oss 100 kroner!
En dugnad skal være en felles innsats til alles beste. Det er ikke det vi har sett den siste tiden. Dette skriver professor i filosofi, Einar Øverenget i en kronikk på NRK Ytring. Han skriver videre:
Det har gått ni måneder siden regjeringen lanserte kampen mot smitten som en nasjonal dugnad. Det var ikke et tilfeldig ordvalg.
Det er vanlig å hevde at dugnad er et særnorsk ord som beskriver en særnorsk aktivitet, men mennesker har nok til alle tider frivillig gått sammen for å løse oppgaver. Også utenfor Norges grenser.
Men nordmenn er utvilsomt lette å invitere med på dugnad: Begrepet har en sterkt motiverende funksjon, uavhengig av hvor stor gruppen er som går sammen for å løse en bestemt oppgave. Det kan faktisk være hele nasjonen, og uavhengig av hva oppgaven måtte være, eller om det i det hele tatt er frivillig.
Ikke frivillighet, men forbud og påbud
En ting er at det ikke er frivilligheten som har vært det bærende elementet i denne planen. Bruk av påbud og forbud langt inn i privatsfæren har vært en ny erfaring for nordmenn. En annen, og kanskje viktigere, er at det man har invitert til bryter med noe av selve kjernen i hva en dugnad handler om: bidra i fellesskap, absolutt, men også bidra noenlunde likt.
Vi har vel alle vært med på dugnad, i barnehager, på skoler og i idrettslag. Like mye som det har handlet om å få et stykke arbeid gjort, like mye har det også hatt den – kanskje særnorske – funksjonen å uttrykke jevnbyrdighet: Byrdene fordeles likt. Og ikke minst er det slik at de som organiserer dugnaden selv er med på å bære byrdene.
Den dugnaden som har utfoldet seg i 2020 har i praksis ikke handlet om å fordele byrder likt. Snarere tvert imot.
Noen har bidratt med å miste sitt livsverk, andre har bidratt med økonomisk ruin og atter andre har bidratt med å bli arbeidsløse – og vil kanskje også bidra med å forbli arbeidsløse.
Og de som i utgangspunktet var sårbare har bidratt med å bli mer sårbare.
Det gir ikke mening å kalle det dugnad
Professor Øverenget konkluderer med at det vi har opplevd i 2020 ikke kan kalles noen dugnad. Det gir ingen mening. Det gir ikke bare en falsk beskrivelse av virkeligheten, men er med på å konsturere en fiktiv verden som i praksis skjermer oss mot virkeligheten. Og det igjen gir næring til en «særegen form for blindhet som kalles etisk blindhet». Vi mister evnen til å utvikle motforestillinger – intet synes å måtte begrunnes.
«Uten uenighet og diskusjon vil politisk maktutøvelse miste den motstanden og det korrektivet som skal til for å sette riktig kurs.«
