av/med et eller annet. 

Konklusjon

Det kan ikke utelukkes at noen liv ville vært spart om Sverige i fjor hadde innført nedstengningstiltak à la Norge. Men det finnes ingen harde bevis på at lockdown er det eneste tiltaket som kunne ført til noe bedre resultater

Lockdown innebærer enorme inngrep i individers frihet og har ødeleggende konsekvenser for store deler av økonomien, med permitteringer og massearbeidsløshet særlig blant unge. Det er ingen grunn til underkjenne at Covid-19 kan være alvorlig og tragisk for de som blir hardest rammet. Samtidig må dette veies opp ikke bare mot alle andre typer av sykdommer og helseproblemer som folk blir rammet av, men også andre former for tapt livskvalitet i ens beste år. Som en fysiker og en sosiolog har skrevet i et leserinnlegg om koronatallene vi ikke får se:

Ville du ha valt eit ekstra leveår i byte mot 11 år i ufrivillig arbeidsløyse, ei studietid aleine på hybelen og lange periodar med dårleg fysisk form? Ikkje det? Då bør du be styresmaktene revurdere handteringa av koronapandemien.

Hvis erfaringene fra Sverige gir en pekepinn, er det ikke snakk om å velge bort et ekstra leveår, men i verste fall et halvt år for menn og et kvartal for kvinner. Og det etter at over halvparten har levd minst like lenge som gjennomsnittlig forventet levealder på 83 år.  

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.