oss 100 kroner!
«Pressefrihet og ytringsfrihet finnes selvfølgelig fortsatt, men hvem som får lov og ikke får lov bli hørt, avgjøres ikke av en vanlig domstol, men av en usynlig gruppe tekniske oligarker som står over loven,» sa journalist og forfatter Mathias Bröckers i et intervju med oss. Et intervju om hvordan pandemien rapporteres, kampen for dominans over hvordan verden skal tolkes, og «desinfeksjon av menings-spekteret».
Marcus Klöckner intervjuer Mathias Bröckers
Mathias Bröckers, de statlige mediemyndighetene tar grep mot alternative medier, Commerzbank kansellerer bankkontoene til RT i Tyskland og de store mediene har sluttet rekkene når det gjelder pandemien. Kritiske stemmer som stiller spørsmål ved korona-tiltakene blir møtt med maksimal avvisning. Hva skjer der?
Etter at Big Tech til og med var i stand til ganske enkelt å ta «megafonen» fra den fortsatt sittende president Donald Trump og slette ham på alle sosiale medier uten at noen i de liberale vestlige verdifellesskapet var for opprørte over det, gjelder følgende: sensurlista er satt lavere enn noen gang. Eller sagt omvendt: Hvis sjefen for verdens største makt kan bli avskåret fra kommunikasjon ustraffet, så er alt mulig på denne Trump-skalaen, som er åpen til toppen, og ingen mindre aktører trenger å bli overrasket når strømmen slås av.
Pressefrihet og ytringsfrihet finnes selvsagt fortsatt, men hvem som får lov og ikke får lov å bli hørt, avgjøres ikke av en vanlig domstol, men av et usynlig utvalg av tekniske oligarker som står over loven og ganske enkelt kan slå av en valgt president. Populære journalister, bloggere eller YouTubere bør ikke bli overrasket. Med pandemien har desinfeksjon av menings-spekteret nå antatt groteske former, og i likhet med kjelke-politiet som jager barn som aker, jobbes det nå med 100 prosent diskurshygiene i media. Velkommen til Facebooks Fake News-departement, YouTubes demokratiske kontroll over bevegelige bilder, Twitters beskyttelse av grunnloven og Googles sannhetsministerium.
Alle som har snakket litt for høyt om borger- og menneskerettigheter i forbindelse med pandemien de siste månedene, ble steinet i hjel i media. Hvordan oppfattet du rapporteringen?
Først og fremst måtte jeg tenke på tiden etter 11. september og krigen mot Irak. George W. Bush sa den gang: «La oss vokte oss for konspirasjonsteorier som bruker opprørende løgner for å distrahere fra de virkelige skyldige». Og han tillot ikke noe alternativ: «Enten er du med oss eller med terroristene». Alle som kritiserte kunngjøringer fra Det hvite hus var så å si en sympatisør med al-Qaida. Og akkurat som frykten for terrorisme den gang, opereres det nå med frykten for viruset. Når alarmklokkene til Fryktens rike ringer og hevder det er overhengende fare, kan det raskt opprettes enighet (“Sanksjoner!”/“Krig!”/“Nedstengning!” osv.) selv i den mest gjenstridige flokken.
Enhver som da tviler eller tar til motmæle, må ikke bare tåle beskyldningen om å forhindre slukkingen av en brann (“Saddams masseødeleggelsesvåpen!”) med referanser til vannskaden (“Invasjon er i strid med folkeretten!”) , men de utgjør også en konkret trussel mot «sikkerhet»/»forsvarsevnen»/»folkehelsen» osv, som må bekjempes. I en unntakstilstand gjelder: “Den som ikke er for oss, er imot oss.” Altså en motstander/farlig person/fiende, selv om hans/hennes ytringer er sanne.
Nesten 20 år har gått siden den gang. Mye har skjedd på den tiden. Flere og flere alternative medier har dukket opp, noen av dem har bred rekkevidde. Har kampen for herredømme over fortolkninger endret seg?
Når Twitter-kanalen rett og slett kan slås av og slettes for en amerikansk president med 75 millioner følgere, viser dette tydelig hvor den virkelige makten nå befinner seg. Tekniske oligarker og deres «faktasjekkere» bestemmer hva som får lov å simuleres som virkelighet i media og hva som får lov å gis leseromfang. For 20 år siden var det fortsatt tilstrekkelig for en fortelling å få gjennomslag hvis de store mediebedriftene inkluderte den i repetisjons-sløyfene og fordømte håndfull kritikere som onde «konspirasjonsteoretikere». Men i mellomtiden må sosiale medier også overvåkes og kontrolleres, fordi alle med mobiltelefon i prinsippet også en «TV-kringkaster» og kan oppnå stor dekning. Og dermed undergraves håndhevelsen av den offisielle tolkningen av ting som skjer.
Hvordan forklarer du at så mange alternative medier har dukket opp og hatt så stor popularitet?
Ganske enkelt: Fordi de store mediene ikke gjør jobben sin. Fordi de ikke oppfyller sin funksjon som demokratiets vaktbikkjer, fordi de ikke lenger «sier det som er», men i stedet produserer en religiøs propagandainfotainment i stedet for kritisk, gravende journalistikk. Og som lykkelig marsjerer sammen med hver ulovlige krig og sprer falske nyheter. Ingenting har endret seg i Spiegel etter den store mea culpa etter Relotius-forfalskningene ble avslørt, og ingenting i institusjonene som oversvømmet dette vrøvlet med journalistpriser. Hvis den passer inn i fortellingen, havner Storyen på forsiden, og fakta er sekundære. Det handler ikke lenger om å «si hva som er», formidle og klassifisere fakta, men om pseudo-journalistisk etablering av dagsordenen, om «farge inn hvordan det føles». Og folk merker det og kjøper ikke noe fra disse mediene lenger.
I februar skrev tre journalister for [mainstream-avisen] SZ en artikkel rettet mot kolleger som opptrer ubeleilig på regjeringens pressekonferanser. Det er snakk om misbruk av begivenheten for «propaganda og konspirasjonsmyter». Hva leser du ut fra uttalelsen?
Da vi diskuterte etableringen av en parlamentarisk redaksjon i «taz» på begynnelsen av 1980-tallet, tilhørte jeg mindretallet som var imot det, fordi jeg syntes at disse offentlige pressekonferansene sjelden leverer noe som er verdt å rapportere og at statsråder og deres talspersoner kun lar være å komme med svada når de blir konfrontert i et intervju. Jeg ser det fortsatt slik, det hele er en dystert ritual, og selvfølgelig ønsker ikke disse tvilsomme journalistene i deres viktige, dyre lokale kontorer bli forstyrret. Og kritiske spørsmål er irriterende. Og «konspirasjonsmyter» spres bare av de andre, mens regjeringen og dens stenografer alltid forteller den rene sannheten.
Hvis du søker på «sensur» i Google News, vil du hovedsakelig se treff som har med Kina å gjøre. “Sensur” ser ikke ut til å være noe problem for oss.
Det er det fine med vårt tekniske oligarki: Datakanalene blir privatisert, og hvis noe trekkes ut av omløp, kan det ikke være snakk om statlig sensur. Den konstitusjonelt garanterte pressefriheten er fortsatt garantert (blunk,blunk) og alle kan uttrykke sin mening fritt … i hagen sin. I løpet av pandemien var det ikke tilfeldig at mange østtyskere følte at de befant seg i en DDR 2.0, med avgjørelsene fra CDSPU-politbyrået på alle kanaler – [..] og akkurat som dissidenter i øst måtte gå i kirkeasyl den gang, må folk som har innvendinger, taler imot og kritiserer nå flykte til internett, der Silicon Valley nå er Stasi og Googles Sannhetsministerium holder orden. Noe som ikke er en lett jobb, fordi man må få massene til å lytte «til vitenskapen» for guds- og helsens skyld, men samtidig kaster man overbord alle vitenskapelige kriterier for testing av varighet og effektivitet for vaksiner.
Akkurat nå tyder alt på en todeling av grunnleggende rettigheter. Vaksinerte personer skal ha tilgang til kinoer, hoteller osv. Ikke-vaksinerte mennesker må holde seg utenfor. Münchens borgermester snakket om at innbyggerne i byen kunne «teste seg fri» i 24 timer, slik at de kunne få tilgang. Med noen få unntak er det knapt noen som sier noe annet i media. Hvordan forklarer man det? Burde ikke media, som ellers holder menneskerettighetsfanen høyt, lenge ha reist bust, med tanke på at enkelte av innbyggerne ikke lenger skal tillates grunnleggende rettigheter?
Menneskerettighetsfanen viftes bare med der det passer: for eksempel nå med en svindler som Navalnyj, mens det i ni år med forfølgelse av Julian Assange var generell stillhet i medielandskapet. Og så ties det nå om stormannsgalskapen til Bill Gates om å vaksinere 7 milliarder mennesker. Akkurat som det ties om nekting av rettighetene til de som blir rammet av et slikt vaksinasjons-abonnement – fordi bare én vaksinering plutselig ikke er nok, på grunn av tilbakevendende «mutasjoner». At en ID med alle sivile rettigheter bare vil være tilgjengelig med et digitalt vaksinasjonspass er den våte drømmen i Silicon Surveillance Valley: kontroll over kroppen.
Det finnes fremdeles ikke er noen «soma»-utdelingssteder som deler ut lykkepiller til massene, som i Aldous Huxleys dystopi «Vidunderlige nye verden». Men dette blir straks tenkelig når du ser på hvordan eufori og håp skapes rundt så og si ukontrollerte vaksiner, gløden som vaksinasjonen blir dyrket med, som kongeveien og den ultimate løsningen på pandemien; eller den schizofrene propagandaen om å på den ene side høre på «vitenskapen» og myndighetene, mens de samtidig umiddelbart glemmer alle vitenskapelige kriterier for godkjenning av en vaksine. Selv om stoffet ikke er psykoaktivt, som Huxleys «soma», driver det hele sterkt i denne retningen. Det faktum at alle sykdommer i romanen har blitt utryddet av vaksinasjoner på fosterstadiet, må nå virke som et paradis for massene som sitter maskert av frykt ved fjernsynet og venter på den forløsende injeksjonen.
Når det gjelder mottoet som motvillige kritikere og nølende skeptikere ble brakt nærmere soma – «et gram er bedre en å være forbanna» – brukes det for tiden noe mer fysiske metoder, men de første politikerne som krever at kritikere av pandemipolitikken skal bringes til taushet med «psykiatrisk behandling» høres allerede. Og hvis det kommer en vaksine som kombinerer «alle fordelene med kristendommen og alkohol uten deres ulemper», vil dissidenter – det vil si «korona-benektere», «populister», «nazister», «antisemitter», «konspirasjonsteoretikere” og «tverrpolitiske tenkere” av alle slag – bli kurert for deres feil tankegang med et enkelt nålestikk. For noen år siden ville slike scenarier ha hørtes ut som en billig B-film, men nå virker de ganske realistiske. Det nye “EU-observatoriet mot desinformasjon”, som skal behandle feil tankegang ikke-medisinsk, heter nå SOMA (Social Oberservatory & Media Analysis)!
Mathias Bröckers var en av grunnleggerne av Berlin-avisen taz. Han blogger på broeckers.com. Med velvillig tillatelse fra NachDenkSeiten. Oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.
