En tur til Bodø, en tur i fengsel og en tur på taket.

0
Taunus 12M

Rapport fra en utagerende ungdomstid. Del 1

Geir Sundet

Av Geir Sundet.

Se for deg fem mann i en grønn Ford Taunus 12 M med henger, på Nord-Norge- turné, midtvinters 1971. Trondheimsgruppa Drugs, et band som i følge Adressavisa måtte skifte navn etter turneen fordi «drugs» blei navnet på narkotika på stedene vi hadde spilt. Vi lærte at journalister er lette å manipulere og at ikke alt som står i avisene er sant. Men viktigst – vi fikk trynene våre i bladet.

På turnéen fikk jeg fikk min første erfaring i forhandlingsteknikk. Den praktiserte jeg etter hver spilling fordi arrangørene ikke ville betale de avtalte beløp. Som egentlig ikke var rart, for vi kunne ikke spille. Trommeslager «Keef» Karlsen hadde klart å bløffe en konsertarrangør med at bandet hans hjemme i Trondheim var modent for turné mens han var på jobb som reisereparatør i Mo i Rana. Tilbake i Trondheim prøvde han å stable opp et band fra det nokså lause og uorganiserte musikkmiljøet.

Ungdomstida mi var rask og brutal. Basen min fra seinhøstes 69 til seinsommeren 71 var Trondheim, avbutt av et kort opphold på Hustad leir.* Mesteparten av tida bodde jeg i kollektiv med to andre ungdommer i et nedrivingsstrøk og spilte i band. Huset var fra hestekuskenes tidsalder, med stall og utedass i bakgården. Vi bodde i andre etasje på tre rom og kjøkken med do i ganga. Huset hadde to leiligheter nede. I den minste bodde det alltid en student fra Suf(ml), og den gikk tydeligvis i arv innad i bevegelsen.

Vi blei best kjent med Erling, som seinere hevda – med et glimt i øye – at en av oppgavene som fulgte med hybelen var å få skikk på hippiene i andre etasje.

To av oss var i jobb. Bassisten jobba i industrien når han ikke var sykemeldt. Han hadde en underlig hevelse ved venstre tommel som doktoren ikke fant ut av, og fikk 14 dagers sykemelding i slengen. Før hvert legebesøk var det fram med hammeren, og så var det min jobb å slå. Hardt nok til sykemelding, men uten å ødelegge bassgrepet. Kortvarig smerte, 14 dager fri. Tredjemann hadde eget firma. Han solgte svart. Og brunt. Import fra Afghanistan og Libanon. Samt litt tabletter. Og hadde et stadig renn av kunder. Sjøl jobba jeg på Blindeskolen. Først som praktikant, så sivilarbeider.

Tida i Trondheim lå langt borte fra min trygge femtitalls barndom down south, i en av Norges største industribyer, solid forankra i bibelbelte. Morfar var sjømann. Farta verden rundt fra han var 15 til han var 58 og gikk på ei mine i Indokina i 1946. Farfar var håndverker som flytta ut til kysten fra de indre bygder, mens far var lærer i realfag, sløyd og gymnastikk. De aller fleste kameratene mine hadde fedre som var håndverkere eller industriarbeidere. Mødrene våre var hjemmeværende, unntaksvis i små deltidsjobber på kveldstid. Nøkkelbarn** var svært sjeldne.

Religionen hadde større grep i småborgerskapet enn i arbeiderklassen, selv om Kristne arbeidere hadde sitt eget forbund. Farmor var søndagskolelærinne fra Indremisjonen, og en hard negl. Hun holdt far og onkel borte fra Frelsesarmeen i deres barndom fordi det var så ”dårlig luft» der, og brukte vold i barneoppdragelsen. Også mot meg. Men det satte min far en stopper for.

Oppdragelsen hjemme var kristen, men preget av rettferdighetssans. Respekt for folk, ikke spark nedover, ikke snobb oppover. Mor lærte meg å stoppe strømper og strikke. Far sa; Skal du fram her i livet, så bukk.

Jeg blei aldri en nikker, kristendommen måtte jeg frigjøre meg fra, men de andre tingene tok jeg med meg.

Gitaristen i Drugs var god, hadde egen VOX gitarforsterker, men var en fri sjel med et udisiplinert liv. Bassisten hadde egen bil, og mitt fremste bidrag var at jeg hadde lengst hår og snakka sørlandsk, noe som var eksotisk. Dessuten spilte jeg munnspill. Dermed blei jeg vokalist og den som skulle introdusere låtene. I tillegg hadde vi egen turne-Røddolf, fordi alle skikkelige band har en Røddolf, som lemper utstyr og kobler ødelagt sanganlegg – selv om det blei trangt å sove fem mann i en Taunus midtvinters.

Vi kjørte non stop Trondheim – Mosjøen, og et av de sterkeste, og vakreste minnene fra turnéen var å våkna på kaia i Mosjøen om morgenen, fem mann sittende rett opp og ned i en bil, og se den fantastiske snødekte fjellsida på andre sida av fjorden gjennom frontruta.

Vi hadde hatt en drøy måned til å øve inn et repertoar, og prøve å få lånt nok utstyr. Låtutvalget blei magert, og vi mangla sanganlegg. Hvem som kom opp med planen om å ta med noen ødelagte høytalersøyler husker jeg ikke. Idéen var å bløffe arrangørene med at sanganlegget hadde rista i stykker på E6. Det var uansett en dårlig plan.

Vi debuterte i Bodø, på hjemmebanen til 1-2-6. I ettertid blei vi fortalt at de brukte å ha levende lys på scenen og spille halvakustisk. Det kan ha vært bløff, men de var uansett et av Norges beste band på den tida. Det var ikke vi. Vi var knapt nok et band, mer et punkete rockeband som prøvde å spille høyest mulig fem år før Sex Pistols slo gjennom. At vi ikke kunne spille mer enn noen få nummer forsto arrangøren ganske raskt. Vi hadde også ei oppfatning av at bassisten spilte bedre og mer aggressivt når han var full, så vi pressa i han en del pils før jomfrukonserten. Dermed huska han ikke bassgangen på åpningslåta, sanganlegget hadde ikke reparert seg selv langs E6, så vi tok i gang som en gammel rekkesekser i 20 minus. Med kinning og omstart.

Etter to nummer var det nesten ikke folk igjen i salen. De satt på en kafe på andre sida av gata.

Etter endt sett dytta gutta fram meg for å hente honoraret. Trommisen fikk sammenbrudd og begynte å grine bak scenen. Avtalen var 1200 spenn. Det het spenn og ikke kroner i den tida. Vi hadde igjen en kvart tank bensin, og var ellers blakke. Jeg fikk ut 800.

I tilbakeblikk, etter forhandling med ministre, direktoratledere, byrådsledere og ordførere, pluss en og annen lastebileier; dette var antagelig mitt livs beste forhandlingsresultat.

*Forrige artikkel i denne serien het Ikkevold på Hustad leir

** Nøkkelbarn. Betegnelse på barn som ikke hadde hjemmeværende foreldre, og måtte låse seg inn hjemme etter skoletid.


KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.