Ikkevold på Hustad leir

2. januar 2021

Høsten 1970. Hustad Leir for Sivile Vernepliktige, 6444 Farstad

Ikke alle kapittel i livet er like spennende, men de kan likevel få stor betydning for forløpet og retningen videre.

Etter en måneds opphold som sivilarbeider på Hustad Leir var den mest spennende og meningsfulle oppgaven å vaske golvet i ganga på boligbrakka. Begynne i den ene enden, tømme ut en pøs med vann, og så skøyte seg framover med svaberen som ishockeykølle.

Hustad Leir for sivile vernepliktige var en tidligere straffeleir for landssvikdømte etter andre verdenskrig. Forblåst, langt fra folk, med nordvesten feiende inn fra havet gjennom Hustadvika. I dag er leiren, ikke helt ulogisk, omgjort til fengsel.

I teorien var vi gårdsarbeidere. Men jeg husker ikke at vi utførte gårdsarbeid. Vi var der. Og vi ventet. Jeg ønsket å komme til Trondheim og avtjene siviltjeneste på en blindeskole. De hadde flere sivilarbeidere og ville gjerne ha meg. Men der fikk jeg ikke komme. Bestekompisen min i leiren var fra Haugesund. Han ville til hjembyen. Det fikk han ikke. Uten at noen av oss forsto hvorfor.

De som har venta på lass i Rotterdam veit åssen det er. Hvis man tar bort Metroen, Kjerka, El Gaucho, Grotta, Badeland, Velferden ute i Wallhaven pluss diverse plasser jeg ikke kan navnet på. Egentlig må man ta bort alle bygningene og alle folka i hele Rotterdam før sammenligninga går opp.

Lett parodisk var dagsorden slik: Spise frokost. Oppstilling ute. Grave opp ei grøft. Spise lunsj. Grave igjen grøfta. Spise middag. Kjede oss.

Vi drakk oss full på lørdagskvelden. Det fantes et orgel på kantina som kunne misbrukes hvis vi kom oss inn der. Bygdekinoen på tettstedet Farstad, 20 minutters gåtur, viste av og til en film. Man kunne få innvilga perm og ta bussen til Molde på lørdagskvelden. Det blei røyka litt hasjisj, drukket litt øl, og ellers, svart. Nattsvart. De aller fleste ville bort, venta bare på å komme seg bort.

Noen mente militærnektere bare ønska å lure seg unna militæret. Det er nok mulig, men da skal man vite at sivilarbeidere fikk fire måneder lenger tjeneste enn den obligatoriske 12 måneders verneplikten, angivelig fordi vi slapp repetisjonsøvelser. Men etter endt tjeneste kunne man likevel overføres til Sivilforsvaret, så noen lur unnasluntring var det i så fall ikke. Til elendig betaling.

Peace and love

Den pasifistiske tidsånden på sekstitallet fikk nok en viss næring fra varmluftstrømmen hippiene i San Fransisco produserte, slik kulturelle varmluftstrømmer fra USA har fortsatt å påvirker verden. Men jeg antar de fleste sivilarbeidere var idealister som enten ønsket et aktivt alternativ til militærvesenet, eller i det minste gjøre en samfunnsnyttig innsats. De fleste blei plassert på helseinstitusjoner, muséer, skoler og lignende, som ekstra bemanning, ikke som erstatning. Politiske nektere havna som regel i fengsel. Dessuten hadde man Jehova Vitner, men dem blei stort sett sendt til Dillingøy, den andre av de to leirene i Norge. Og der ønska de å gjennomføre hele tjenesten.

Jeg var opptatt av idéene til Mahatma Gandhi, en religiøs indisk hindu, som hadde stilt seg i spissen for sosial forandring gjennom ikkevoldelige metoder gjennom et system kalt Satyagraha. Dette ville jeg gjerne lære mer om som alternativ til militærmakt og vold. Hvilke styrker, hvilke svakheter, når og under hvilke omstendigheter kunne man anvende og vinne fram med ikkevoldelige metoder? Og hvilke prinsipper gjaldt? Hvordan gikk man fram?

På Hustad Leir lærte vi ingenting. Vi trødde vannet. Vi tråkka druer. Spadde tåke. Gikk rundt oss sjøl. Sløvet oss ned. Etter en måned var vi drittlei.

Av Gandhi hadde jeg lest at man alltid måtte gjøre grundige undersøkelser for å finne sannheten om det som skulle endres. Det virket fornuftig. Dessuten skulle man behandle motstandere med dyp respekt, og ha tro på at de kunne og ville endre seg og innfri kravene.

Opprør

Midt i den fjerde uka dukka det opp en ny fyr. Han var det tak i. Vi etablerte ganske raskt ei tremannsgruppe, og blei enig om å lage en aksjon. Planen var å kontakte lokalbefolkninga på det nærmeste tettstedet, Farstad, og tilby dugnadshjelp. Men, siden vi var pasifister og hadde lest vår Gandhi, prøvde vi å bruke framgangsmåtene han anbefalte. Vi burde informere «fienden» om hva vi hadde tenkt å gjøre i forkant, slik at det ikke utvikla seg aggresjon som kunne føre til vold. Planen blei utarbeida på en torsdag. Vi ville kontakte lokalsamfunnet på fredag, og foreslå å male samfunnshuset. Mandag morgen skulle alle stille presis på oppstilling, marsjere ut porten og inn til samfunnsnyttig dugnad på Farstad.

Impera et devida – splitt og hersk

Vi kontaktet derfor straks «fienden» leirsjef Sponaas og forklarte planen. Om leirsjefen var opptatt av ikkevold og Gandhi skal være usagt. Han satt uansett stor pris på at vi opptrådte så ryddig, og at vi virkelig viste at vi var pasifister og fulgte ikkevoldelige metoder. Det vi derimot forsto litt seinere, var at han kunne sin Machiavelli og kjente ordtaket divide et impera, splitt og hersk.
– «Og det er dere tre og ingen andre som leder dette?»

Dagen etter, om morgen fredag, hang det tre nye oppslag på oppslagstavla. Johannesen stiller til tjeneste på Haugesund sykehus mandag morgen. Sundet stiller til tjeneste på Dalen offentlige skole for Blinde i Trondheim mandag morgen. Bøe stiller til tjeneste på Sivilarbeidernes kontor i Oslo mandag morgen.

Tremannskomitéen pakka baggene sine og reiste fra leiren fredag formiddag. Uten aksjonsledelse var det ingen som kontakta myndighetene i Farstad, og planen om maling av grendehuset blei aldri lagt fram.

-o0o-

Mandag stilte resten av gjengen som vanlig på morgenoppstilling. De gravde opp ei ny grøft mandag formiddag som de fylte igjen mandag ettermiddag.