oss 100 kroner!
Av Odd Handegård.
Norge kommer dårlig ut i de fleste oversikter over klimagassutslipp sammenliknet med de andre land, særlig om man beregner utslippene pr. innbygger. Jeg har sett litt på de retningslinjene som kommer fra FN («Greenhouse Gas Protocol»). Det er lett å se hvordan klimastatistikken bidrar til å gjøre de norske tallene vesentlig mer ugunstige enn realitetene i Norge er. Dette skyldes flere forhold, først og fremst at olje- og gassproduksjonen i Nordsjøen blir inkorporert i statistikken som «norske» utslipp. Virksomheten på sokkelen utgjør nesten 30 % av de norske utslippene, til tross for mikroskopisk norsk forbruk av eksportert olje og gass.
Den norske metallproduksjonen derimot, som bruker en vesentlig del av vår vannkraft, får ikke kreditert sin verdi som «klimatiltak» til tross for den enormt positive betydningen norsk metallproduksjon har for de globale CO2-utslippene. Altså: Det landet i verden som (sammen med Island) bruker mest fornybar energi, er nesten aller verst i FNs og Norges klimastatistikk! De fleste skjønner galskapen, unntatt norske politikere.
På den andre siden er verken internasjonale flyreiser til og fra Norge eller internasjonal båttrafikk inkludert – regnskapet gjelder bare utslipp innenfor norsk territorium (tilsvarende er det i andre land). Derfor er heller ikke importvarer med. Når Norge sammenliknes med andre land, f.eks. Sverige, Danmark og Tyskland som skårer bedre enn Norge, og som alle bruker store mengder «biodrivstoff» (pellets, flis), blir resultatet en form for svindel: Tvilsomt biodrivstoff blir av FN definert som «klimanøytralt». Og når det gjelder utslippene pr. innbygger, blir tallene naturligvis ikke særlig presise når man ikke tar hensyn til barnetallet i ulike land.
Det er litt rart å måtte gjenta og gjenta poenget: Norge leder suverent arbeidet med å redusere klimagassutslippene i verden (hvis det er noe mål). Vi kunne naturligvis begrense olje- og gassproduksjonen noe, men problemet er dessverre at en redusert norsk fossilproduksjon automatisk vil føre til økt produksjon i andre land. Spørsmålet om hvordan fossilproduserende land i fellesskap skal bidra til å redusere fossilproduksjonen har aldri vært tema på noen av de mange klimakonferansene de siste 30 årene, heller ikke i Paris. Man har kun drøftet spørsmålet om å «redusere utslippene» – og da kommer man ingen vei.
Mye av det norske politikere kaller «klimatiltak», er derfor i realiteten noe helt annet enn klimapolitikk. Vindkraft i Norge, havvind, batterifabrikker, datasentre og produksjon av hydrogen, er i stedet tiltak som industrien håper skal kunne gi arbeidsplasser etter hvert som oljebrønnene tømmes om noen år. Det er også viktig at produktene av alt dette i liten grad trengs i Norge – det dreier seg om eksportarbeidsplasser og om produkter norsk industri og norske politikere tror vil kunne få betydning i nasjoner som mangler vannkraft. Konsekvensene for folk flest blir økt strømpris og ustabil krafttilførsel.
Venstresida i norsk politikk har et tilleggsargument: Norge har tjent så rått på olje- og gassproduksjonen at vi nå bør bruke mye av oljefondet på klimatiltak. Det er ganske ufattelig at politikere som tror de hører til på venstresida, kan bomme så ettertrykkelig. Hvis Norge hadde gjort som andre land (og som Carl I. Hagen foreslo i sin tid), ville vi ha privatisert oljeformuen som i dag ikke ville ha eksistert som «pensjonsfond», men som innskudd i ett eller flere skatteparadiser, utilgjengelig for norsk velferdspolitikk. Men Norge bør ikke straffes for å ha ført en forstandig oljepolitikk.
Norge har allerede løst sin del av verdens eventuelle klimaproblemer. All industriutbygging i Norge må heretter begrunnes med andre argumenter enn hensynet til den globale klimautviklingen.
