oss 100 kroner!
Av Erik Plahte.
Equinor har lagt fram en ambisiøs plan for å elektrifisere sokkelen. «Vi planlegger investeringer i størrelsesorden 50 milliarder kroner sammen med våre partnere innen 2030», skreiv Equinor i en uttalelse i fjor. Denne første delen av planen «med reduserte utslipp frem mot 2030 innebærer over fem millioner tonn i årlige kutt, og utgjør om lag 10 prosent av de samlede årlige klimagassutslippene i Norge i dag», står det videre.
Men kritikerne hevder, som sikkert alle har fått med seg, at den globale klimagevinsten av elektrifiseringa er null eller iallfall neglisjerbar. Den gassen som nå går med til å drive gassturbinene på sokkelen, vil i stedet bli eksportert og brent et annet sted. Tilhengerne av å elektrifisere, f. eks. Erik Lindeberg (Klassekampen 4. mars) tilbakeviser dette, og argumentasjonen blir ganske teknisk.
«Dersom den gassen som brennes på sokkelen oppfattes som et problem, kunne problemet enkelt løses om man hadde eksportert en halv prosent mindre olje og gass til EU enn vi gjør i dag. I tilfellet kunne Norge ha spart inntil 15 TWh elektrisitet. Og 30 % av de «norske» utslippene ville dermed forsvinne (14 mill. tonn)», skriver Odd Handegård på steigan.no 15. mars. Tallene til Handegård stemmer ikke helt med det jeg kommer fram til, men argumentet er det hold i. La oss se litt nærmere på tallene for produksjon, utslipp og kostnader bak denne påstanden og regne litt.
Mye billigere å redusere produksjonen litt
Utslippene fra produksjonen på sokkelen er bare en brøkdel av utslippene når den produserte oljen og gassen blir brent. Årlig utvinnes det ca 250 millioner Sm3 (standard kubikkmeter) oljeekvivalenter olje og gass fra norsk sokkel, ifølge data fra Oljedirektoratet. Når disse mengdene forbrennes, slippes det ut 675 Mt (millioner tonn) CO2 pr år. De årlige utslippene fra sokkelen er ca 13 Mt (millioner tonn) CO2e pr år, knapt 2 % av de totale utslippene fra norsk olje og gass.
De utgjør derimot ca 26 % av de totale norske utslippene av klimagasser som i 2019 var på 50,3 millioner tonn CO2e, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå. Det ville derfor gi et kraftig bidrag til å redusere norske utslipp dersom sokkelen blir elektrifisert med grønn energi, f.eks. fra havvindmøller.
Men dersom den årlige produksjonen ble redusert med ca 2 %, ville de totale utslippene – fra både produksjonen og bruken – fra den oljen og gassen som blir produsert på norsk sokkel, bli redusert med like mye som utslippene fra selve produksjonen, 13 Mt pr år. Siden statens årlige inntekter fra fossilproduksjonen for tida er ca 100 milliarder kr, ville denne reduksjonen bare koste ca 2 mrd kr pr år i form av reduserte inntekter, uten noe investeringsbehov i det hele tatt. Dessuten kunne dette settes i verk med det samme. I stedet for planen til Equinor om å bruke 50 mrd kr i løpet av ti år for etter hvert å minske utslippene med 5 Mt pr år, totalt kanskje 25 Mt på ti år, kan en altså for bare 20 mrd i tapte inntekter i de samme ti årene redusere utslippene med tilsammen 130 Mt.
Innvendingene står sjølsagt i kø: Det vil bare føre til at andre produsenter øker tilsvarende, og ikke annet blir oppnådd enn tapte inntekter. Kanskje, det blir i så fall deres ansvar. Fossilselskapene selger i alle tilfeller alt de kan få solgt og tjene penger på og tar ikke ansvaret for å avslutte fossilalderen. Dessuten, og kanskje viktigst, Norge vil ikke kunne regnskapsføre reduserte utslipp.
Hvem må betale gildet?
Men planen er sjølsagt kjekk for Equinor siden staten vil betale 78% av investeringene, ca 39 milliarder kr. «På grunn av skattesystemet for olje- og gassektoren i Norge vil kostnadene i stor grad bli lagt på norske husholdninger. Oljebransjen vil kunne føre utgiftene som investeringer, og dermed vil inntektene fra oljesektoren inn på statsbudsjettet reduseres tilsvarende», skriver Nettavisen i et intervju med Hogne Hongset. (Se også kommentar fra Odd Handegård 20. mars.) Den sparte gassen kan Equinor i stedet selge. I stedet for å bla opp disse 39 milliardene kan staten alså oppnå samme reduksjon i utslipppene ved å minske inntektene med 20 milliarder. For differensen på 19 mrd kr kunne den for eksempel kjøpe klimakvoter tilsvarende 54 Mt CO2 – mer enn hele Norges uslipp i ett år – uten å bruke dem, noe som ville redusere utslippene ytterligere (kvoteprisen er nå 350 kroner pr tonn).
Men hvor skal energien komme fra? Equinor vil trenge 10–12 TWt i året for å realisere planen. De nærmere 1200 turbinene som finnes i Norge, produserte i 2020 ca 10 TWt. Se for deg at antall vindturbiner må fordobles. Hvor i all verden er realismen i disse planene?
– Hvorfor er det ikke et folkeopprør mot elektrifisering av sokkelen?, spør Hilde Øvrebekk i Stavanger Aftenblad 2. mars. Hun hevder at Equinor vil elektrifisere sokkelen i rein egeninteresse. «Oljeselskapene kappes nemlig om å være best på klima for å tekkes investorer. For eksempel skrev Larry Fink, sjefen for verdens største investeringsfond Blackrock, i sitt årlige brev til konsernsjefer at de krever at selskapene legger fram en plan for hvordan de skal oppnå netto null utslipp innen 2050. Flere banker og investorer har kommet med lignende krav», skriver hun i et innlegg med mange gode poenger og masse nyttig informasjon.
– Til syvende og sist handler det om at de [Equinor] vil bruke fornybar energi til å redusere karbonutslippene fra fossil energi. Er det ikke langt bedre å bruke fornybar energi andre steder enn å nøytralisere CO₂ fra norske olje- og gassfelt?, spurte Christian Weinberger, rådgiver for avansert industriell teknologi og hydrogen i EU-kommisjonen,, ifølge oppslag i NRK 12. feb. 2020. Han mener planen er basert på antagelser og ønsketenkning om hvordan fremtidens energimarked vil se ut, skreiv NRK videre.
Elektrifiseringa av sokkelen er allerede i full gang
Mange er kanskje ikke klar over at staten allerede er i full gang med å elektrifisere sokkelen, jf rapporten «Kraft fra land til norsk sokkel» (Oljedirektoratet, 26. juni):
Det er 16 felt som har, eller har vedtatt å ta i bruk kraft fra land. Det forventes at alle disse kraftløsningene er i drift i 2023. Da kommer felt med kraft fra land til å stå for rundt 45 prosent av den totale produksjonen av olje og gass på sokkelen. De unngåtte utslippene fra feltene summerer seg til om lag 3,2 millioner tonn CO2 per år.
«Hvor mye vil det koste om man elektrifiserer alle petroleumsinstallasjoner som er forventet å være i produksjon på norsk sokkel i 2030, og hva er antatt nytteverdi i form av reduserte CO2-utslipp, dersom man forutsetter at disse elektrifiserte installasjonene kun skal drives i et solnedgangsscenario uten tiltak for å øke utvinningsgraden utover dagens forventet nivå?», spurte Terje Halleland (FrP) i Stortinget i slutten av juni 2020. Han ble neppe mye klokere av svaret fra Tina Bru: «Departementet har ikke utredet kostnaden ved å legge om til kraft fra land på alle innretninger som er forventet å være i produksjon på norsk sokkel i 2030, eller den tilhørende utslippsreduksjonen».
Flotte greier! Litt mer folkelig uttrykt: Hva det vil koste og hva vi oppnår? Ha’kke peiling! Dette er vel Solberg-regjeringas form for politisk og økonomisk ledelse.
Redusere fossilproduksjonen? – Det får andre gjøre
Sett fra regjeringskvartalet er det uaktuelt å redusere produksjonen for å minske utslippene ved å redusere produksjonen: Det blir andre land, ikke Norge, som kan regnskapsføre utslippsreduksjonen. Dessuten er åpenbart at målet for regjeringa Solberg er å forlenge fossilalderen så lenge som det går an, utvinne så mye olje og gass som mulig så lenge det er etterspørsel, og samtidig skape et bilde av Norge som et foregangsland i klimatiltak.
Se for eksempel på dette diagrammet fra Perspektivmeldinga 2021 (Figur 3.8). Kurvene viser samla norsk petroleumsproduksjon i millioner Sm3, historisk og med anslag for 2020–2030.
For hver ny melding har anslaget over produksjonen i 2020–2030 økt.
Men visepresident i EU, Frans Timmermans, sa til Teknisk Ukeblad (bak betalingsmur) allerede i 2019 at norsk olje og gass må ut når EU skal dekarboniseres.
– Estimatet for 2020 er at temperaturen har økt med 1,2 til 1,4 grader, og det betyr at det er veldig lite rom igjen for resterende utslipp resten av århundret dersom vi skal begrense oppvarmingen til godt under 2 grader, som er målet i Parisavtalen, sa Ida Sognnæs, seniorforsker ved CICERO, i et seminar hos Cicero om Perspektivmeldinga 2021.
Statssekretær Maria Strandskog Göthner i Finansdepartementet fulgte opp med at ifølge anslagene fra oljeselskapene og Olje- og energidirektoratet vil produksjonen av norsk olje og gass falle de neste tiårene og med 65 % fram mot 2050.
– Dersom ikke produksjonen skal falle mer enn 65 % må man faktisk aktivt investere i nye og eksisterende felt, sa hun og fortsatte:
– Ifølge IEA kan 8–9 % av oljeproduksjonen i verden forsvinne fra markedet hvert år frem mot 2030 om det ikke foretaes investeringer. Og forlenger man denne utviklingsbanen mot 2050 vil det nesten ikke være noe oljeproduksjon igjen i 2050 dersom det ikke investeres i nye eller eksisterende felt.
Tvert imot – det gjelder å holde fossilproduksjonen oppe
Men leite og investere, det gjør «man», dvs regjeringa, ifølge Bård Lahn, også ved Cicero:
– Dette handler om at man har ført en oljepolitikk som aktivt forsøker å motvirke den forventede nedgangen i olje og gassproduksjonen, gjennom ordningen for tildeling i forhåndsdefinerte områder, gjennom leterefusjonsordningen, og andre ordninger som skulle gi nye funn og utsette nedgangen – og det har vært veldig vellykket.
25. konsesjonsrunde som ble lyst ut i november 2020, omfatter ni områder, fordelt på åtte i Barentshavet og ett i Norskehavet, tilsammen 136 leteblokker. Mange av dem ligger opp mot iskanten i nord, og 60 prosent av dem ligger i det som Miljødirektoratet vurderer som særlig verdifulle og sårbare områder, meldte NRK 19. nov. 2020..
At dette vil føre til svære utslipp, bekymrerer ikke fossilkameratene i regjeringskvartalet, for det kommer bare på andre lands klimaregnskap dersom produksjonen blir elektrifisert. Det er ikke vårt problem, er åpenbart holdninga.
I stedet vil regjeringa rasere natur til lands og til havs med flere vindturbiner, anleggsveier, overføringslinjer og ukjente miljøkonsekvenser og velte milliardene som dette vil koste over på vanlige forbrukere, alt for at Equinor og regjeringa kan framstå som klimavennlige som tar ansvar og ikke skyr noen omkostninger for å innfri Parismålene.
