oss 100 kroner!
Direktør for European Center for Law and Justice, doktor Grégor Puppinck, fordømmer at Europarådet er gjennsomsyret av privat finansiering. Det setter spørsmålstegn ved organisasjonens politiske uavhengighet. (Puppinick er en katolsk aktivist).
Bastien Lejeune intervjuer Grégor Puppinck.
Grégor Puppinck: Når vi leser Europarådets årlige økonomiske rapporter, ser det ut til at George Soros sin Open Society Foundations og Bill Gates sitt Microsoft er organisasjonens to største private givere. Disse to organisasjonene ga Europarådet henholdsvis nesten 1,400.000 euro mellom 2004 og 2013 og nesten 690.000 euro mellom 2006 og 2014. Open Society støtter også Europarådets initiativer, særlig Europeisk institutt for rom-kultur. Siden 2015 kan man ikke lenger se denne direkte finansieringen. På den annen side har Europarådet opprettet et spesielt fond for å motta slike frivillige bidrag utenfor budsjettet.
Det manglet ikke spørsmål rundt disse betalingene, fordi det er overraskende at en mellomstatlig politisk organisasjon derved er så mottagelig for privat finansiering. Et medlem av Europarådet henvendte seg til Ministerkomiteen i denne saken for å anmode de 48 ambassadørene om at alle dokumentene knyttet til denne finansieringen skal offentliggjøres.
Mer generelt er dette et spørsmål om finansieringen av internasjonale organer fra noen få store NGOer og stiftelser?
Det er sant at problemet ikke bare gjelder for Europarådet, men også for Den internasjonale straffedomstolen, som mottok 115.000 dollar fra Open Society i 2017, og i enda større grad for WHO og til og med for FN. Gates Foundation er den nest største sponsoren av WHO etter USA, med en donasjon på 530 millioner dollar i 2019. 80% av WHO-budsjettet er basert på frivillige bidrag, det vil si på donasjoner fra stiftelser og regjeringer. Denne finansierings-metoden skaper åpenbart spørsmål angående disse organisasjonenes politiske uavhengighet.
Disse store internasjonale organisasjonene er hovedmål for de som ønsker å skaffe seg global politisk innflytelse, fordi de har betydelig makt men har økonomiske ressurser som er lavere enn deres ambisjoner. Disse organisasjonene er derfor sårbare for ”milliardær-filantroper” som søker å utøve global politisk innflytelse. Denne politiske innflytelsen kan utøves, merk deg, uten å bruke demokratiske mekanismer og kontroller. For å bevare eller gjenopprette uavhengigheten til disse store internasjonale organisasjonene, er det derfor viktig å gjennomgå og avklare finansierings-metodene.
Kan vi snakke om et fenomen med entrisme fra visse store NGOer i internasjonale organisasjoner?
Vi observerer ikke bare et fenomen med entrisme, men også et maktspill bak kulissene, som kan forklares når vi vurderer den økonomiske makten til disse NGOene: husk at Open Society ble gitt 32 milliarder dollar, som de har investert i menneskerettigheter, media og politikk siden 1984. Problemet er ikke begrenset til Open Society; det gjelder også andre store private stiftelser, som Gates, Ford eller Oak. Dette har blitt presist og glimrende vist Gaétan Cliquennois ferske bok om privatisering av menneskerettigheter (Cambridge, 2020).
Tidligere generalsekretær i Europarådet Thorbjørn Jagland omtalte George Soros som sin «gode venn«, mens menneskerettskommisjonær Nils Muižnieks var direktør for programmer i Open Society helt til han tiltrådte i Europarådet i 2012. I 2009 forklarte han at Open Society ønsket å skape et nytt menneske – homo sorosensus [med referanse til George Soros] – det åpne samfunnets menneske.
Dette nettverkets grep vises nå på en offentlig og nonchalant måte. Mange ledere liker å vise sin nærhet til Soros far & sønn. Dette er for eksempel tilfelle med Jean-Claude Juncker, tidligere president for EU-kommisjonen, eller Michelle Bachelet, FNs høykommissær for menneskerettigheter siden 2018, fotografert etter tiltredelsen med George Soros og sønnen hans.
Hva med oppfølgingen av rapporten din om Soros sine NGOer og deres innflytelse over Den europeiske menneskerettsdomstolen?
Denne rapporten (tilgjengelig her), som aldri har vært bestridt i det vesentlige, har hatt en enorm innvirkning i Europa og rundt om i verden; flere regjeringer og mange politikere har tatt opp denne saken. Dette er særlig tilfelle for Russland og Bulgaria. Jeg har en følelse av at opinionen nå er informert og bevisst. Denne rapporten beviser at 22 av de 100 faste dommerne i domstolen de siste ti årene har kommet fra syv NGOer som er aktive i samme domstol, og at 18 av dem har sittet i saker som involverer «deres» NGO, i strid med de grunnleggende reglene for rettsetikk. Blant disse sju frivillige organisasjonene skiller Open Society-nettverket seg ut i antall dommere knyttet til det (12) og det faktum at det finansierer de andre seks organisasjonene som er nevnt i rapporten.
Denne rapporten møter imidlertid bare en flau taushet i institusjonene. EMD informerte avisen Le Monde om sin beslutning om ikke å svare. Tre av Europarådets varamedlemmer henviste saken til Ministerkomiteen og klaget over «det systemiske problemet med interessekonflikter mellom NGOer og dommere ved domstolen» og spurte etter virkemidler for å «gjenopprette integriteten til Den europeiske menneskerettsdomstolen». Ikke overraskende ser det ut til at de 48 ambassadørene sliter med å bli enige om et svar, ettersom de har gått langt over deadlinen på tre måneder i denne prosedyren. De har en forpliktelse til å svare skriftlig, om så bare for å uttrykke sin manglende evne til å svare.
Hva med Brussel-myndighetene som også ble kontaktet?
Mange medlemmer fra forskjellige politiske partier ønsket å ta opp dette emnet, men helsekrisen har forstyrret dagsordenen. Flere medlemmer av Europaparlamentet har imidlertid også rettet parlamentariske spørsmål til EU-kommisjonen og Det europeiske råd.
EU-kommisjonen svarte via en av sin visepresidenter, Věra Jourová: “Kommisjonen er ikke i tvil om integriteten og uavhengigheten til Den europeiske menneskerettsdomstol.» Gå videre, ingenting å se her! Bortsett fra kanskje noen få bilder som hjelper oss å forstå sammenhengen rundt disse svarene. På en av dem kan vi se kommissær Jourová med den ungarske filantropen som erklærer at «Verdiene til Open Society er kjernen i EU-handlinger». På et annet bilde stiller EU-kommisjonær Johannes Hahn – forfatter av et annet svar – også opp sammen med George Soros og erklærer at «det er alltid godt å møte George Soros for å diskutere vårt felles arbeid for å akselerere reformer og åpne samfunn på Balkan og Øst-Europa ”.
Faktisk er disse bildene utrolige, men ikke noe utenom det vanlige, for mellom 2014 og 2018 nøt George Soros og hans lobbyister godt av ikke mindre enn 64 foretreder med kommisjonærer og høytstående tjenestemenn i EU-kommisjonen; det er mer, ser det ut til, enn hva europeiske statsoverhoder får.
Alle disse faktaene burde åpne øynene for den enorme betydningen disse mektige og innflytelsesesrike nettverkene har over nasjonale politiske institusjoner. ECLJ-rapporten om NGOer og Den europeiske menneskerettsdomstol kastet en stein i dammen, den avslørte og beviste virkeligheten av disse maktspillene bak kulissene innenfor EMDs spesifikke rammer, men det er ikke nok. Mens enhver nasjonal domstol ville ha reagert bestemt, for å sanksjonere de aktuelle dommerne og ordne opp i systemet, vender de europeiske myndighetene ryggen til og venter på at folket skal tenke på noe annet. Det er ingen vilje til å stille spørsmål ved det. Det er skummelt.
Hvordan forklarer du denne mangelen på spørsmål?
Koblingene mellom internasjonale organer og store NGOer og stiftelser er for dype og tette; Det er det samme maktsystemet: det er symbiose mellom dem, både økonomisk og ideologisk, og til og med menneskelig. Men dette komplementære forholdet er forvrengt og er havnet i ubalanse på grunn av innblandingen fra milliardær-filantroper som følger politiske, økonomiske og økonomiske mål. Systemet er pervertert av denne «privatiseringen av menneskerettighetene».
Har du blitt utsatt for represalier etter dine avsløringer om Soros sitt grep over Menneskerettsdomstolen?
Ikke umiddelbart, bortsett fra en artikkel i Le Monde. Men nå er vi rett som det er målet for medieangrep. Den siste og viktigste ble orkestrert av organisasjonen Open Democracy, et medlem av Soros-galaksen, med støtte fra abortlobbygrupper. Denne organisasjonen publiserte en pseudo-undersøkelse mot ECLJ for noen uker siden, som samtidig ble videreformidlet i rundt 50 aviser over hele verden, inkludert Time Magazine og EuroNews.
Open Democracy mobiliserte «Tracking the Backlash», sitt eget uformelle nettverk av militante journalister opprettet for å «holde øye med [den konservative] reaksjonen». Det gjelder for dem å sverte det digitale omdømmet til sine politiske motstandere. I følge alle disse artiklene er ECLJ en stor trussel, de betegner ECLJs jurister som «korsfarere» og en «hemmelig hær», «infiltrert i våre demokratiske institusjoner», som «ulver i fåreklær». Forslagene til denne organisasjonen er åpenbart ment å sjokkere, som da den i mars i fjor oppfordret til «avskaffelse av familien«, men de demonstrerer all makten i disse nettverkene.
Denne typen angrep bekrefter behovet for objektivt å avsløre maktnettverkene som utgjør det nye styringssystemet, både globalt og postdemokratisk.
Intervjuet er fra magasinet Valeurs 25/11/2020. Oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.
Open Society Foundation, har tidligere kartlagt medlemmene av Europa-parlamentet og skrøt av det de kalte sine «Pålitelige allierte i Europaparlamentet 2014-2019».
